Hvordan tolke dette?

[Anonym bruker]

min kommende barnefar og jeg hadde en samtale i går om hvordan han så for seg hvordan ting kom til å bli fremover...

 

Jeg prøver å få han til å forstå at jeg har ikke vært alene om å "skyte blink", og at livene våres endres fra nå av og ikke fra barnet er født... han mener han skal kunne ha sin frihet og gjøre ting han har lyst til når han har lyst til det, og ikke måtte sitte sammen med meg fordi jeg er gravid... men når barnet kommer så skal han stille opp så godt han kan, og da endres hans liv seg. Jeg foreslo at han kanskje burde snakke med andre "fedre", for å kunne få et innblikk i hva som skjer... han sier han fortsatt ikke vil ha barnet fordi vi "ikke er sammen" - hallo joda vi har nå en eller anna form for forhold som har vart over tid... men men, jeg har da bare forsøkt å roe meg med at han endrer seg nok, og til tider så gjør han jo det, han sa at han kommer til å si til folk at han gleder seg til barnet kommer og at det blir bra, men hvorfor skal han gå rundt å si ting han sier til meg at han ikke mener da??for å gjøre det lettere for meg?? hallo, det er ikke enklere for meg at jeg blir usikker på hva han egentlig mener med alt han sier!

 

Den ene dagen så er han positiv til barnet og neste dag så er det det værste som kunne hendt han..... hva er dette??

 

Noen som kan fortelle meg hvordan jeg skal tolke hans ord og oppførsel? jeg er veldig glad i han, men jeg vet nå ikke om jeg takler å ha det sånn fremover. enten så får han være far eller så får han la være?? eller??

[Stormfront]

Det er jo utgangspunktet her som er problematisk...at du mener dere er i et forhold og han mener dere ikke er i et forhold. Det må jo bety bråk og uenighet. Et annet spm som er litt viktig er jo hvor langt du er på vei...Hvis dere snart er nærme termin og han skifter mellom vil ha/vil ikke ha barnet er dette unormalt i mine øyne.

Når det gjelder graviditeten er ingen tjent med at mannen plutselig skal sitte hjemme hver eneste kveld og gi avkall på alt sitt sosiale liv. Det finnes en balansegang her og er man i et sunt forhold ordner dette seg selv...for da skjønner mannen at han gradvis må trappe ned sine sosiale utskeielser og at det trengs mer og mer oppmerksomhet hjemme. Fungerer man som et team er ingenting en umulighet, men det krever godvilje fra begge parter. For meg så virker det som dere har to helt forskjellige utgangspunkt i denne graviditeten og det er vel kanskje ikke så heldig.

For å bruke mitt eget forhold så må jeg innrømme at jeg ikke vet hva jeg går til når den lille kommer i september...for det vet ingen som ikke har opplevd en fødsel og fått et barn før. Men jeg har lest en rekke bøker, alt fra bildebøker til hakkespettbok for pappaer samt at jeg har ei jente som har banr fra før og som forklarer alt mellom himmel og jord....og det skal jeg si det er til enorm hjelp.

 

Jeg syntes dere skal greie ut om forholdet deres i kveld over en middag på brygga i solskinnet og løse dette snarest mulig. Gi ham noen bøker, bilder og informer om hva som kommer. Hvis ikke blir dette en belastning for deg!

 

Lykke til!! :-)

[Anonym bruker]

Vi er i starten av svangerskapet, og det er mange tilpasninger som må gjøres for at dette skal fungere. Jeg har selv to barn fra tidligere så jeg vet hva det vil si å gå svanger og ha barn, jeg har forståelse for at han ikke har den samme kunnskapen som jeg har, men burde han da ikke forsøke å vise litt interesse?

 

Jeg sier ikke at han skal være her hverdag, men i perioder så er han her hele tiden så "forsvinner" han igjen, at han har et sosialt liv er helt ok, og det skal man ha, man skal kunne gjøre ting på egenhånd men man skal også kunne ta hensyn til den gravide og ikke alltid skal ha ting på sin måte??

 

En middag på brygga hadde vært en utrolig koslig ting, men han er ikke her. Jeg har foreslått at vi kan gjøre forskjellige ting sammen, men hvergang jeg foreslår noe blir det nedstemt, men så fort han har en ting han skal gjøre skal det gjennomføres... Jeg blir frustrert av dette, beklageligvis

[Stormfront]

At du blir frustrert er ikke så rart! Og jeg er helt enig med deg i at han burde vise en betydelig interesse for deg spesiellt nå.

Faktisk er dette litt snodig for jeg er i eksakt samme situasjon som din bedre halvdel er i nå. Jeg har gått inn i et forhold med ei jente som hadde to barn fra før og nå skal vi ha vår første sammen (vært sammen i cirka 2 år og barnet er veldig planlagt). Jeg kan ikke i mine drømmer forestille meg at jeg ikke skal stille opp 110% for henne i denne situasjonen og hjelpe til når det måtte trenges.

Når du forteller litt mer nå så tror jeg at han rett og slett er usikker på hva han har gitt seg ut på. Det er ikke småtteri å få to stebarn og et selv. Men, dette burde han tenkt på tidligere.

 

Jeg er redd jeg syntes det skurrer litt dette forholdet utifra hva du skriver...han skal ikke nedstemme dine forslag og gjennomføre sine egne. Det vitner om egoisme og liten interesse og vilje overfor deg.

 

Du virker både frustrert og litt irritert og det er fullt forståelig. Men det er viktig at du tar tak i problemene nå snarest. Han kan ikke holde på slik han gjør nå, det er i alle fall helt klart. For det fortjener du ikke!

 

:-)

 

[Anonym bruker]

Tusen takk.

 

Joda jeg forstår veldig godt at dette ikke er bare en liten ting han har begitt seg utpå, han er veldig glad i mine to barn og er veldig flink og ansvarsbevisst i forhold til dem.. skulle det være noe i forhold til dem så stiller han opp 100% og det setter jeg veldig pris på )

Jeg har gitt ham ros for dette, og jeg gir han komplimanger ofte, jeg gjør det jeg kan for at han skal være konfortabel i den nåværende situasjon og forsøker å ikke mase på han om diverse ting.

 

Har forsøkt å snakke med han, og i deler av samtalen så er han veldig med og "planlegger" både dåp og navn etc, i andre deler av samtalen går han rett i forsvar og kommer med de mest usakelige ting som at jeg "ikke liker vennene hans", hallo for om jeg kan ta en avgjørelse i forhold til det så må jeg jo først bli kjent med disse folka? eller??

men men,. stort sett etter jeg har forsøkt å ta opp "problemområder" så går han veldig i forsvar, og får hastverk med å komme seg avgårde liksom, og da ser jeg han ikke eller hører jeg gjerne ikke fra han på et par dager..... alle sier til meg at dette kommer til å gå kjempe fint, og han trenger bare tid.. vel det er greit at vi er i startfasen av svangerskapet men kan han ikke være her for meg nå, hva er det som får andre til at han kommer til å være det senere i svangerskapet og når barnet er født??