Jeg og mannen min gjør ingenting sammen lenger,

[Anonym bruker]

i hvertfall ikke som par. Jeg har prøvd å være litt i forkant til problemet, siden jeg allerede har et brudd med barn involvert bak meg. Jeg synes det er viktig å gi hverandre bekreftelse på at man er et viktig menneske, men når man aldri får noe tilbake blir det vankselig. Da begynner man nesten å tenke at "han er vel ikke så mye bedre enn meg, hvorfor skal han stadig få komplimenter og hyggelig oppvartning av meg.

 

I mai sa jeg at jeg forventet at han ville lage en bedre middag til oss snart (Les romantisk), jeg vet han kan. Men likevel er det han som kommer til dekket bord nesten hver dag, selv de dagene han er hjemme før meg. Det som gjorde at det toppet seg for meg litt nå i slutten av ferien vår, var at vi sist helg fikk tilbud om barnevakt. Mannen takket imidlertid nei selv om jeg ville, siden det ikke var noen folk hjemme nå. Og da var jo meningen med en tur ut borte. (Vi hadde da komt hjem fra en toukers tur noen dager tidligere, men det ble ikke akkurat mye romantisk voksentid på den turen). Men så senere på kvelden fant han plutselig ut at han skulle ut likevel, og dette synes jeg er sårt. Siden vi aldri går ut sammen. Og nå skulle han en tur til en kompis og ta en øl i går, men gikk tydeligvis ut igjen. Dvs to helger på rad, noe jeg mener ikke er normalt for en voksen familiemann.

 

Han holder på den gjengen han har gått ut sammen med tidligere, og det jeg ikke klarer å forstå er hvorfor han ikke kan involvere meg i den. Han påstår at det er jeg som ikke har vært interessert i å bli involvert, men det klarer jeg ikke å se. Jeg må imidlertid innrømme at jeg ikke har vært superhjertelig mot en veninne av ham, som han hadde hatt useriøs sex med en del ganger før vi møttes. (Dette pga at hun var her hele tiden i begynnelsen av forholdet vårt, og jeg syntes det ble litt mye av henne. Selv om jeg ikke frykter at han skulle ville noe mer med henne nå.)

 

Vær så snill å komme med noen innspill, selv om innlegget mitt er rotete. Mannen min er en flott pappa, som stiller opp langt mer for barna enn de fleste andre menn jeg kjenner. (Derfor jeg falt for han). Vi er voksne og oppegående mennesker, men vi har tydeligvis større problemer enn jeg trodde. Vanligvis er han ute en eller to ganger i måneden, og jeg synes kanskje det er mye. Men mange av barndomskompisene hans møtes på denne måten. Han kommer hjem rett etter bytid, og er stort sett i god form dagen derpå. Men jeg synes nå at forholdet vårt er som et tomt skall, der vi riktignok har fin tid sammen med barna. Vi har også et godt sexliv, men det har mest vært på mitt intianativ. Han har aldri vært flink til å gi komplimenter eller å gi uttrykk for følelser, noe som har ført til en del krangler. Det kan da ikke koste så mye å si at han er glad i meg i ny og ne?

 

Utad er vi nok et superpar, som tar med ungene på mange aktiviteter. Men jeg vil ha noe mer. Nå kommer jeg til å bygge meg opp et eget nettverk her, om jeg klarer det. Så får heller han beholde sitt.

[litagod]

dere er nok ikke alene her nei, vi så tendensen hos vennepar som fikk barn før oss og vi tok oss en skikkelig prat om det da jeg gikk gravid og vi var heldigvis veldig enige om at det var viktig å være kjærester i tillegg til foreldre.

 

dersom mannen din ikke er typen til å gi komplimenter så er det nok ikke fordi han ikke mener det, han er bare ikke vant til å utrykke det - og det kan man kanskje ikke forvente at han skal bli heller - typisk oss å skal forandre mannfolka vi falte for i utgangspunktet.

 

jeg skjønner at du synes det er sårt at dere aldri er kjærester lenger, men dersom du ikke har forsøkt å VIRKELIG snakke med han om det og lar han forstå hvor mye du savner å være jenta hans igjen så ville jeg ha gjort et forsøk på det. Dersom han er enig med deg må du kreve at dere gjør noe med det og ikke bare snakker om det. Fiks barnevakt og dra ut på en middag/kino sammen eller bare gå tur/piknikk dere alene sammen. Hva med at dere en gang i mnd skal arrangere "kjærlighetstur" for den andre, fordrer at man har barnevakt for en hel helg. Da skal den andre planlegge tur/overnatting og aktivitet og overraske den andre. Det behøver ikke å være så dyrt, kan være romantisk nok med telt, primus samt litt rødvin i soveposen. Ta annen hver gang og legg sjelen i å gjøre den andre godt.

 

om kveldene kan man slå av TVn og ta frem et spill eller bare dele en flaske vin og snakke litt sammen, mimre om gamle dager, se på bilder osv.

 

at han ikke er så hjertelig mot deg i hverdagen og i sengen kan være at han rett og slett er sliten og ikke "orker". Han tenker sikker mye på deg og elsker deg nok veldig - men har vanskelig for å si det til deg.

 

jeg tror du kommer langt på vei dersom du tar en prat med han og forteller hva du føler, slå av TVn og tving han til å høre på deg, la han respondere og sørg for at han skjønner hvor mye du faktisk mener dette. Vær saklig og ikke bus ut i tårer, være heller vennlig og innbydene, fortell han at du savner han og vil være kjæresten hans i hverdagen - fortell han hva du savner og gi han eksempler på hva dere kan gjøre for å få det bedre, hør hva han mener om det og kanskje han har tenkt på noe selv eller kommer på noe. Er du flink å fortelle han hvor mye du elsker han, hvor sexy rompa hans er osv? prøv å overdøs han litt med komplimenter og se om det smitter tilbake. Flørt litt med han og vær litt frekk.

 

du klarer nok dette, men det er viktig med kommunikasjon.

husk at vi alle har opp og ned - turer. det gjelder bare å se nedturen og styre seg opp igjen.

 

 

Lykke til!

håper det ordner seg for dere!

har vært i et forhold i 12 år og vet at gresset ikke er grønnere på andre siden - man må bare huske på å vanne gresset sitt hjemme med jevne mellomrom!

[Anonym bruker]

Hi her. Takk for gode raad, du har nok helt rett. Problemet ligger vel mye i at han synes vi har det veldig bra, som mange menn gjoer helt til sjokket kommer. Kanskje er jeg storforlangende, men jeg behoever litt mer gloed i hverdagen. Skal proeve aa utfordre han litt, dvs proeve aa fremprovosere litt intianativ fra hans side ogsaa.

[Anonym bruker]

hei! Mn erfaring med slike typer problemer er at det kan være vanskelig å prate om og få forklart på en slik måte at mannen min forstår det "riktig". Ofte er man kanskje litt opprørt/irritert etc når man tar det opp også og det vil da uansett ødelegge praten.... Vel, det jeg gjør når alt går til h... her i huset (slik jeg føler det der og da) så setter jeg meg ned å skriver et brev til han. Skriver det i sinne og opprørthet og retter det dager etterpå når jeg er i godt humør. Prøver å få et avballanser brev med positivt og negativt uten å være anklagende, men saklig. Forteller akuratt hvordan jeg føler det inni meg! Blottlagt meg skikkelig med andre ord.

Vel, jeg har alltid fått gode resultater! Gubben har lest det når han har orket og med et åpent sinn. Han har så alltid delt sine tanker og følelser med meg og de er aldri vært så langt unna mine når det kommer til stykke. Derved har vi fått den perfekte starten for en dyp prat som ofte kan vare i dagesvis (ikke i ett strekk da) og som alltid har resultert i bedre forståelse for hverandre )

Bare et tips! Lykke til!

[Anonym bruker]

Skaff deg et eget nettverk! Tror det er kjempeviktig for et forhold at begge har sine "lufteluker". Pluss at han sikkert ikke har vondt av å sitte hjemme med ungene et par kvelder mens du er ute med venner og svinser med svansen;-)

[Anonym bruker]

Jeg er i sammen båten.

Vi har vært sammen i snart 7 år, og vet at vi er glad i hverrandre, men etter to barn og nr3 på vei, ting er ikke som de var før.

 

Vi har et parallet liv (spelling?)... gjør masse ting for barna men ikke for oss. Sexlivet er dårlig, og jeg har rett og slett gitt opp "den kampen", dvs: d har vært altid meg som snakket om det og tok initiativ.

 

Resultat: vi had en prat for noe dager siden og bestemt oss (eller bestemt meg) at jeg vil ikke være sammen med ham lenger. VI kommer til å bo sammen og alt (for barnas skyld) men jeg forslo at hver lever eget liv.(og med det, jeg mener ikke å gå ut og ha sex med whomever, men å slippe og ha forventninger, committment etc..)

 

Han ble lei seg da jeg sa det, hovedsaklig fordi han "visste" ikke at ting var så dårlig. Og det er det som er også saken, at vi ser ting så forskjellig...

 

 

beklager dårlig norsk og skrive feil, men jeg er ikke herfra!