Hva skal jeg gjøre??

[Anonym bruker]

Jeg har samboer som har et barn fra før og vi får barn sammen til høsten. I dette svangerskapet har jeg følt meg veldig alene. Synes ikke samboern min er noe engasjert i det hele tatt. Det var faktisk planlagt, men skulle kanskje ikke tro det fra hans side. Jeg har helt sluttet å vise han ting som jeg kjøper til vårt lille nurk i magen, for han synes det er alt for tidelig osv... det har han sagt så å si hele tiden.Så jeg bare vasker det og legger det i skuffen hennes. Føler at han tar fra meg gleden, for dette er mitt første barn jeg venter og er det så rart at jeg gleder meg da??

 

Vi skal bruke så å si alle store ting etter dattern hans noe som jeg i starten synes var litt synd, men jeg gikk med på det. Jeg er student og da ikke har inntekt, men selvom mine foreldre sa de kunne sponse vogn.. Foreldrene mine kjøpte en del babyklær til start bruk da jeg var halvveis i svangerskapet og det synes han var alt for tidelig, men jeg ble kjempe glad da slapp vi å kjøpe alt selv.. De gleder seg masse til å bli besteforeldre for første gang..

 

Jeg vet at han skammes over at jeg ikke har utdannelse. Da dette er veldig viktig for han, men jeg fullførte det siste året på vgs det skoleåret som var nå før sommeren. Søkt på høyskole, men kom inn et stykke unna men har søkt permisjon pga jeg er gravid. Jeg har jobbet mange år i detaljhandelen og har stortrives med det.. Men det er vist ikke bra nok synes han.. Men jeg sier at alle er ikke like glad i å gå på skole, men det bare ler han bort..

 

Problemet er at jeg ikke har noe penger i bakhånd. Jeg bor i hans leilighet med hans datter. Så det er ikke bare å flytte heller liksom. For hvor skal jeg bo?

 

Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre jeg nå.. En ting er sikkert er at dette svangerskapet har vært tungt til tider, fordi jeg føler meg så alene. Har snakket med han om at jeg savner at han kunne engasjert seg litt mer. Han mener at han er bare mere avslappet, men det finnes vel grenser til hvor avslappet man skal være da synes jeg.. Da sa han at han skulle skjerpe seg, men jeg synes ikke det har blitt noe bedre.. Fortalte han også at jeg synes han tar fra meg gleden å glede meg.. Uff.. ikke lett..

 

 

Dette innlegget ble litt langt, men takk for at du tok deg tid til å lese.. Signerer med anonym nå jeg....

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg ville bestillt time hos familievernkontoret (tror jeg det heter). På meg virker det nemlig slik at dere må prate ut om en del ting, bla hverandres forventninger ift resten av svangerskapet, den kommende fødsel og det kommende barnet. Vet enkelte helsestasjoner tilbyr "kurs" for nybakte foreldre (etter at barnet er født), som kanskje også kan være av interesse for dere.

Men dersom dere ikke går til slike skritt, så bør dere i allefall sette av tid til en lang samtale der dere begge får luftet litt av det dere har på hjertet. Etter min mening bør dette renskes opp i nå, ellers kan dere få en tøff småbarnstid.

 

Ønsker deg masse lykke til og en stor klem! Ikke lett å føle seg alene i den tiden; da man er man ekstra sårbar og trenger mest støtte!!!

[Anonym bruker]

Dette med utdannelse, ikkje utdannelse, høyrest veldig snobbete ut, og lite sympatisk.

 

Men over til det som har med graviditeten og babyen å gjere.

Du får 35.000,- i nedkomsstønad, du får vogn fra dine foreldre, og det du og dei har kjøpt betyr nok at du har nok nyfødd klær. Så ikkje la deg overkjøre med kva de skal bruke til babyen. Det er dykkar baby i lag, og det trengst ikkje gjerast likt som dei gjorde det med sin baby. Kvifor skal ikkje du få vere med å velge, fordi du ikkje har pengar? Ellers er det vel ikkje så mange store ting ein står att med, bortset frå seng og stellebord.

Senga klarar du vel å leve med, for den treng ikkje brukast, de kan jo samsove. Stellebord er det jo mange som ikkje har fordi ungane kan dette ned, og dei tar opp unødvendig plass, så det kan du jo gå i mot, og bading kan du gjere i ei badebøtte.

Den største kampen du har framfor deg er korleis de skal oppdra den nye babyen, for han har nok veldig lyst å gjere ting slik han har gjort før. Eg hadde sjølv sterke syn på korleis eg ville gjere ting, og han ville gjere ting lik som hadde gjort før. Eit av argumenta var at det ville kjennast urettferdig for dei andre barna.

 

Eg trur du er nødd til å fortelje han at du har noko du skulle ha sagt, fordi om det er han som set på pengane og det er han som set på erfaringa. Du er gravid, og han ødelegger den tida som skal vera vakker og fin for deg, eller for dykk to saman, med å nekte å ta del, om han ikkje synest det er spennande får han late som. Det er ikkje for seint, om han skjerper seg.

Du er gravid og du har lov å tenke på deg sjølv og babyen din. Han bør ha gode grunner for ikkje å sette deg først. Gjer litt det samme som han, tur fram som om det kun er deg som tel, ta det som ei selvfølge, for det er jo slik han gjer ting. Svar litt med samme mynt.

 

Rådjevning er også bra!

 

http://www.ap-norge.com/ er ei side om oppostring av babyer og barn.

[Anonym bruker]

Regner med at mannen din er mye eldre enn deg?