Ånei,ikke si at forholdet ryker nå!!!;(

[2 Hærligheter!]

(Samme som Skravlesiden...)

Ble sammen med en gutt for ca 2 år siden..ting har gått opp og ned,slik i di fleste forhold.Men før jeg ble gravid,begynte ting å skjære seg,og vi vurderte å flytte fra hverandre.(Skal også sies at jeg flytta fra Troms helt ned til sørlandet pga han...)Når jeg ble gravid,skrev han ut masse sider om ulike abortmetoder,og jeg regnet med at dette gjorde han bare for at han fikk hetta..Vi ble jo enige til slutt å beholde..Men i løpet av svangerskapet har han sagt og gitt uttrykk for at det passer dårlig med et barn,leeenge etter "grensa" til å ta abort..

Nå er jeg da i uke 30....Han har aldri tatt frivillig på magen,eller ville kjenne på spark..han fortalte ikke til noen at han skulle bli pappa,før jeg "tvang" han..han orka heller ikke bli med å kjøpe ting til barnerommet..Han sier han bryr seg,men viser det helt motsatte om dere skjønner?

Og idag var det nok.. Jeg sa at jeg ville flytte ut og han sa at om jeg ville det,så måtte jeg bare gjøre det...

Elsker han jo,og han sier mye fint!!!Men viser absolutt INGEN følelser...Vet ikke hva jeg skal gjøre;( Er helt knust;( Og familien min bor flere hundre mil unna!! Hva skal jeg gjøre jenter?;(

[2 Hærligheter!]

Er 22 og han 24..

[0406]

Uff da,hørtes ikke noe koslig ut.

Ville satt meg ned å snakka med han og fortalt hva du forventer av han og hvis han ikke er intresert i deg og barnet bør han si ifra no.

Hvis han er en sikkelig tufs som jeg synes han hørse ut som så ville jeg flyttet tilbake der jeg hadde familie for er ikke sikkert han blir noe serlig intresert i babyen læll.

Håper det ordner seg for dere men er bedre det skjer nå enn senere.

Jo lenger tid jo vanskligere blir det.

Vi kvinner er litt rare for uansett om disse mannfolka er duster så elsker vi dem uansett.

Håper det ordner seg for dere og at han blir litt mer intresert i babyen dere venter.

Forhåpentligvis gjør han det ivertfall når babyen blir født.

[Anonym bruker]

Jeg har vært i den samme situasjonen selv. Jeg ble skikkelig syk (deprimert) og ble innlagt på psykriatisk etter grensen for abort. Samboer (som i utgangspunktet ønsket seg barn) sa at om jeg kom hjem med kul på magen ville han flytte (fikk hetta tydligvis...) Jeg søkte om abort og fikk det innvilget(!), satt med pillen som skulle ta livet av nurket i hånden og ombestemte meg (gudskjelov!) Fant ut at samboer ikke var verdt ett øre, ringte han og ba han pakke tingene sine for vi (nurket i magen og jeg) kom hjem begge to!

Han flyttet ut i en måneds tid, men kom så tryglende tilbake....

Nå har vi det helt greitt sammen. Han er helt ekstatisk når det gjelder babyen som kan komme når som helst faktisk, men jeg sliter med bitterhet ovenfor han....Håper det vil gå over etterhvert...

 

Jeg råder deg på det sterkeste å flytte fra gjøken (samboeren din altså ... ) Elsker han deg vil han prøve å gjøre det bra igjen, hvis ikke....vel....vil du bo sammen med en som ikke elsker deg slik du fortjener?? Jeg vet det kan virke skremmende, men vet du hva? Alt ordner seg!

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Med et sånt forhold, så skjønner jeg ikke helt hvorfor du ble gravid med han i det hele tatt. Et forhold skal ikke være sånn. Du fortjeneder bedre enn det. Mulig du er for ung til å se det tydelig selv.

Men har hørt om at noen pappaer forandrer seg etter at barnet har kommet. Får krysse fingra for det.

Men tror ikke jeg ville gitt han altfor mange sjanser. Kan være at du og babyen får det bedre alene......

Men for all del, Lykke til. Håper alt ordner seg til slutt for dere.