"Bare" å snakke med dem...

[Gjest]

Regner med at alle unger er ulike og har trassanfall av ulike grader, men altså, jeg kan ikke annet enn å smile litt når endel råd går på ting som "det er bare til å snakke rolig til h*n", "annerkjenn det barnet føler til barnet" osv. Joda, helt enig så lenge ungen bare er småsur eller litt vrang, men med min gutt på snart 4 år er det i hvertfall ikke en mulighet når han først blir sint, og hva gjør man da? Er han sint og vi forsøker å snakke til ham så hyler/vræler han så ille at vi ikke hører hva vi selv sier engang, enten bare hyler, eller holder seg foran ørene og sier "Neeeeei! Ikke snakk til meg" el. Det er faktisk komplett umulig å snakke til han når han er sint, all verdens pedagogikk faller igjennom, for uten å ha mulighet til kommunikasjon hva gjør man egentlig da? I butikken? Hos andre? osv... Han kan fint holde på slik i over en halvtime-time dersom han er i det humøret, hver gang vi åpner munnen for å snakke så hyler han igjen.

[Gjest]

Ignorering, ignorering og atter ignorering - og/eller fysisk fjerning! Min erfaring er at det er fint lite som når inn til barnet når det er så kaotisk. Etter at situasjonen har roet seg, kan du jo forsøke å ta opp igjen tråden. Jeg mener ikke at det er pedagogisk rett å snakke seg gjennom alle situasjoner. Samtalen kan med fordel komme i etterkant.

[Etaner]

Jeg klarer ikke å praktisere "bare å snakke" til enhver tid. Nå er jo ikke min så gammel ennå. Men når han for ente gang gjør noe han ikke for lov til, og jeg har forklart i det vide og breie. Nei da overser jeg eller sier "nei" strengt, uten forklaring.

 

Å det er jo ikke alltid man har tid til å forklare heller, eller man faktisk må ha det brødet i butikken og ikke kan si "nå må du være snill ellers så går vi ut igjen" Nei det er ikke alltid lett (=

[Anonym bruker]

ja, teit å tro at det bestandig bare er å snakke, men hvorfor ignorere? du trenger ikke bestandig bruke kjeften for å vise empati!

 

klart ungen hyler "ikke snakk til meg" hvis alt han trenger er å få ut følelsene sine uten at mamma skal enten si det han allerede vet - at han ikke kan få det han vil ha, eller hvorfor det, eller at hun skjønner at han er sint, men at han ikke må hyle. noen ganger har jeg sett mannen min spørre og spørre vesla hvorfor hun er så sint, men at det har bare gjort henne enda sintere. da tar jeg henne med meg ut i frisk luft der det ikke gjør så mye at hun bråker, setter henne på fanget mitt og sier at nå sitter vi her til du har grått ut all gråten (eller hylt ut alt sintet) - og jeg skal trøste deg helt til det går over.

 

ungene trenger ikke pedagogikk fra mamma - de trenger et menneske som bestandig tar vare på dem uansett.

 

 

[blond]

Det korrekte svaret her er vel å overse negativ handling (det man ønsker at ungen skal slutte med) og gi oppmerksomhet på positiv handling... men å gjøre det i situasjoner du nevnte er verre. I utgangspunktet må man vel tenke forebygging, for eksempel legge handling til en tid da ungen er opplagt slik at en unngår at han blir så sliten at det bare blir hyling.

[Gjest]

Et fint svar anonym som gav meg noe å tenke på, takk for det :-)

 

Nå er det slik at dette ikke funker alltid heller, når gutten min er skikkelig sint, så er han så sint at vi ikke får sagt noe som helst til ham (ikke engang, "kom nå går vi ut sammen") og vi får ikke røre ham fysisk, da slår og sparker han vilt rundt seg. I tillegg har jeg bare ikke muligheten til å gjøre slik som du alltid, vi har to barn og når jeg er alene med dem kan jeg ikke bare ta med dene ene vekk og trøste, da blir lillegutt på snart 2 år i hvertfall hysterisk, han er ganske mammadalt for tiden... Likevel håper og tror jeg at størstegutten min (og minste for den saks skyld) vet at jeg alltid er der for ham og gjerne vil ta vare på ham, han bare tillater det ikke alltid.

[Anonym bruker]

Hos oss er det ikke "lov" å oppføre seg slik. Dersom noen prøver fjerner vi dem, også fordi vi har felre barn, som jo blir redde av slik oppførsel. Dersom eldste er ufin, frekk, el.l. må han gå på rommet, til han har roet seg. Dersom vi er flere hender det at noen av oss sitter i nærheten så han ikke skal føle seg forlatt. I det siste har vi ikke hatt slike problemer fordi vi har "tatt situasjonen" før den endte i hysteri, ved at reglene kicker inn. En 4 åring skjønner jo at han ikke kan oppføre seg slik, og må nok lære eg å takle sinnet sitt på en annen måte.

 

Dersom noe lignende skulle skjedd på butikken, ville jeg ha gått fra varene og kjørt hjem.

 

Min eldste sønn hørte absolutt ikke etter en gang vi var på en butikk, han løp opp og ned slike rulleband ( istedet for trapp). Han lo og sa "klarer ikke ta meg". Han løp feil vei og lagde ganske mye oppstyr da det sto folk å ventet på at han skulle bli ferdig. Det var skikkelig flaut. Jeg prøvde å snakke til ham, men han hørte ikke. Da tok jeg lillebror under armen og gikk ut av butikken. Hadde en venninne med meg som ble igjen, som etterpå fortalte at han hadde blitt helt lang i maska og kom løpende nesten øyeblikkelig. Det har aldri skjedd igjen. Det var på det tidpunkt at jeg skjønte at vi var litt ute å kjøre og måtte lage strenge regler for oppførselen, slik at vi kan omgåes andre mennesker. Vi har laget regler, og barna kan dem nå, så vi har sluttet med advarsler, men "tar" uønsket oppførsel øyeblikkelig.

[Anonym bruker]

hei! skjønner frustrasjonen din...men jeg er en av de som mener man skal snakke med dem..bare ikke midt i ett raseri anfall. la han rase ferdig først, også snakk med han.... jeg tror at de da med tiden vil lære å kontrollere seg fordi dere snakket om det han opplevde etter på.

også skal jo 3 åringer ha raseri annfall, er jo beste trass alder:) lykke til

 

[Maud]

Det nytter ikke å snakke når barnet er rasende! Alle har vel kjent på det at hvis man snakker om å være sint når man er sint fra før, kommer man bare på flere ting å være sint for. Tilsvarende hvis man er lei seg. Når man gråter over én ting, husker man plutselig mange andre triste ting man ikke har tenkt på på en stund.

 

Hva man skal gjøre, kommer vel an på hvor man er. Jeg tenker at man skal prøve å beskytte barnet mot å utlevere seg for "hele verden". Hvis jeg gråter, vil jeg helst ikke at alle i butikken skal se det. På samme måte kan barn oppleve at de mister ansikt hvis de mister kontrollen over seg selv i butikken. Da mener jeg at man skal bære barnet ut og sørge for at brødet blir kjøpt en annen gang. Hvis man er så heldig at man handler sammen med noen, kan man gå, men man forlater aldri et barn! Hjemme mener jeg at man kan gå i et annet rom mens barnet raser og er utilgjengelig for omsorg. Dette er bedre enn å lempe barnet inn på rommet. Så snart det roer seg ned, bør man oppsøke barnet, holde rundt det og kommentere på det som nettopp skjedde. "Så sint du ble nå, du skrek så høyt at jeg måtte flytte meg litt. Det er vanskelig å stoppe når man er så sint, men nå har du klart det. Er du sliten? Jeg er glad i deg". Er generelt negativ til samtaler om hvorfor - det er vanskelig å svare på det! Litt større barn kan gjerne inviteres til en samtale om hva det er mulig å gjøre i stedet for å rase. Det er viktig at man ikke møter barnet med bebreidelse. Er skeptisk til at sinne er noe man må takle alene, mens mamma gjerne deler gleden din og trøster deg når du er lei deg. Hvordan skal barnet da lære å takle sinnet sitt? Synes også det kan bli for mye snakk. Gi barnet masse ros når det opplever frustrerende situasjoner det takler uten raseriutbrudd og støtt det de gangene det har mistet kontrollen. Sinne kan ikke være en mindre akseptert følelse enn de andre.

[Anonym bruker]

Er bare på besøk her! )

Jeg mener man må ta tak i stuasjonen og stoppe dem før barna blir hysteriske og gjør det til en vane. Mange norske barn får "anfall" på butikken, men i utlandet vekker slike ting oppsikt. Her er en repotasje fra en internasjonal avis: Daughter goes mad about chocolate:

 

http://www.chinadaily.com.cn/china/2006-09/04/content_680444.htm

 

Burde få oss til å tenke litt! Det er foreldrenes skyld hvis barna blir hysteriske pga is eller andre småting! )

[Anonym bruker]

når mini gråter eller skriker prøver jeg å snakke med henne og trøste henne, selv om hun kanskje er sint. hvis ikke hun vil snakke om det eller ha trøst spør jeg henne om hun vil være alene på rommet og roe seg ned. da sier hun som regel ja. hun trenger litt tid for seg selv, spesielt hvis hun er overstimulert eller trøtt. men det hjelper som oftest å trøste. sitter på aha og bærer henne rundt i stua med hodet på skulderen min. det går ikke lange tiden før hun er topp igjen og så føler jeg meg bedre og

 

hun hadde noen anfall i butikken da hun var liten. jeg avsluttet aldri handleturen, men satte henne i en handlevogn. det gjør jeg np også hvis hun ikke klarer å gå fint med meg. hun fr til oppgave å holde tingene og være med å velge hva vi skal kjøpe. så får hun rekke meg ting somm skal i kassa. hun glemmer helt det dårlige humøret sitt så fort jeg gjør henne opptatt med noe.

 

distrahlering er et nøkkelord hjemme hos oss. alt blir så mye lettere når jeg distraherer henne fra en slitsom situasjon. slipper å bruke masse energi på grining og kjefting. må selvflgelig snakke til henne nå hun gjør noe galt og forklare hvem hva hvorfor.

[Anonym bruker]

men jeg tenker hvorfor har han sånn atferd i utgangspunktet, kan det ha noe med måten han er oppdratt på???? jeg får helt makk av unger som hyler og skriker når de ikke får det som de vil, slenger seg ned på gulvet osv... hvor er oppdraglsen tenker jegda... totalt fraværende, for ade foreldrene lært barna verdier fra første stund hadde de sluppet en slik oppførsel.... kanskje ikke enkelt, men det er faktisk fakta... men alikevel tydeligvis alt for seint for de fleste!!!

[Sebastienne]

Hvor gamle er barna dine da?

La meg gjette - ikke fylt to ennå kanskje?

Eller har du skremt dem fullstendig fra å uttrykke andre følelser enn de positive og kjærlige, kanskje?

 

Siste mulighet er at barna dine var ca 8 år da de ble født, men jeg har ikke lest noe om det i avisene, så det virker ikke spesielt sannsynlig...

 

Hvis du da ikke er en av de barnløse spesialistene som er så gode på å fortelle oss foreldre hva vi gjør galt?

 

[Gjest]

Hmmm... Ser nå at noen kanskje har missforstått innlegget mitt og bør vel oppklare. Å legge seg ned på gulvet i en butikk og hyle tror jeg ikke han har gjort siden han var 2 år, men han kan jo bli sint for andre ting i en butikk i dag også vis han bare er trett og sliten nok fra før (og derfor prøver vi å unngå slike situasjoner da så sant vi kan). Han skriker eller gråter så og si aldri fordi han ikke får noe han har lyst på fordi vi ganske enkelt nekter å innføye oss etter det, jeg vil ikke ha en bortskjemt unge som får alt han peker på fordi vi er flaue for at han får anfall og dermed bestikker ham med noe. Da tar vi heller anfallet og alle blikkene og lærer ham at det nytter ikke å forsøke og grine seg til ting, barn skal ikke belønnes for å være vrange og det lærte vi ham som 2 åring...

 

Når han da slår seg vrang en ytterst sjdelen gang i blandt ute blandt folk (er snakk om kanskje 1-2 ganger i mnd maks og da mer rolige sinneanfall og ikke hysterisk skriking, mindre den siste tiden, er faktisk mer enn 2 mnd siden sist han fikk et skikkelig raserianfall) så forsøker vi alltid å snakke til ham først og går det ikke gjennom så bærer vi ham vekk enkelt og greit. Vi lar ham ikke holde på slik og vi godtar så klart ikke en slik oppførsel ute. Hjemme synes jeg det er litt anderledes fordi jeg mener at han må få lov til å få ut sinnet sitt de få ganene han virkelig har behov for det og da forsøker vi å være der med ham når vi kan (ikke så lett alltid om en er alene siden vi har en 2 åring også). Om han bare skriker da og vi ikke når frem lar vi ham være i fred til han roer seg ned, det nytter rett og slett ikke å snakke til ham og et hvert forsøk på å nærme seg ham fysisik da er bortkastet siden han da vil slå/sparke/vri seg unna umiddelbart, han er rett og slett litt hinsidig da, helt oppslukt av sitt eget raseri og vet ikke hva han gjør tror jeg.

 

Jeg tror mange av dere fikk den oppfatningen at dette er noe som skjer ofte, og det stemmer ikke, og enda mer sjeldent ute blandt folk, er mest hjemme, ser jeg ikke var tydelig nok til å presisere det. Han er generelt sett over en veldig rolig og grei gutt som vi pleier å få mye skryt over fordi han nesten alltid oppfører seg eksemplarisk sammen med andre, men han, som alle andre barn kan ha en dårlig dag innimellom han også og DA er det at vi finner det vanskelig å nå igjennom til ham fordi at når han først blir sint (og det skal litt til, han har lang lunte) så blir han fryktelig sint også og er langsint.

 

Håper dette ble litt mer oppklarende?

 

[JegMamma!]

Min gutt på 2 1/2 viser klare tegn på at han vil være alene når han blir sint og sur fordi han ikke får det som han vil. Han går ofte, helt på eget iniativ, inn på sitt eget rom (og slamrer døra igen etter seg), eller (må le litt da ...) han peker på meg og videre f.eks til kjøkkenet for å si at "kom deg bort, jeg vil være alene!" Stort sett blir han da "seg selv" igjen etter en ganske kort stund - og det går an å ta opp igjen tråden, evt snakke koselig om ting eller bare gi en god klem.

 

Det er jo sånn med samboeren også :-) at når han er sur så nytter det ikke å snakke med han, da blir det bare værre ... man må ha tålmodighet! Og evne til å ikke sprekke med mye høy lyd og sure miner rundt seg ... Kjempevanskelig, men får vel igjen for det i fremtiden!