hvordan dempe oversexy stedatter (12 år)

[Anonym bruker]

Min stedatter (11 år, snart 12) er veldig reservert/kostbar i vanlige sosiale (familie)sammenhenger. Hun er utrolig passiv, fjern, nesten asosial, sitter nesten alltid og ser ut som hun kjeder seg, og når vi voksne eller noen av barna mine inviterer henne med på noe (spille ball/spill, sykle, bade, hva som helst) svarer hun alltid, med et livstrett sukk: enten "okei da" eller "ikke nå". Ler nesten aldri, men smiler iblant ironisk og himler med øynene. Selv tar hun aldri initiativ til noe. Mine egne barn (17, 10, 8) er fulle av initiativ og spillopper, åpne og direkte: Poenget med denne lange leksa: Jeg har ingen trening i å lirke og dra i så reserverte barn, hun er helt annerledes enn alle andre barn jeg kjenner (og kommuniserer bra med).

 

Hun ser mye eldre ut enn hun er. Det siste året har hun begynt å kle seg mer og mer utfordrende. Kroppspråket er også heftig (ikke minst på offentlige steder: parktur/ stasjoner/ kafé): måten hun kan sitte og "tankeløst" stryke seg selv (over puppene) mens hun finslikker/suger en krone-is får selv meg til å rødme, likeledes måten hun sitter (overskrevs) på en benk og rugger med svai rygg mens hun suger på fingeren med tomt blikk osv.osv. Gubber (snarere enn gutter) sender sikleblikk (min 17 åring blir bare flau og sier hun oppfører seg som Betty Blue).

 

Så til poenget: Jeg mener hun ber om trøbbel ved å sende ut signaler om at hun er mottakelig for noe hun overhodet ikke er moden for. Mannen min ser det også, men det er ikke snakk om at han tør ta det opp med henne (fordi han er redd hun skal bli enda mer sky og fjern). Mora hennes ser (i følge ham) ikke problemet, er stolt over at hun ser så voksen ut og skryter av de lange blikkene datteren får når de "går ut" sammen på sydenferie (og derfor er det håpløst å gjøre noe med det, sier mannen min).

 

Jeg kan snakke til og kjefte på både egne barn, deres venner, venners og naboers barn uten problem. Men ikke stedatteren min: da forsvinner hun bare inn på rommet sitt med tårer i øynene, låser døra eller drar til mora. Jeg har kun tatt det opp helt konkret med henne et par ganger (sist da jeg tok henne til side og kommenterte forsiktig at når olabuksen er 5 cm lavere enn bikiniskillet og kjønnshårene stikker opp, så er den for lav til å være stilig), men bekymrer meg alltid for henne når hun er noe sted alene med venninner.

 

Beklager at dette ble langt, men hva kan jeg gjøre?

[ana baroma]

Huff, den puberteten:-((

Er det ingen andre som kan snakke med henne som ikke er så nærme som deg og far? Mor er tydeligvis for barnslig selv til å se problemet. Og det er kanskje det største problemet her? At hun får oppbacking hjemme hos henne?

Trist når det blir sånn, men kanskje en tante eller eldre kusine eller noe kan hjelpe? For det ser jo BARE dumt ut - og det KAN ende med forferdelse.

 

Lykke til!!

[libro2]

Det er sånn jeg ser for meg at min stedatter blir å holde på, å hun kommer ikke til å vente til hun er så gammel som 12. Hun er nå 6,5 år å står allerede forran speilet og beundrer kroppen sin, går med rompa og brystkassa ut osv osv. Er ganske små bekymra for hvordan det vil ende med henne, her er oxo bio-mor ganske blind og blåst i hodet. Jeg tror jeg ville tatt en konfrontasjon med jenta, sagt rett ut hvordan jeg oppfatter henne og hvordan andre oppfatter henne. nektet henne å gå i di utfordrende klærne hos oss, å hvis hun ikke skjerper oppførselen sin ute blant folk så får hun ikke være med, hun må bli hjemme eller i bilen. Hun er alt for ung til å skjønne konsekvensene av det hun gjør, å da må man bare gå inn å styre når ikke annet gjelder.. om hun fortsetter med dette hos mora så får hun gjøre det, men dere trenger ikke akseptere dette.. det er nå min mening

[Wopi]

Vanskelig når ikke moren ser problemet, ja. Enten må dere bare tenke at det er en periode. At hun ikke vil delta, himler med øynene o.s.v. er nok bare forbigående, en måte å få oppmerksomhet på.

 

Men dette med klærne er verre. Kan ikke du og pappaen ta henne med alene ut på klesshopping. Kjøpe nye, kule, men passende klær?

 

 

[Maud]

Du må rett og slett vekke mannen din fra tåka. Hvis mamma ikke ser problemet og pappa ikke vil gjøre noe med det, blir det vanskelig for deg å gjøre noe med hennes seksualiserte atferd. Dere må sette grenser for hva som er akseptabelt hjemme hos dere. For å ikke slite dere helt ut, må dere velge noe og overse andre ting. Påkledning burde være et overkommelig område. Dere må kunne bestemme hva hun har på seg utenfor huset når hun er sammen med dere. Det å gjøre noe med kroppsspråk osv er vanskeligere. Jeg ville dessuten tatt kontakt med skolen og høre hva de tenker. Opptrer hun slik der? Hva kan de evt tilby? Jentegrupper? Samtale med helsesøster?

 

At hun er initiativløs, trekker seg unna osv må dere kanskje bare leve med. I beste fall er det snakk om en periode. Ikke alle er sprudlende og energiske, men hun kan jo ha andre positive egenskaper. Prøv å lete etter dem og benevn dem overfor henne når du ser dem. Det kan ikke være lett for en bråmoden jente å leve i en tilværelse der mamma er fornøyd med hvordan hun er og så hos pappa er de andre "bedre og morsommere".

[Anonym bruker]

HI

 

takk for innspill, men jeg synes fortsatt dette er veldig vanskelig. Hjelp meg gjerne mer!

 

Det med å ta henne med å kjøpe kule (men anstendige) klær har vi prøvd, men det hjelper ikke, for de klærne bruker hun ikke. I noen tilfeller har hun også krympet dem på kokvask eller klippet av dem for å få dem kroppsnære og korte nok.

 

Det er heller ikke sånn at de andre barna oppleves som bedre og morsommere fordi de er mer aktive og direkte, det er mer sånn at de får mye irettesettelser fordi de erter, bråkeleker, fjoller osv., (men også mer åpne direkte samtaler fordi de åpner seg), mens mesteparten av oppmerksomheten og energien til oss voksne egentlig går med til å lirke og lokke med den kostbare stedatteren (som ingenting er bra nok for). (Men vi opplever nok begge de andre barna som mye lettere å håndtere, selv om 17 åringen selvfølgelig også hadde noen rimelig usjarmerende perioder for noen år siden). Vi har egentlig sluttet å dra på fellesaktiviteter hun misliker (alt som er fysisk litt slitsomt eller ukomfortabelt: sykkeltur/telttur/skitur osv. selv om de andre synes det er gøy) og satser heller på fellesaktiviteter hun liker. Kanskje hun fortsetter å være så "kostbar" fordi hun vinner mye makt og oppmerksomhet på det, men mønsteret er vanskelig å bryte fordi hun så lett "forsvinner" for oss (melder seg ut, trekker seg helt tilbake) om vi ikke diller med henne. Hun er flink til mye når hun gidder (og da får hun veldig skryt for det), men de siste årene har alt blitt så skrekkelig "kjedelig" (skolen, alle fritidsinteresser utenom hest, alle mennesker utenom et par likesinnede venninner).

 

Det med nære tanter e.l. hadde fungert for de andre barna (fordi de også har knyttet seg nært til andre voksne), men er ikke så lett med henne, fordi hun alltid er så fjern. (Hun har egentlig alltid vært litt sånn sårt enebarnbortskjemt og veslevoksent orientert mot å sitte og observere/lytte til de voksne, men det er først nå de siste par årene det er blitt så veldig vanskelig å håndtere). Også synes jeg det er ekstra vanskelig fordi dette med seksualisert adferd er så sårbart å snakke om og særlig når hun er så sky og reservert...

 

Jeg og mannen min har snakket om å involvere BUP eller noe annet sånt i forbindelse med skolen, men det er også litt vrient når mora ikke ser problemet (og lett kan vri det til at det er vi som lager problemer / dette bare er noe vi ser på som problem / dette bare er problem hos oss... vi samarbeider ikke så skrekkelig supert i utgangspunktet).

 

Og det er heller ikke sånn at jeg først og fremst irriterer meg (selv om jeg jo også gjør det iblant) - mest synes jeg at det er trist. Og jeg kjenner jeg får helt klump i magen når jeg ser henne sitte der og by seg fram på den måten hun gjør iblant, og tenker "stakkars, lille venn, hva er det du holder på med!?"