Trist...mormor som ikke viser særlig interesse...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Min mor ringer meg sjelden...er en travel dame med mange jern i ilden. Syns det er bra at ho holder seg aktiv og virker å ha det bra alene (ble enke for 2,5 år siden), men virker så lite interessert i barnebarnet sitt, som er jenta mi på 15 mnd. Min eldre søster har to barn, og ho 'advarte' meg mens jeg gikk gravid om å ikke forvente særlig oppfølging og interesse overfor barnet mitt fra vår mor. Trodde ikke at det var så ille som det tilsynelatende er.

 

Er vant med at mamma lar oss seile litt vår egen sjø...fikk beskjed om at 'nå er du voksen', da jeg ble konfirmert, og flyttet hjemmefra for å bo på hybel og ta videregående da jeg var 15 1/2 år. Følte meg veldig voksen da, men ser jo i etterkant at jeg var nesten et barn. Har distansert meg mye gjennom åra fra mor, det har alle søskene måttet gjøre for ikke å kjenne på følelsene av avstand og mangel på engasjement/omsorg fra mor.

Så blir man mor selv, og mye kommer fram av savn...ønsker så inderlig at mor kunne vist mer interesse overfor barnet mitt, men hvordan kan jeg egentlig forvente mer enn hva vi fikk selv i barndommen?

Hun ringer 1-2 ganger i måneden, snakker da mest om seg selv og hvor travelt hun har det. Et lite 'ps' hvordan går det med barnebarnet mitt? Hvis jeg skviser inn et par setninger om hvordan det går med jenta, virker det som at mor syns det blir for mye...at det ikke er så viktig, nesten.

Måtte bare få ut frustrasjoner her. Vet mor er glad i oss på sin måte, men det et så distansert forhold på mange sett.

[Anonym bruker]

P.S

Andre med lignende erfaringer?

Hvordan takler dere dette?

 

HI

[Anonym bruker]

Har ei også ei mor som viser svært liten interesse for barnebarna sine. Det er utrolig sårende selv om jeg på en måte var litt klar over at det nok ville bli sånn. Mannen min sine foreldre er stikk motsatt og bryr seg nesten for mye, og har en tendens til å blande seg oppi alt og maser til alle tider. Misunner på en måte mannen min litt siden foreldrene hans bryr seg....

 

Vil du prate mer kan du skrive nytt innlegg, evt mailen din?

 

 

[Anonym bruker]

Har en farmor her som er slik. Vi har bodd med 10 mil mellom og hun har vært å besøkt oss 3 ganger på 9 år!!!!

Farfar(de er skilt) og min familie som bor 100mil unna har vært her MYE mer.

Får ikke gjort så mye med det. Men forstår deg godt for sambo syns det er veldig sårende og vi kan ikke snakke om det da blir han sint.

[Gjest Filifjonka]

Der intet er å hente, har selv kongen tapt sin rett.

 

Jeg har hørt flere sånne historier, og det er trist. Du visste jo fra starten av hvordan det ville bli. Din søster hadde advart deg, og i tillegg hadde du erfaringene fra barndommen. Altså er det ikke ditt barn det er noe "feil"med, det er mormor som er slik. Og i lengden er det faktisk hun som taper mest på det.

 

Slik jeg ser det, har du et valg her: Du kan velge å distansere deg fra hele greia. Gi litt blaffen, hvis du skjønner. Ikke at jeg mener at du skal bryte kontakten (det lille som er), men prøve å opprettholde en følelsesmessig avstandsom gjør det lettere å takle. Sørg fra deg, og gå videre i livet ditt. Bygg andre nettverk for jenta di.

 

Eller du kan velge å kjempe kampen, prøve å forandre mormor og øke hennes interesse for barnebarnet. Jeg tror dessverre ikke det vil lykkes deg. I følge innlegget ditt har hun vært slik "bestandig". Da vil du sitte der med stadige skuffelser og -kanskje- en økende bitterhet.

 

Men tro meg: en dag vil din mor oppdage hva hun har gått glipp av, og da er det for sent. For sent å bygge gode forhold til barnebarna og bli kjent med dem. Derfor er det hun som taper mest i lengden.

 

 

[Anonym bruker]

HI her...

 

Takk for svarene og tankene.

 

(Engelsk keyboard her i dag).

 

Ja, det er hun som taper paa det, og jeg er flink til aa distansere meg, har god trening i det, men jammen blir en mer sensitiv som mor...kommer mer i kontakt med foelelsene som sitter langt inne. Paa samboers side er det mye mer interesse for barnebarnet, men de bor i utlandet, ser de dessverre sjelden. Skal besoeke de oftere, de sier de er syke av lengsel etter barnebarnet, saa da veier jo det litt opp for mor, da ;-)

Er det flere med lignende opplevelser, skriv gjerne et svar eller innlegg. hjelper aa lese om felles skjebner og hvordan man takler dem.

 

 

[Fiamaja]

Heisan, ville bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen. Og syns at Fillifjonka sier mye fornuftig. Jeg har valgt å distansere meg litt så ikke det oppstår for høye forventninger og bitterhet som konsekvens hver gang min mor ikke viser interesse.

Du er heldig som får telefon 1-2 ganger i mnd. Min mor ringer aldri. Det er jeg som en sjelden gang tar initiativer. Hos oss er det en lang historie med røtter mange år tilbake. Har hatt unge foreldre som skilte seg tidlig. Vokste delvis opp hos besteforeldre. Min sønns oldeforeldre stiller mye mer opp mentalt, men er dessverre litt gamle i kroppen, så de kan ikke passe han på samme måte som "andre besteforeldre"

 

Kort sagt: jeg tror vi kbvinner gjennomgår et lite oppgjør med mødrene våre der vi må finne ut av roller og gjøre status for gammelt rusk når vi selv blir mødre. Vi fores med nye forventninger om at de skal utfylle en rolle som "bestemor". Men de forandrer seg ikke fra den de alltid har vært selvom de blir besteforeldre. Kanskje vi forventer at de skal gjøre det litt godt igjen som besteforeldre siden de kanskje ikke gjorde det så bra i foreldrerollen overfor oss?

 

Mye nye ting som dukket opp i meg, hvertfall, da jeg selv ble mor. Tror mange av oss har det sånn.

 

Klem fra meg til dere andre og du som startet tråden - fint å ta det opp ;o)

 

Bygg nettverk med folk du er glad i - det er ikke alltid det er blodsbånd som blir sterkest.

 

 

[Anonym bruker]

Sier meg helt enig med Filifjonka og Fiamaja. Vi har to sett bestefedre som er enkemenn, begge to. Bestemødrene ville ha vært velsig interessert, men slik det er nå har vi veldig lite kontakt med besteforeldregenerasjonen. Det var veldig overraskende at det skulle bli slik, hadde ikke forventet det - men ser i ettertid at det var bestemødrene som var "limet", om du skjønner.

En bestefar er mer opptatt av ny samboer og hennes familie, og de re på farten hele tiden. Forrige år var de i utlandet 7 av 12 mnd, og valgte bevisst å reise en uke før jeg hadde termin. De ringer jo, men...

 

Resten av familien består av min bror og gubbens søster(begge enslige og barnløse) som begge er så uinteressert det går an å være uten at det er direkte uhøflig. De kommer gjerne til middag og takker alltid ja til ting vi kan gjøre for dem/hjelp vi kan tilby - men det er altså slik at det er vi som har flere små barn, som alltid er på tilbudssiden. På syv år har broren min sittet barnevakt to timer en kveld etter at ungene hadde sovnet og jeg skulle på foreldremøte, tante har hatt den eldste på syv år fire timer en formiddag - men det tok syv år å komme dit.

 

Vår "familie" består av en familie vi kjenner, de er nære venner - men bor 25 mil unna. Der får ungene både tante, onkel og et ekstra sett besteforeldre. Og vi passer på å yte det vi kan tilbake, slik at det skal bli et toveisforhold.

Tror at for å beskytte seg selv litt, må man distansere seg litt, og ikke forvente noe. Det er litt leit - for å komme med dagens understatement...

 

Tror jeg skal være