Barnehage-blues

[lille sjura]

Har sittet her og grått mine moderlige tårer; i morgen er første dag i barnehagen for mitt lille gull... Har vært hjemme med henne etter permisjonen 2 dager hver uke og vi har kost oss max! Hun er nå snart 17 mnd og den gode tida over. Det kom plutselig over meg en bølge av vemod!! Ble helt tatt på senga av den....

 

Huff, det er tøft å skulle la andre ta seg av henne, tror hun får en tøffere dag og mer slitsom dag. Nesten jeg vurdere å fortsette og jobbe redusert for å kunne fortsette med noen gode dager hjemme!! - sjøl om det ikke blir å skje.

 

Ja, bare en liten rapport. Andre som har det slik??

[Susepusen]

Ja.. Datteren min på 13 måneder begynner neste uke.. Jeg synes hun er så liten på mange måter enda, og vet hvor mange barn det er i barnehagen så jeg er spent på hvor mye hun får dekket av omsorgsbehovet sitt. Hundre tanker flyr i hodet mitt. Hun kan ikke gå enda,og jeg tenker på om det er et problem.. Ikke det at jeg ikke stoler på de ansatte i barnehagen men jobber selv i barnehage og vet hvor mange ulike mennesketyper det finnes.. Jeg må bare stole på at hun får det hun trenger. En periode er over og vi går inn i en ny

[*Rutletutt*]

Hadde det slik før Tobias skulle begynne på fulltid da han var ett år. Syns det var veldig rart og trist å overlevere ham til andre hele dagene, og ikke ha ham hjemme med meg hele tiden lengre. Følte jeg kom til å gå glipp av noe....men det går helt fint! Så hvor mye han trives i bhg, og hvor mye han får ut av det, så da har jeg det bra også. Han hadde kommet til å kjede seg i lengden med å være hjemme med meg hele tiden...han storkoser seg i bhg - og da blir det heller ikke så ille for meg...det går nok bra- lykke til:o))

[ennaH]

Jeg syntes det var skummelt å sende mitt barn i barnehagen da han fylte ett. Men raskt så jeg hvor utrolig stor glede han har av andre barn. Han har knyttet seg veldig til barnehageparsonalet, og det er flott for han å oppdage at også andre voksne er til å stole på. De tøyser og tuller og leker og finner på massevis av ting som jeg aldri ville hatt overskudd eller fantasi til å gjøre. Kort sagt så stortrives han i barnehagen, og det er jeg sikker på at barnet ditt vil gjøre også.

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Kevin på 19 mnd begynte i dag. Gikk igrunn veldig bra. Virket som han slo seg til ro. I morgen skal han prøve å sover der. Men vet at jeg kommer til å savne han masse når jeg begynner i jobb til mandag. Er ikke lett å være borte fra han så lenge. Men det går seg vel til det også.

[Expat]

Vårt barn begynte i bhg da hun var bare 6mnd. (Bor i utlandet.) Jeg ser det slik: Det er 50 mennesker (uavhengig av foreldrene) som kjenner henne og synes hun er fin. Hun leker masse og lærer masse. Barnehagearbeiderne er kjempefine og hun er godt knyttet til dem. Hjertet har rom for mange og bare mamma er mamma og pappa er pappa. Når hun får flere som er glad i henne så er det bare flott.

(Det største problemet i begynnelsen var at hun ble susset på så mye )

[Viva_oslo]

Veslejenta mi begynte i barnehagen en uke før hun fylte ett år. Hun kunne ikke gå enda - hadde tatt sine første skritt, men det gikk mest i krabbing - og hun var den aller yngste av 120 barn i barnehagen! På hennes avdeling var det ni barn, og den nærmeste i alder var fem måneder eldre, noe som er et ganske stort sprang når de er så små.

 

Jeg vil si at det har gått veldig fint. De første to ukene etter at hun begynte hadde jeg fortsatt fri fra jobben, så vi tok en sakte tilvenning, men allerede dag to var hun der alene. Hun har selvsagt utviklet seg utrolig (som alle andre barn!), men jeg vet jo ikke hvordan utviklingen ville vært om hun hadde vært hjemme med meg. Ideelt sett ville jeg nok hatt henne i barnehagen kortere dager, så om man er to foreldre med fleksitid og kan bytte på å hente og bringe er nok det veldig fint. Jeg er alene og jobber fulltid, så det blir litt MYE barnehage, særlig når jeg jobber "vintertid", men det går.

 

Veslejenta har blitt flink til å snakke, klatrer og hopper (nytt i sommer, det å hoppe!). Jeg føler at hun trives godt i barnehagen. Det at hun får være sammen med andre barn er i alle fall viktig, selv om det nok kan bli ganske støyende til tider. Nå i sommer hadde vi to ukers lat ferie sammen, og det var veldig deilig for oss begge - kunne tenkt oss mer ferie begge, tror jeg! - men å gå slik hele året hadde nok blitt kjedelig. Av og til er det jobb nok å prøve å finne på noe i helgene!

 

Så lykke til til alle som skal begynne i barnehage.....det går fint!

[Anonym bruker]

Har også grått noen tårer i dag;-) Datteren min begynte i barnehage i dag og jeg skal begynne å jobbe i morgen:-( Gleder meg til å begynne å jobbe, men synes det er vemodig og rart at dette året har gått så raskt. I tilleg fyller hun ett år i morgen. I kveld sitter jeg og gjenopplever hele fødselen, hehe. Akkurat nå for ett år siden ble jeg lagt inn på sykehuset og lille tulla kom 4 timer etterpå;-)

 

[aug-mamma ble novembermamma!]

Ja akkurat slik følte jeg det også:tenk fremmede folk skulle ta seg av min unge.....men som de andre her sier, det går så bra, de får mange impulser og stortsett stortrives de sammen med andre barn:-)

[Lasso]

Åja, sånn tror jeg vi har det alle sammen når ungen skal i barnehage! Stor overgang både for dem og oss, og man får litt følelsen av at de skal ut i verden på egenhånd...

 

Hvis det er en trøst: Vi har hatt datteren min hjemme et ekstra år, og det var rundt 17 måneders alder at vi måtte begynne å tenke kreativt for at hun skulle få nok å bryne seg på. Rundt den tida hadde det nok vært perfekt for henne å begynne i barnehagen faktisk. I stedet har det blitt et sammensurium av åpen barnehage, park og lekeplass - før hun nå endelig begynner i barnehagen i morgen. (Likefullt med klump i halsen hos mor, selvfølgelig...)