Sint og såret.....:~(

[~¤PierC&Prinsessa¤~]

Huff...hvor skal man begynne...

 

Må bare få ut litt luft her nå,er så sint så jeg ikke engang vet hvor jeg burde gjøre av meg nå..

 

Er alenemor til tulla mi, aldri bedt om at faren skal stille opp, eneste jeg forlangte var navnet hans i papirene,hun har faktisk en far. så den saken går igjennom tk..

Tok det som en bonus hvis han ville stille opp en dag..

 

Så når frøkna var 6 uker tok han kontakt..Ville treffe ho osv for å gjøre seg opp en mening.Det skjedde og han sa han ville stille opp for ho så godt han kunne. *jippi*.. Tiden gikk og vi var sammen 2-3 ganger i uka.. Han var med på dåpen og har vært intressert i ho.. Men så..Nå har han ikke sett ho på en mnd, ikke tatt noe kontakt for å spørre hvordan det går osv, og hver gang jeg har tatt kontakt har jeg bare fått beskjed om at han orker ikke.Også har jeg iettertid funnet ut at han har vært på fest osv..

 

Så spurte jeg om han kunne komme en tur så vi kunne prate litt,lurte på hva vi hadde å prate om. Sa at jeg ville ta det med han under 4 øyne. Så fikk jeg bare masse .du kan si det på sms osv..masse tull..

 

Så da sa jeg det som det er at jeg syns han viser lite interesse av datteren sin,og lurte på hva han egentlig vil,siden han er mer int. i å feste og være sammen med andre berter enn å treffe lillemor..

Han er brått i tvil om det _er_ ungen hans, på hva han vil osv.. Så han ville ikke ha noe mer kontakt nå..Og at jeg hadde ødelagt livet hans med noe han ikke ville ha og at jeg var så sinnsykt dum i huet fordi jeg hadde tatt vare på barnet osv.og at han nå måtte sitte og betale for noe i 18år som han egentlig ikke ville ha, Han var en ''partygutt'' som ikke ville ha ansvar eller bli voksen ennå..

 

Men jeg har da faktisk aldri tvunbget han til noen form for kontakt..hele tiden sagt at det er et pluss hvis han vil være der for barnet sitt. Men det får være enten eller, han kan ikke bare dukke opp når det passer seg,er desverre ikke slik min hverdag fungerer..

 

Så det var det...Han ville da altså ikke ha noe kontakt lengre...Ikke det, klarer meg på egenhånd jeg,er jo hele tiden det jeg har forberedet meg på at jeg skal så ikke noe problem,men likevel sårer det så sinnsykt,er så vanvittig glad for at frøkna mi ikke er stor nok til å skjønne at pappa ikke vil ha noe med henne å gjøre..:~(

 

 

[Gjest]

Heihei. Skjønner akkurat hvordan du har det. Det er nesten likedan her, men jeg vet hvor mye faren tenker på sønnen sin. Hver dag i følge ham selv i fylla, men tar han kontakt? næææh...Vi traff ham en gang tassen var året på butikken, thats it. Nå er han 4 år. Han bruker meg som unskyldning, siden han ikke takler meg nå, blir alt for vanskelig. Det er jo så lamt..!

Du kan trøste deg med at jenta di sin far helt sikkert har henne ofte i tankene, men føler seg nok ikke moden nok, er for redd for å bli knyttet. Akkurat som her, redd for følelser. Menn er så feige på akkurat det området.

Ja, det er veldig trist for barna våre. De bør få vite sannheten når de er gamle nok, egentlig. Men da blir det et enormt dilemma, i allefall for min del. Ærlighet eller hvite løgner for å "beskytte"...huff, jeg gruer meg.

Jeg gruer meg også når dagen hvor pappan tar til vettet kommer, jeg vet ikke om jeg vil slippe han innpå oss, siden han har hatt en teit oppførsel nå i 5 år tilsammen.

Det du sikkert bør gjøre er å late som alt er nogenlunde normalt mens hun er liten. Gutten min har møtt tante og besteforeldrene sine 3 ganger, men skjønner ikke helt det der. Han har sett pappan sin på tv og bilder i avisen. Snart skal han få et bilde jeg har på veggen sin. Det er godt for ham å vite at han har en pappa. Men spørsmålet om han kan få se pappa snart kommer i tide og utide. Da må jeg bare ty til løgner og forteller at han er ute å reiser masse, noe som forsåvidt er litt sant.

Jeg hadde fortrengt masse av disse tingene, men nå ble jeg også sint og skuffet..! Også på dine vegne.

Håper det ordner seg og at pappan hennes tar til vettet ganske snart i allefall. (Jeg har sluttet å tenke tanken på at de får kontakt her, men vet dagen sikkert kommer en gang)

[Gjest]

Jeg kan godt forstå at du er sint og såret, men ikke la ham få vite det. Jeg ringer aldri barnefar, han kontakter meg! På den måten føler jeg ikke at jeg maser på han i det hele tatt. Nå skal det sies at det tar sin tid mellom hver gang jeg hører fra han, men da snakker vi sammen siden han faktisk ville det, ikke fordi jeg ringte.

 

Det fungerer kjempefint for meg...

[Gjest marie-s]

Oki, kan skjønne du er såret, men se litt objektivt på det. Du sier først at du ikke skulle presse han til å ta kontakt, men så blir det til du sender han meldinger og "maser" på han om han viser litt interesse.

Vi som er sammen med barnet fra de er født har ingen problemer med å elske de ubetinget og kan så og si ikke skjønne hvorfor ikke alle andre gjør det samme, dette er jo det nydligste barnet som er født. Men han må lære å kjenne barnet på en halt annen måte. Samtidig som vi mødre kan være flinke til å skulle belære andre når det gjelder vårt barn. "Du må holde han/hun slik", "Han/hun liker ikke det" osv. Når barnet er så lite er det heller ikke lett å få noe kontakt med de om du skjønner hva jeg mener. Har han vært alene med barnet noen gang? Eller er du over han hele tiden?

Hos oss var det slik: Jeg ga faren beskjed, at han kunne komme når han ville, men han fikk ringe først. Han kom da ca. en gang i mnd. ikke mye akkurat, men jeg orket ikke å tvinge han til noe som helst. Og han gikk nå samtidig rundt og fortalte alle hvor flott det var å være far osv.

Og bekalger, men du kan heller ikke nekte far samvær, om det går 5 år før han tar kontakt så skal det mye til at du kan nekte han det.

 

Det du kan prøve på er om han kommer igjen, ta deg en lang spasertur, la de 2 være der alene sammen. Da må han jo trøste/mate/skifte bleie om det skulle være noe. De fedrene som bor sammens med barna sine får jo dette naturlig, og har dermed lettere for å knyte bånd.

[Anonym bruker]

Altså... har aldri lagt noe press på han på den måten heller, vi var enige om at jeg skulle gi beskjed når vi var ledige også kunne han se om han kunne eller ikke.. Skjønner du forskjellen?

 

Og jeg er overhodet ikke belærende når vi har vært sammen med han..det er han som ikke TØR...turte ikke holde ho,mate ho, eller trille vogna før jeg spurte om han ville..da sier det seg kanskje selv at han ikke har vært alene med henne også?Han har aldri skiftet på ho.. Skulle hatt henne alene her en dag,( over natten) gledet seg visst såååå mye osv,brått kunne han ikke likevel..i ettertid, han hadde vært på fest..er det så rart jeg blir provosert av det?

 

Kommer aldri til å nekte han samvær heller, men enten så får han være der eller ikke... Vi flytter nærmere han nå snart, og da hadde jeg sett for meg det at når han kom skulle jeg gi han ansavret,så han kunne prøve seg på egenhånd...men men..

 

HI