Jeg er bare trist!!!!

[Anonym bruker]

Kanskje jeg burde bli alenemamma??

 

Jeg har samboer som har et barn fra før og vi får i september. I dette svangerskapet har jeg følt meg veldig alene. Synes ikke samboern min er noe engasjert i det hele tatt. Det var faktisk planlagt, men skulle kanskje ikke tro det fra hans side. Jeg har helt sluttet å vise han ting som jeg kjøper til vårt lille nurk i magen, for han synes det er alt for tidelig osv... det har han sagt så å si hele tiden.Så jeg bare vasker det og legger det i skuffen hennes. Føler at han tar fra meg gleden, for dette er mitt første barn jeg venter og er det så rart at jeg gleder meg da??

 

Vi skal bruke så å si alle store ting etter dattern hans noe som jeg i starten synes var litt synd, men jeg gikk med på det. Jeg er student og da ikke har inntekt, men selvom mine foreldre sa de kunne sponse vogn.. Foreldrene mine kjøpte en del babyklær til start bruk da jeg var halvveis i svangerskapet og det synes han var alt for tidelig, men jeg ble kjempe glad da slapp vi å kjøpe alt selv.. De gleder seg masse til å bli besteforeldre for første gang..

 

Jeg vet at han skammes over at jeg ikke har utdannelse. Da dette er veldig viktig for han, men jeg fullførte det siste året på vgs det skoleåret som var nå før sommeren. Søkt på høyskole, men kom inn et stykke unna men har søkt permisjon pga jeg er gravid. Jeg har jobbet mange år i detaljhandelen og har stortrives med det.. Men det er vist ikke bra nok synes han.. Men jeg sier at alle er ikke like glad i å gå på skole, men det bare ler han bort..

 

Problemet er at jeg ikke har noe penger i bakhånd. Jeg bor i hans leilighet med hans datter. Så det er ikke bare å flytte heller liksom. For hvor skal jeg bo?

 

Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre jeg nå.. En ting er sikkert er at dette svangerskapet har vært tungt til tider, fordi jeg føler meg så alene. Har snakket med han om at jeg savner at han kunne engasjert seg litt mer. Han mener at han er bare mere avslappet, men det finnes vel grenser til hvor avslappet man skal være da synes jeg.. Da sa han at han skulle skjerpe seg, men jeg synes ikke det har blitt noe bedre.. Fortalte han også at jeg synes han tar fra meg gleden å glede meg.. Uff.. ikke lett..

 

 

Dette innlegget ble litt langt, men takk for at du tok deg tid til å lese.. Signerer med anonym nå jeg....

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver fra mitt eget svangerskap.Pappaen engasjerte seg lite, tok ikke på magen, brydde seg lite om ting og tang, var veldig uengasjert i det hele.han hadde ikke barn fra før, og jeg ble gravid etter en kort stund sammen med han. Så det var en vanskelig situasjon å være i.Tenkte mange ganger at jeg skulle gjøre det slutt gjennom hele svangerskapet, men gjorde det aldri fordi jeg ville at jenta mi skulle ha en mamma og pappa som bodde sammen og var en familie. var livredd for å bli alenemamma rett og slett. Det hele endte med at han var utro tilslutt, fordi han satt med de samme tankene som meg og visste at det ikke kom til å funke uansett.(ikke noen unnskyldning for hva han gjorde)Det gikk ikke så bra med han heller midt oppi alt...

Noen dager angrer jeg på at jeg ikke gikk når jeg tenkte det første gangen, andre dager synes jeg det er trist at vi ikke fikk det til å funke.Men jeg angrer ikke på at jeg ble alenemor nå idag.jeg og jenta mi har det kjempefint og pappaen har samvær med henne ofte og mye.

Vet ikke om dette var til hjelp, men ville bare fortelle alikevel....jeg mener uansett at vi voksne må kunne prøve ordentlig om vi klarer å få forholdet til å holde og jobbe med det istedet for bare å gi opp.Å gi opp er en litt for enkel løsning synes jeg.prat sammen, vis at dere er glade i hverandre og ikke steng han ute fordi om han ikke er så engasjert som du håpte på....barnet ditt er verdt ett forsøk...