Jeg er så lei!

[aroma]

Av mine dine og våre barn situasjonen at jeg orker snart ikke mer. Vi var en liten tur til Sverige uten hans unger, men det var fordi de ikke ville være med. De fikk tilbudet begge to. Guttungen min var ikke så veldig lysten på noen eviglang biltur, men han hadde lyst til Sverige da. Men det var enten der eller Danmark, fordi jeg og min mann ble enig lenge før ferien at vi ikke skulle dra på noen lengre utenlandsferie dette året. dessuten sa min mann at han ikke orket å dre til Danmark. Vel, ungene fikk igrunnen ikke velge, så det ble biltur over til Sverige eller ingenting.

Turen ble mindre vellykket fordi det ble alt for mye kjøring og stress. Og jeg lovte meg selv at dette skulle jeg aldri mer gjøre. Neste år blir det fly og rett inn på et hotell, ferdig pakke. Min mann var ikke interessert i å planlegge turen, så det måtte jeg ta meg av. Det var også jeg som pakket alt til turen. Telt, primus, klær og alt som trengs til dette. Vi låg også i hytter og 3 dager på hotell. Min mann tok seg av pc, gps og de tekniske ting.

Nå skal min mann sannsynligvis reise på ferie med sine unger, mens våre barn ikke får lov å være med. De ville selvfølgelig heller det enn å være med oss til Sverige. Og min mann skal sitte seg ned å diskutere ferien sammen med dem. Jeg er begynt i full jobb igjen, så jeg har ikke anledning til å ta med ungene på noe som helst resten av ferien.

De går å slenger i dørene, kjeder seg og har ingen å være med fordi alle er bortreist. Jeg har vært i arbeid en uke allerede også, mens min mann fremdeles har 3 uker igjen av sin ferie. Når jeg har vært på jobb hele dagen, må jeg også handle, lage middag og rydde når jeg kommer hjem, for det er det ingen andre som gjør.

Men det værste er at jeg synest det er utrolig simpelt av han å ikke ta med alle ungene.

Nå vet jeg ikke hvor de har tenkt seg hen for det skal han diskutere sammen med sine unger. Og så synest jeg det er fryktelig sårt at hans unger alltid skal få velge, mens våre ikke får noen valg. Dessuten er det sårt at han da plutselig skal planlegge ferie på hans ungers premisser, fordi ungene hans ikke vil ha de andre med.

I tillegg føler jeg meg så fryktelig alene og ensom. Min mann er ekstremt egenrådig og holder på med hobbyer og sine ting dagen lang. En gjennomsnittsfridag holder han på i 10 timer med hobbyene sine.Noen dager mer, noen mindre.

Han gir blaffen i hva jeg gjør, sjeldent kommer han med positive uttalelser til meg når jeg står over grytene rett etter arbeid for å lage middag til han. Han sover middag ofte 2 ganger for dagen enda han har hatt fri hele dagen. Og han legger seg gjerne i 11 tiden i helgene. Mens jeg da sitter alene helg etter helg etter at han er lagt.Eller jeg går å legger meg jeg også.

Hva synest dere stemødre jeg burde gjøre i denne situasjon?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

enkelt: forbered flytting i ro og mak, bak hans rygg. Få oversikt over økonomien. Lag regnestykker. Finn et sted å bo. Huslån. Evt vurdere sykemelding en uke etter samlivsbrudd for å komme i orden.

[Anonym bruker]

På meg virker det ikke som om dette er noen spesiell mine, dine og våre barn situasjon, men en totalt egoistisk mann.

 

Jeg hadde nok ikke forberedt flytting i det stille. men planlagt og undersøkt litt. Uansett ville jeg prøvd alt jeg kunne for å redde forholdet. Bestill time hos familievernkontoret. Si at det er nå eller aldri. Still ultimatum.

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Det virker som noe er fundamentalt galt i forholdet deres og at problemet kanskje ikke er "mine, dine, våre barn" men han!

Vet ikke hvor glad du er i han og hvor du vil med forholdet ditt. Men dersom du er lei og vil ut, så tror jeg at jeg hadde pakket kofferten og dratt om jeg var deg.

Nå er kanskje det litt egoistisk når man har barn, så da er vel det rette å prøve familierådgivning og lign. Men du bør stille krav til ham. Ikke finn deg i den slags behandling.

Det at han vil dra på ferie med bare særkullsbarna skjønner jeg ikke. Er ikke de andre hans barn da? Hvorfor i alle dager skal ikke dem få være med? Og for det tilfellet at dere ikke har noen felles, men at de andre er dine særkullsbarn; Når man inngår et seriøst forhold med noen som har barn, så må man jo være så voksen at man behandler dem på samme måte som ens egne. Barn er jo uforskylt havnet i denne situasjonen, de har ikke valgt det selv...

Jeg er selv stemor og vi har en felles. Jeg forskjellsbehandler ikke barna når stebarnet er hos oss. Det kan jeg ikke tillate meg!!!

[aroma]

Sukk, det er ikke så lett å bare bryte opp heller, jeg har jo følelser for fyren. Nå er min mann flyttet midlertidig bort i en leilighet for å ha ungene sine i 14 dager alene i ferien. Grunnen er at sønnen ikke vil være borte hos oss.Han liker ikke meg osv. Og kontakten med faren har også vært dårlig fordi guttungen har nektet å komme ned til oss. Nå fikk jeg nettopp vite at de muligens skal dra til utlandet, kanskje Paris. Jeg er helt i sjokktilstand og er så lei meg. Jeg er bånn fortvilet over at de får bestemme alt.

Og han står på pinne for å planlegge å bestille for dem. For oss gidder han aldri å planlegge turer, heller aldri foreslå det heller.

Nå er det planlegging og alt mulig for å tilfredstille dem. Jeg spurte hvorfor ikke vi kunne reise til utlandet også når vi andre hadde ferie, men da blir han sint og slenger på røret. Jeg ville nemlig også det, ungene også, men han sa ettertrykkelig at det ikke ble noen lenger utenlandstur i år. Guttungen hans har dessuten vært i syden med moren, og no kom han nettopp hjem fra Danmark etter 10 dager der. Og no planlegger de altså tur til Europa hvis det blir noe av da. Synest det er ille nok at han blir tvunget til å være vekke for å ha samvær med han.

 

 

[-Hengebuksvinet-]

Eller er de barna du omtaler som "våre barn" dine særkullsbarn? Uansett burde han ikke gjøre sånn forskjell på barna, for når man går inn i en nyfamilie bør man behandle alle barna mest mulig likt. Om det er fellesbarn som blir nedprioritert er hele situasjonen enda mer uforstålig.

 

Hvor gamle er stebarna dine? Får de selv bestemme om de vil til samvær hos faren? Her høres det ut som om mor og far er det største problemet, og at de prøver å kompensere for at barna måtte gjennom et brudd. Ved å dulle med barna på denne måten gjør de sine egne barn en stor bjørnetjeneste, man kan gi dem oppmerksomhet og ta hensyn til dem uten å utelukke sin nye familie. Og hvordan tror du det vil påvirke barnas menneskesyn at de blir prioritert foran egne søsken og farens nye partner?

 

Jeg hadde aldri funnet meg i denne typen oppførsel av mannen min, og han hadde nok fått en real overhøvling om han i det hele hadde våget å lufte en plan som din manns. Om du ikke går overens med barna hans kan dere ikke bare skuffe problemet under teppet. Ønsker dere å være en familie må dere ta tak i problemene umiddelbart og begynne å jobbe for å binde sammen hele nyfamilien. For å få et bedre forhold til stebarna er det viktig at du gjør morsomme ting sammen med dem, forskning viser at man får et mer positivt syn på folk gjennom å gjøre lystbetonte aktiviteter sammen. Du og mannen din bør også lage et felles sett med husregler, som dere er enige om at skal gjelde for alle barna deres. Sånn at du ikke blir syndebukk gjennom å stille krav til dem, eller at faren styrer hele showet. Stebarna har heller ikke vondt av at dere setter dere ned rundt et bord og forklarer dem at fra nå av må de forholde seg til deg som et familiemedlem. De behøver ikke å like deg, men de må behandle deg med respekt.

 

Vi bruker feriene til å kose oss sammen med hele familien, og for oss hadde det vært helt uaktuelt å dele opp ferien mellom barna. Vi ønsker jo alle å fungere sammen som en familiekjerne, og da er det viktig med fritid og moro for å lime sammen familien. Jeg ser likevel ikke noe galt i at andre ønsker å bruke en del av ferien sammen med særkullsbarna sine, om det for eksempel er store aldersforskjeller som gjør det vanskelig å finne på aktiviteter for alle. Men da bør det ikke være en sånn nivåforskjell på ferien. Når fellesbarna deres vokser til vil de nok reagere på fars forskjellsbehandling, og jeg tror nok selvfølelsen deres vil få seg en dyp knekk om ikke faren skjerper seg.

 

Hils mannen din fra meg å si at han ikke er spesielt attraktiv som partner. Ingen vil ha en partner som ikke klarer å være voksen nok til å sette grenser for og å ha et naturlig forhold til alle sine barn.

[miatittin]

ÅÅÅÅ...herregud!! stakkar,stakkar deg!

Du må være sammen med verdens største egoist! Hjelpe meg! Ble helt målløs og sjokket når jeg leste dette!

Du har det definitivt ikke lett i ditt forhold.

ååå...jeg synest så synd på deg. Fryktelig vanskelig når du er glad i fyren det skjønner jeg godt.

Du må prøve å få noen andre til å snakke med han,noen må prøve å få han til å forstå hva han egentlig holder på med. Dere er en familie,og en familie er sammen!

 

masse trøsteklemmer til deg,måtte bare skrive at dette synest jeg er helt forferdelig!

 

[Anonym bruker]

Eg prøvde i lang tid å sjå på oss alle som ein familie, der alle skulle vere velkommen til ei kvar tid. Alle for ein, og ein for alle.

Mannen min har til tider oppført seg veldig egoistisk når det gjeld særkullsbarna, eg har følt det som om han prioriterte dei før oss. Eg invisterte alt eg hadde av overskudd og energi på oss som eit. Erfaringa min er at han ikkje gjorde det samme. Du seier mannen din er eigen rådig, det er min og. Eg slutta ein dag i å tilpasse meg, eg vart eigenrådig eg og. Og det fungerer greit. Eg føler meg mindre som ei dørmatte. Det går sikkert an å meine at eg er for brutal, men eg føler eg har prøvd, og ikkje møtt samarbeid frå han når det gjeld dette. Eg trivest heilt greit med å ikkje vere heilt unisone når det kjem til alt, angrar på at eg brukte så mykje energi på å vere ein familie, men nokon som ikkje øsnkjer å vere i familie med meg.

Skal dei vere med på ferie får han betale for dei. Oppfører dei seg tar eg med meg fellesen og lukker døra. Backer han meg ikkje opp når det gjelder barneoppdragelse, så gidder eg ikkje ha dei her ekstra. Et dei ikkje maten eg lager, får dei gå uten, eller han får lage.

Eg sat hardt mot hardt, og det var det luraste eg kunne gjere, vi har det no heilt topp.

[Gjest marie-s]

Jeg må si jeg føler virkelig med deg, han typen din virker som en enormt stor egoist. Hva var forresten grunnen til at det forige forholdet tok slutt? Var han slik der også? I så fall er det ikke rart han blir kastet ut. Jeg ser de skriver her at man skal prøve ditt og datt når man har barn sammen, men det virker jo som han tar seg mer av barna han ikke bor sammen med.....

Jeg skønner heller ikke at faren kan tillate sønnen å ture frem på den måten. Hvem er det som bestemmer der da? Sønnen bør jo ha noen sikklige argument for ikke å like deg da og ikke prøve å gi deg en sjangse en gang. Men nei, jeg skylder ikke på sønnen her, heller faren som ikke vet å sette grenser og krav til sine barn. Slik jeg ser det så har jo barn en "fulltidsjobb" med å prøve å teste grenser;-)

Men for guds skyld ikke la dette bare gå i glemme boken, ikke godta en bukket blomster og en unskyldning om dette er noe som også har skjedd før. For han må kunne sette seg ned med deg å virkelig snakke med deg og virkelig høre på hvordan du har det.

[Gjest marie-s]

Vet du hva? Jeg synes det der hørtes helt topp ut jeg. Jeg tror ikke så mye av problemene man leser om her inne heller er barna sin feil, men heller damer/samboere som tar på seg alt ansvaret for nye familier.

Og brutal er du hvertfall ikke!

[-Hengebuksvinet-]

men jeg hadde nok aldri blitt lykkelig om ikke jeg og mannen kunne fungere godt sammen som foreldre. Jeg stiller også spørsmål til om barna har det optimalt om man ikke prøver å inkludere dem i den nyfamilien hjemmet faktisk rommer, men uansett: Flott om det fungerer for dere.

[Anonym bruker]

Det er ikke galt at far tar med særkullsbarn på ferie alene, sier du. Men kan man ta med felles barn alene på ferie eller blir det urettferdig. Da tenker jeg mest på der det er stor aldersforskjell mellom barna.

[Anonym bruker]

Du må sette hardt mot hardt. Vær like arrogant som din mann, og bare gjør som du vil.