Hva gjør jeg?? (langt)

[tullerull]

Er veldig nedfor akkurat nå. Ungene er i seng, og jeg har verdens dårligste samvittighet. Vi har en lang og god ferie sammen, og så blir det bare kjefting, krangling og mas. Ungene er 3,5 og 8 år. Vi har vært tre uker i Spania, og det gikk noenlunde greit. Nå er mannen min begynt å jobbe igjen, og han har reist bort i to uker.Har lyst at jeg og ungene skal kose oss disse ukene som er igjen, men selv om jeg prøver å ha verdens beste tålmodighet, klikker det for meg når de krangler og hyler fra de står opp og resten av dagen. Uansett hva jeg prøver å finne på, så blir det sure miner og krangling. Det er selvsagt ikke noe som har begynt nå, men det topper seg selvsagt når vi går oppi hverandre hver dag fra morgen til kveld.

 

De gjør heller ikke som jeg ber om. Jeg må skrike til dem og gjerne ta dem hardt i armen for å få dem til å forstå at jeg mener alvor. Da blir de ofte enda verre. Hvis jeg f.eks ber de to minste om å roe seg ned, må jeg bli skikkelig sint, men de fortsetter likevel med å tulleslåss og hyle rundt meg. Problemet er, føler jeg, at de ikke respekterer meg eller hverandre (eller faren).

 

I fjor høst sa jeg på helsestasjonen at jeg slet med ungene. Vi fikk kontakt med en familieterapeut som hadde mange gode tips å komme med. Men problemet var vel at vi ikke klarte å gjennomføre det. Har en bok som jeg liker godt som heter "De utrolige årene" Her er mange gode tips, men jeg klarer ikke gjennomføre det heller.

 

Det eneste jeg ønsker meg er at vi får det hyggeligere sammen, der vi snakker vanlig til hverandre, blir hørt og respektert. Der vi har gode husregler som alle følger, og at vi kan kose oss uten krangling og kjefting. Storesøster er alltid sint og hatefull mot den mellomste broren. Hun er stort sett alltid sur og sint.

 

Alle tre er ulydige og av og til frekke mot oss voksne.

 

Jeg føler med lei og deprimert. Tenker av og til at barnevernet burde tatt over omsorgen, og at jeg ikke hadde brydd meg hvis de gjorde......

 

Vi er en ganske ressurssterk familie, er sosiale og engasjerte. Jeg jobber som lærer i ungdomsskolen og elsker jobben min. Har ingen problemer med å takle 30 tenåringer. Men på hjemmebane kjenner jeg at jeg holder på å bukke under. Jeg klarer snart ikke mer.

 

Noen som vet hva jeg kan gjøre? Hvor kan jeg evt. få mer hjelp? Tror kanskje jeg trenger å snakke med en psykolog. Hvordan går jeg da fram?

[Anonym bruker]

Huff, føler med deg. Jeg har bare to, men de krangler så busta fyker, og er så sure og tverre mot hverandre at det kan være ei pine å være sammen med dem.

 

Det som funket for oss, var at vi innførte strenge regler og håndhevet dem veldig strengt, ekstremt strengt i starten.

 

Vi diskuterte reglene, og ga beskjed om at vi ikke skulle rope til hverandre, slå, sparke eller gjøre noen vondt. Trøste hverandre og gjøre hverandre glade hver dag ol.

 

I begynnelsen ga vi advarsler, men etter hvert har vi bare begynt å sende/bære på rommet (eller hva som funker for dere) etterhvert som reglene brytes. Det viktige er å ikke bukke under for press, og ikke la ungene bestemme når straffen er over. I begynnelsen er det kjempe slitsomt, men du vil etter kort tid oppdage forandringer, når dere har klart å gjennomføre dette. Jeg er lærer selv og føler at denne metoden er nærmest naturstridig fordi jeg vil så gjerne appellere til fornuften. Barn har ikke fornuft ennå, de tester ennå grenser. Jeg ropte og kjeftet når jeg "hadde fått nok" men faktum var jo at ungene ikke lærte noe annet enn roping av denne metoden. Jeg lærte dem hvordan de skal reagere på hverandres utspill: Kjeft og rop. Istedet lærer jeg dem hva som er akseptabel oppførsel gjennom å tydelig vise det, uten samtidig å vise dem en mamma som roper og herjer. Håper noe var til nytte for deg. Lykke til.