Hva skal jeg gjøre med veninna mi???

[Anonym bruker]

Må nesten signere med anonym nå siden hun er på disse sidene og kjenner meg. Men det er første gangen jeg bruker den knappen da!

 

Hun er gravid med sin første. Har hatt en del plager i svangerskapet, men ikke mer enn de fleste. Hun klager over at hun er sliten og trøtt hele tiden. Jeg prøver å si at hun må benytte tiden til å slappe av og kose seg nå for når ungen kommer blir det mindre søvn og masse følelser og greier på gang.

 

Men hun er så overbevist at bare ungen kommer ut så blir alt bra. Da får hun tibake kroppen sin og alt blir bare kos. Men det fant jeg ut etter jeg fikk jenta mi at det stemmer ikke.

Er ganske slitsomt i hvertfall i starten. Er jo mye kos og, men det er greit å være forberedt på at det er tøft å ha en liten baby. Jeg har samboer som stiller opp da jeg trenger det, men hun skal være alenemor. Enda en grunn til å forberede seg på at det er tøft.

Vil ikke at hun skal få seg en knekk da ungen kommer, men vil jo ikke gi intrykk av at jeg skal skremme henne med virkeligheten heller.

 

Synes det er utrolig vanskelig. Men hun klager konstant over hvor slitsomt det er å gå gravid og hvor tungt det er (enda magen nesten ikke synes... har to mnd igjen) så jeg er veldig bekymra for hvordan hun takler virkeligheten. Det er jo ingen dans på roser til å begynne med heller da...

 

Forslag til hva jeg kan gjøre for å få henne til å forstå at det kan være tungt å gå hjemme med en baby???

[Babykilo]

Hun kommer nok til å få seg et sjokk, ja. Hva med å invitere henne til deg og la henne oppleve styr med unger? Hvis du har så små barn, da. Jeg tror nok at man som gravid ikke klarer å se lenger enn fødselen. Sånn var det med meg, og jeg syns det var helt jævlig i starten! Begynner å gå litt bedre nå, 2 mnd etter.

[Gjest]

la henne være barnevakt en dag eller to så går det nok opp et lys for henne

[Anonym bruker]

Jenta mi er snart tre uker. problemet er at hun begynner å bli litt slitsom å være i nærheten av for alt dreier seg om henne og hennes plager. Men jeg har tenkt tanken. Jeg var i hvertfall forberedt på at det skulle bli tøft å få unge, men jeg var ikke forberedt på at jeg skulle få så mange følelser å takle. For ikke å snakke om hjelpesløsheten da. Men jeg veit jo at det går seg til og det begynner å bedre seg nå, men hun tror jo at alt skal bli bare kos. Huff jeg synes jo utrolig synd på henne mtp alenemor situasjonen og da. Veit ikke om jeg hadde taklet dette alene jeg.

[Trollemor og snuppa!]

Er vel ikke verdens undergang om hun gjør sine egne erfaringer. Sånn er det alltid; Man må erfare selv hvordan ting er! Det er ikke sikkert dine erfaringer blir hennes erfaringer. Barn er forskjellige og det er også mødrene deres!

 

Kanskje hennes drømmer og tanker om tiden etter graviditeten er noe hun trenger for å komme seg gjennom svangerskapet? Man skal ikke ta fra folk drømmene sine.

Det er ikke alltid lett hvis man ikke trives med å gå gravid. Jeg gjorde heller ikke det, og jeg gledet meg masse til barnet kom. Jada, det var slitsomt, og jeg rakk ikke å gjøre alle de tingene som jeg hadde tenkt til å gjøre. Men sjokk, det fikk jeg da ikke!

 

Og hva skal poenget være med at hun skal få komme hjem til en barnefamilie for å se hvor slitsomt det er? Det er jo ikke sånn at man har et valg når man er 7 mnd på vei!?

 

Det er ikke så lett å tenke at man skal kose seg og slappe av når man har to mnd igjen av svangerskapet. DET burde i hvertfall du ha visst som har barn selv!

 

Nei, la henne gjøre sine egne erfaringer. Kanskje hun takler det kjempebra å bli mamma! Og uansett så har hun jo ikke så mye valg nå.. )

Så kan du jo støtte henne som best er og komme med gode råd når hun trenger det! )

 

[Gjest]

jeg viste at det ikke var en dans på røde roser. og jeg hadde ikke orket det uten samboern. følelser,masse hormoner og en unge som er helt avhengig av deg. er først når ungen ble 3mnd det ble virkelig koselig. da begynte hun å leke litt alene og det gikk an å gjøre noe

[Anonym bruker]

For å si det rett ut: venninnen din kommer til å få seg en midt i tryne.

 

Det er ganske stervsomt å være mamma - noe barnløse aldri vil forstå.

Venninnen din kommer tidsnok til å finne det ut. Mulig hun er mer deprimert enn sytete under svangerskapet, ettersom hun vet at hun er/blir alene. Det beste er vel å si : når jeg klarte meg gjennom svangerskapet- klarer du det også.

[Anonym bruker]

Jeg håper da for guds skyld hu får det lettvint med en unge som sover godt og slipper unna de verste følelsene. Hun trenger i hvertfall ikke fødselsdepresjoner og kollikk barn for å sette det på spissen

Men hun er av den såre typen som fort kan få seg en knekk og jeg er bare bekymra for henne. Og som jeg har nevnt tidligere så vil jeg heller ikke skremme henne ved å si at alt er ille heller.

 

Jeg klarte ikke slappe av og nyte tiden jeg heller da jeg var på slutten av svangerskapet, men jeg tok det med ro. Hun farter rundt på fest og besøk og sover aldri så det er jo ikke rart om hun er sliten. Sier hu må benytte muligheten til å gjøre sånt nå, men alikevel ta det litt med ro og lade opp. Finnes en mellomting da. Jeg lå mer eller mindre til sengs den siste mnd jeg. Sf målet var utenfor skjema (tvillingmage enda det bare var en der) og har hatt bl siden uke 20 så jeg måtte nesten ta det med ro og det er jeg i hvertfall glad for nå.

Men det er klart en gleder seg til ungen kommer ut.

[IdaJacobine]

Kan bli interessant det, jah! :-)

Kjøp Gro Nylanders Mamma for første gang til henne.

Jeg leste den da jeg var ca 3mnd gravid og grudde meg resten av svangerskapet, he he! Virka jo som DET marerittet å få barn, med det resultat at jeg bare har blitt positivt overasket, enda godjenta har kolikk og greier. ;-) Er det mest krevende jeg noen gang har gjort (svangerskap, fødsel og frem til nå - jenta mi er 6 uker - men også det aller mest utrolig fantastiske! (slipper opp for adjektiver i grunn)

 

Må bare si at jeg hadde en skikkelig hormon-karusell-tur mellom uke 2 og 3 etter fødselen (og litt rundt), men det har gitt seg og nå er jeg mest glad. :-)

 

Ser også at jeg er dårlig til å bruke punktum når jeg skriver..

[Anonym bruker]

Ja det er jo bedre å bli positivt overrasket enn å bli skuffa da. Men er det no særlig å gå å grue seg til ungen kommer ut da? hehe

Men de fleste synes vel det er krevende å bli mamma. Litt mer enn hun forestiller seg i hvertfall.

HI

[Manhattan skyline]

Er hun venninna di veldig lei av å gå gravid? Har hun mistrivdes som gravid stort sett hele tiden?

 

For sånn var det for meg. Jeg hadde riktignok bekkenløsning, og var sykmeldt fra femte måned, men jeg følte det på mange måter som hun venninnen din. Jeg visste jo det kom til å bli tungt når babyen kom, men det snakka jeg ikke om. Det eneste som betydde noe for meg var å IKKE være gravid lenger. Jeg hata det fra dag en, og kunne ikke vente til lillegutt ble født. I ettertid har jeg nok savna et par av de endeløse "dvd-på-sofaen-kveldene", men, men.

 

Det går seg nok til! :-)

[Luca]

Ikke for å være lei, men på meg så virker du bare litt irritert på venninna di:-) Du hadde det tøft på slutten, men fysiske plager, og hun klager og syter med er egentlig sprek som kan farte rundt omkring.

Så bare overhør klagingen, og avbryt henne hvis hun bare snakker om seg selv.

 

Og skjønner ikke helt hvorfor du er så overbevis om at hun vil få det så tøft. Jeg har 3 barn, ingen har hatt kolikk, alle har sovet hele natta avbrutt av pupp bare fra fødsel, og for meg har det faktisk vært idyll fra første stund. Jeg har ikke vært sliten siden jeg har fått sove om natta, ikke hatt depresjon av noen form, og stortrives virkelig som mamma....både som 20-åring, som 35-åring og som 36-åring:-)

 

Så det er jo meget mulig at hun vil takle dette strålende....

[Salsa]

For å svare på hovedspm ditt; du skal ikke gjøre noe med venninna di! Dette må hun finne ut selv. Det er utallige før henne som har fått seg en liten aha-opplevelse når de får barn - hun blir ikke den siste ((:

Du kan jo si til henne at hun tar feil, og så kan du hviske et lite "hva sa jeg?" for deg selv når hun kommer klagende til deg med alt hun har og stri med (he-he).

[Anonym bruker]

Ja hun får nok bare finne ut av det selv.

Synes jeg har hatt det fint jeg med en samboer som har stillt opp hele tiden og masse familie som er der hvis det skulle være noe. Jeg er ikke misunnelig eller irritert på henne, jeg bare bryr meg om henne og vil ikke at hun skal få en knekk. Men det er nok ikke stort jeg får gjort virker det som. Tusen takk for fine svar

 

HI

[Anonym bruker]

jeg vil si som hun ene over sa...jeg har ikke vært noe særlig sliten etter at datteren min ble født....den første uken var hun litt våken om natten...men det gikk seg fort til... hun har enda ikke sovet en natt igjen uten å få mat...(3 mnd) men jeg har aldri vært noe trøtt eller sliten for det..jeg har ofte vært opp både 3 og 4 gangner om natten med henne jeg for å gi mat.... og opp kl 7-8.... går helt fint..tror grunnen til at gravide går på do flere ganger om natten er fordi kroppen skal venne seg til å våkne omnatten.....

 

jeg tror det kommer til å gå kjempe bra med henne..

[Timothy`s moster med 2 prinser]

Lille vimsel, jeg vil bare si at det var et vannvittig fint og reflektert innlegg du kom med der!!!

 

Synes hovedinnlegger skal lese dette et par ganger!!

 

[IdaJacobine]

Skulle i grunn ønske at jeg ikke hadde lest den boka. Har i alle fall lyst til å skrive "Blæææh!" til Gro Nylander. :-)

Jeg er nok en av dem som syntes det var kjipt å være gravid. Det å få barn var egentlig mye finere enn jeg kunne ha forestilt meg på forhånd. Tar heller dobbelt opp med fødsel og barseltid enn et nytt svangerskap - hvis jeg kunne velge, da.

[oui-oui]

Helt enig med deg! Nå er jeg riktig nok ikke alenemamma (har tvert i mot flott støtte i verdens beste mann og pappa), men jeg ser tilbake på den første tida med babyen min som den aller beste i livet mitt! Jeg var fullstendig oppslukt av og forelsket i den lille bylten (det er jeg forsåvidt fremdeles, men det har jo roet seg litt), og nøt hver ammestund, hvert bleieskift og hver kosestund i sofakroken i fulle drag. Det er sikkert mange som ikke tror meg, evt. blir kvalme av denne beskrivelsen av spedbarnstida, men sånn opplevde jeg den :-) Nå er babyen min blitt større, og selv om han fremdeles er verdens herligste så er det NÅ det er slitsomt! Kanskje fordi jeg er gravid igjen, og ser frem til en ny babyperiode. Det blir nok annerledes denne gangen, siden vi har en fra før som må få sin del av oppmerksomheten og omsorgen, og kanskje blir denne babyen mer krevende enn førstemann, men uansett, JEG GLEDER MEG!!! :-)

[Anonym bruker]

Før jeg fikk min eldste fartet jeg også mye, det kan virke som venninna di farter litt mer enn jeg gjorde, men dog. Jeg var også alenemor, hadde ikke engang kontakt med faren, ingen form for avlastning. I begynnelsen sover man jo ved behov når babyen sover. Og en nyfødt baby sover mye.

Jeg syntes det tøffeste var når ungen var 2 år, jeg hadde full jobb, ungen sov ikke på ettermiddagen, var veldig aktiv og trengte generellt lite søvn.

Da måtte jeg gå til barneverns tjenesten og be om avlastning. Det var godt for oss begge, jeg hadde mer overskudd til ungen når h*n kom hjem igjen etter helgene borte.

 

Du skal se det går bra med venninna di, selvfølgelig blir det tøfft, særlig om hun får en kolikk unge, er jo ingen som kan garantere at hun "slipper unna". men da har hun forhåpentligvis vett til å hvile når ungen hviler.

Om hun hører bare litt på hva du evt har å si kan du jo prøve å få henne til å "roe ned" ukene før termin i allefall, er jo litt greit å ha overskudd til fødselen, men for all del, jeg syklet tur på 1 mil dagen før ungen ble født, men h*n ble jo født 3 uker før termin da, om det var fordi jeg ikke hadde ro i ræva vet jeg jo selvfølgelig ikke.