Hva skal jeg se etter?

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg har selv et barn på to år og har innledet et forhold til en mann med to barn på 7 og 12. Han har barna en dag i uka og annen hver helg. Jeg registrer at mange får problemer med mine og dine barn og at dette i verste fall kan ødelegge forholdet. Er det noen som har noen tips når det gjelder faresignaler man bør være obs på, ting man bør ha snakket om på forhånd. Jeg er virkelig glad i denne mannen og barna hans virker så langt veldig trivelige. Har bare møtt dem noen få ganger, siden vi ville være forholdsvis sikre på "oss" før vi involverte barna.

 

 

[libro2]

Det dere hvertfall bør prate om er regler for barna og at dere er enige om hva som gjelder. Hans barn er jo ganske store så der er det bare å sette seg ned med barna etterpå å forklare dem reglene, og at reglene gjelder like mye om det er du eller faren som er til stede. Dette gjelder spesielt når dere evt er samboere.. Hvis samarbeidet mellom mor og far er dårlig så bør du være litt forsiktig og evt tenke deg godt om, for er det noen som kan ødelegge ett forhold vist di vil så er det bio-mor (ikke at alle er sånn, men noen er faktisk det..) samme gjelder uenigheter ang regler og grenser hjemme, hvis dere ikke er enige på forhånd så kan det raskt oppstå mye unødig skurr i forholdet pga det. å det vet barn å utnytte.. Du kommer til å møte motstand i barna, men hvis du klarer å holde roen så varer det nok ikke så lenge. for husk at du kan bli oppfattet som en trussel for dem, en som stikker av med pappa, gi dem tid til å bli vant til dem så går det seg nok til..

Det kan være at du er heldig, men i utgangspunktet så er det ikke å anbefale å være sammen med en som har barn fra før... hvordan sammarbeid er det mellom dere og ex-ene deres?? din og hans??

Tenk deg hvertfall godt om, hadde jeg vist for 5-6 år siden det jeg vet i dag så hadde jeg nok ikke innvolvert meg i sambo, og det er ene og alene pga bio-mor. jeg oppdaget det ikke før vi hadde vært sammen i 2 år og fellesen kom, da bynnte problemene for fullt.. å da var det litt sent for meg å trekke meg ut..

 

men for all del lykke til

[Anonym bruker]

Det jeg har opplevd som vanskelig kom først når barnets mor begynte å oppleve meg som en trussel (uten grunn mener nå jeg, ettersom jeg aldri har prøvd å ta hennes plass, men bare ser på meg selv som en ekstraperson i forhold til datteren deres): dvs. etter en god stund, når hun skjønte at det begynte å bli alvor. I begynnelsen var hun bare søt og blid og tilsynelatende helt fornøyd med at eksen hennes (i likhet med henne selv) hadde funnet en ny.

 

Jeg har tre barn selv, og har selvfølgelig ingen ambisjon om å komme mellom mor og datter på noen måte.

 

Men da vi begynte å "leke familie" på helgeturer og i ferier (etter å ha vært sammen et par år: vi gikk utrolig rolig og forsiktig fram), da jeg og barna begynte å bli med på sommerferiebesøk til foreldrene hans, å bli invitert i storfamiliens barnebursdager og 40-års lag, da begynte spetakkelet for alvor(bearbeiding av datteren som plutselig ble veldig mistenksom og vrien å ha med å gjøre + ringing til datteren og kjæresten min mange ganger om dagen når vi var sammen + endring av avtaler og "akutte krisesituasjoner" som gjorde at vi måtte snu opp ned på planene over halvparten av gangene vi hadde planlagt å gjøre noe sammen. Og slik er det ennå - 4 år senere, og nå har jeg mye mindre tålmodighet med det enn jeg hadde før.

 

Det som sliter mest på meg er ikke hva biomor finner på (selv om det er irriterende nok): men hvordan mannen min takler det når hun (til stadighet) blir ekstrem. (Siste eksempel: da vi hadde planlagt å dra til Island for å gifte oss, ringte hun t dager før og sa at hun hadde fått akutt eggstokk-kreft og måtte legges inn på sykehus, at vi måtte bli hjemme slik at hun hadde datteren i nærheten, men at vi ikke måtte fortelle noe til noen for å ikke skremme familien... Hun var imidlertid ikke sykemeldt en eneste dag fra jobben, verken moren hennes eller venninnene fikk vite noe og til oss sa hun at fikk en poliklinisk cellegiftkur på sykehuset ?? og at hun ble frisk med en gang. Jeg vet nå ikke helt hva jeg tror, men brylluppet ble nå utsatt, og dagen etter spilte hun bedriftshåndballkamp..). Mannen min var godtroenheten selv og syntes skrekkelig synd på henne, mens jeg syntes dette var ganske underlig.

 

Jeg kan nevne hundrevis av eksempler, men poenget mitt er at jeg tror dette hadde vært så utrolig mye lettere om mannen min hadde vært litt mer observant og tydligere mot henne fra starten av, og stoppet henne når hun innvaderte forholdet vårt (enten selv eller gjennom datteren).

 

Så mitt tips er: sjekk hvordan han håndterer konflikter med henne. Både vill krig og perfekt harmoni kan være litt urovekkende.

[Gjest]

Vet ikke hva du skal "se etter", men har følgende mening som KAN redusere problemet noe:

 

For 12 åringen bør det være frivillig å være hos dere en dag i uka og annenhver helg. Jeg foreslår at hans/hennes "plikt" reduseres til en kveld hver 14.dag, og at det samtidig gjøres klart at h*n er VELKOMMEN til å være hos dere like mye som søsken, og faktisk velkommen til å flytte til dere om h*n ønsker det. (At han/hun ikke får lov av sin mor å flytte til dere er en annen sak, poenget er at han/hun får lov av dere).

 

Ved at 12 åringens "pliktopphold" reduseres til en kveld hver 14.dag, får dere ikke problemer med en ungdom i huset som "vil hjem". Og dere kan drive med ting som passer mest for barn på 2-7 år. Om 12 åringen likevel vil være med, så desto bedre. Vil h*n bare være hos dere og sove hos dere, men uten å delta så mye i det dere gjør, så husk at slik er gjerne ungdommer i sine hjem også.

 

Hva så med 7 åringen? Med en skikkelig innsats fra både deg og far, skulle det være overkommelig å få samværsdagene til å fungere uten at det bare er hans særkullsbarn eller bare ditt særkullsbarn som gjelder. Mye kan dere gjøre felles med begge to, og i enkelte tilfelle kan dere dele dere med en voksen sammen med hvert barn. Akkurat som dere ville gjort om dere hadde en 2 åring og en 7 åring felles.

 

7 åringen kan sikkert fiinne på at det er "urettferdig" at han må til dere og ikke 12 åringen. Men slik ER det. 12 åringer har større frithet til å være ute alene, dra til byen alene, legge seg senere o.s.v. Og altså større inflytesle på hvor mye h*n vil være hos far og stemor.

 

12 åringen kan mene at det er "urettferdig" at dere gjør mere av slike ting som interesserer en 7 åring. Men det har da forhåpentlig far gjort med HAM/HENNE da h*n var 7.