Forvirra!

[Anonym bruker]

Eg har en mann som er veldigt behjelpelig med alt egentli.

Men siden vi bare har 1 inntekt(hans jobb)så har vi fått så mye problemer etter vi kjøpte hus, at eg skjønner ikke hvor dette bærer snart. Vi har en jente på 6 mnd, å eg er utroligt lykkelig over å ha fått henne, men eg klarer ikke å føle noe lykke over at vi 3 er familie lengre... Eg har siden fødselen føldt meg som en alenemor, pga at han bare jobber hele tiden..jallefall føler eg det slik. Han reiser offshore 6 ukers rotasjon, og når han er hjemme, jobber han kansje 3 uker i strekk, + extra i helgene for at han skal klare å forsørge meg å barnet sier han. Eg føler vi aldri gjør noenting sammen, for han aldri er hjemme. Dette gjør mine følelser for han en god del svakere, å eg kan ikke for det.

Eg sliter å har gjort det de siste 3 mnd med svangerskapsdepresjon, å eg har en undring i om det kan komme seg av at han aldri er hjemme.

Når han spør meg hva eg føler for han, sier eg det samme eg alltid har sagt, men egentli så klarer eg ikke helt å tro på meg selv.

Vi krangler nesten hver dag om økonomien... å dette er veldigt slitende. En side av meg har lyst å bare si fra meg hele greia flytte... men en annen side sier til meg at eg fortsatt er glad i han, og at eg aldri hadde klart å våkne opp i måren å vite at eg ikke har han.

Eg er så forvirret!

 

[Anonym bruker]

Men kjære deg, du er skuffet fordi han tar vare på dere? Vel om du klarer å holde ut en stund til så kan jo du også begynne å jobbe, da kanskje han slipper å jobbe ekstra når han er hjemme og heller kan ta seg av jenten deres?

 

Hilsen en alenemamma som har måttet klare alt selv uten noen som har tatt seg av oss.

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå hvordan du føler deg med tanke på det at du er mye alene, fordi jeg selv har en mann som jobber borte med samme turnus som samboeren din. En blir jo en god del alene, men sånn er det bare. Forhåpentligvis trenger det ikke å være sånn resten av livet :-)

På en annen side bør du prøve å se på det litt annerledes, tenk så hardt han jobber for at du og den lille skal ha alt dere trenger. Det er nok ikke så lett eller morsomt for samboeren din heller at han aldri kan være hjemme.

 

Kanskje dere bør sette dere ned å snakke sammen ang. huset, om det rett og slett er for dyrt å ha det med bare hans inntekt ?

Jeg ville nok heller valgt å selge huset og finne et billigere, eller leie i verste fall før jeg tok sakene mine og flyttet. Du bør også få hjelp til å komme gjennom depresjonen din, før du evt. tar et så alvorlig skritt.

 

Følelsene er gjerne i sving etter en fødsel, du har i tillegg svangerskapsdepresjon, noe som ikke gjør ting lettere på noen måte.

Det er vel ingen som vet hva svangerskapsdepresjon kommer av. Har du noen å snakke med når dette står på...?

 

Klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:-)

Det bar ikke akkuratt det eg mente da, at eg er skuffet over at han faktisk tar vare på oss, men eg føler det blir for mye jobbing. Å eg har også sagt at vi burde fått oss noe billigere.. men det ser vist ikke ut til at det går ann for han. Eg sier at vi burde satset mer på forholdet å blitt en sjikkeligt familie, å heller skaffet oss noe billigere, siden vi bare har 1 inntekt. Men uansett, tusen takk for svar:-)