En liten historie om en litt utradisjonell familie.

[Anonym bruker]

Jeg er en jente på 32 år. Som 19-åring ble jeg kjent med en kjekk og grei gutt. Ble gravid etter tre måneder og giftet meg som 21 åring. Etter det gikk det slag i slag med høyskole og tre fødsler til. Så skjedde det som ofte skjer. Vi begynte vel å gli litt fra hverandre. Det ble sjeldnere og sjeldnere sex, men vi aksepterte hverandre som menneske og gjorde vårt beste for å vise respekt for hverandre. I fjor sommer møtte jeg en mann på jobben som jeg innledet et forhold til. Såklart var det tøft for mannen min og se at jeg faktisk gikk fra han, men vi forstod vel begge to at det kanskje var det beste. Mannen min gikk på høyskole og hadde selvfølgelig ikke så god råd. Det vi gjorde var å dele vårt felles hus (på 250 kvm) i to. Nå bor han nede og jeg og min nye venn oppe. Mine fire barn bor hos meg, men mellom etasjene har vi satt inn en blokkdør så barna kan gå fritt mellom vår del av boligen og pappaens del av boligen. Slik får han se alle sine fire barn når han måtte ønske, samtidig som vi kan ta oss en tur i ny og ne bare vi setter opp blokkdøren (da har han kontroll over hele huset).

 

Mange reagerer negativt når de får vite hvordan vi bor. Farens venner syns at pappaen bør flytte så han slipper å bo så nærme oss, mens min nye venns venner mener at han bør kaste ut gubben i underetasjen. Ingen ser fordelene av å bo slik. Mye grunner nok i egne tanker rundt det å måtte leve slik. Sjalusi er jo en enorm kraft som kan ødelegge så mangt. I begynnelsen syns nok min nye venn at det var litt rart, men nå syns han det fungerer helt utmerket. Han og min eks har blitt gode venner å snakker mye om felles interesser. Jeg passer på at han vet at han er mannen i mitt liv nå og at jeg aldri kunne tenke meg å gå tilbake til eksen selv om jeg liker han godt og ønsker han alt godt videre i livet. Barna elsker sin nye "reservepappa" samtidig som de hele tiden har god kontakt med sin biologiske pappa. Om fire uker kommer det en liten halvbror og de gleder seg til det.

 

Så til alle dere der ute som har ekser eller er ekser. Jeg tror at den sterkeste sjalusien vil forsvinne dersom dere orker å treffe den gamle partneren med åpent sinn. Hvis dere kommer over de første møtene uten formye sjalusi og frykt/sinne tror jeg framtiden med dine, mine og våre barn kan bli positiv og det tjener dere alle sammen på, ikke minst barna. Alt blir så mye enklere når man fortsatt kan samarbeide selv om kjærligheten har sluknet.

 

Min eks sier at han har bestemt seg for å ikke finne en ny partner fordi han tror jenter ikke ville klart å leve slik vi gjør nå. Jeg håper han ikke har rett, og gleder meg til den dagen han kommer hjem med en ny kjæreste. Så klart vil jeg nok føle det litt sårt i begynnelsen selv om vi ikke lever sammen lengre, men det er nok helt normalt. Vi har jo delt så mange erfaringer etter 11 års ekteskap så det skulle jo bare mangle (Ihvertfall har jeg lest at slik er det gjerne). Er det noen der ute som tror de kunne klart å bodd slik selv om de er jente?

[Anonym bruker]

Aldri i livet! Synes synd på eksen din. Må være nedverdigende å leve slik.

[Anonym bruker]

Syns dette er riktig så beundringverdig av alle 3 jeg. Kjempeflott at noen greier og komme seg videre uten og hate hverandre. At det faktisk går ann og være så gode venner.

 

Om jeg kunne levd sånn, (i leiligheten med din ex) kommer jo veldig ann på hvordan jeg hadde kommet ut av det med deg som person.Og din nye mann og barna såklart.

Men jeg tror at det er mulig ja. Men "alt" må liksom klaffe da.

 

Hadde jo blitt et folksomt hus da, med mine to barn også. hehehe

 

Ønsker dere lykke til alle sammen, og at din ex finner en ny kjæreste som vill leve sammen med dere.

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri taklet det og jeg er ikke så veldig sikker på om det er så veldig OK å prøve å takle slike ting heller.

 

Uten sammenlikning forøvrig; Jeg og min eks måtte selge huset da vi skilte oss, men vi beholdt "hytta" (et tun med flere bygninger, sjøhus, brygge etc) og i 10 år fortsattte vi begge (med nye partnere og deres barn) å reise dit på ferie (både sammen på sommerfeire og med andre venner/familie hver vår gang). Alle barna (både våre og våre repektive stebarn) har i ettertid sagt at selv om sommerne der var fine, var dette veldig forvirrende: Stebarna (på begge sider) følte at de ikke var på familieferie med sine nye familier på disse feriene (selv om vi nesten aldri hadde fellesmåltider, men "bodde" hver for oss og lot barna fly mellom husene), og at de følte seg som annenrangs gjester hos den "egentlige" kjernefamilien (jeg, min eks og våre barn). Våre barn (som er i slutten av tenårene nå) sier at de i alle år fantaserte om at jeg og pappaen deres skulle bli sammen igjen (og stefamiliene forsvinne), og at de ikke kunne skjønne hvorfor vi hadde skilt oss når vi alle kunne ha det så fint på sommerferie på samme tun sammen.

 

Så sånn i ettertid har jeg vel egentlig innsett at det ikke var av hensyn til barna vi fortsatte med dette (selv om "alle" sa vi var "så flinke" og "prioriterte barna framfor oss selv" osv). Vi gjorde det nok mer for oss selv (jeg og min eks, og ihvertfall ikke for våre nye partnere), fordi det var lettvint, det var trygt og vi trodde vi kunne få i både pose og sekk: slippe å rive over bånd og starte på nytt, prøve å bevare alle de andre delene av forholdet vårt (vennskap, foreldre etc.) når kjæresteforholdet røk og samtidig slippe å starte på nytt med sommerferietradisjoner.

 

Men dermed ble det jo heller ikke plass for å etablere et fullstendig nytt liv med våre nye partnere: Vi solgte hytta i fjor, og nå i ettertid (når jeg så hvor godt det gjorde for alle) angrer jeg egentlig på at vi ikke gjorde det før, og at vi ikke heller benyttet de 10 årene som har gått til å komme oss mer videre med livene våre, på hver vår kant - og slippe til de nye partnerne litt mer.

[Gjest]

Ja kanskje det er nedverdigene. Jeg vet ikke jeg.....Men han har jo valgt det selv. Han bor billig (5700 i mnd som innkluderer alt fra bo, strøm, kommunale avg, forsikringer osv). Har en flott leilighet. Får se barna så mye han vil. Han har selv en vanlig bil, mens jeg har en bil med plass til alle. Den kan han bare bruke fritt når han skal avgårde med ungene.

 

Siden han stod for inntektene når jeg studerte har vi nå gjort det slik at han ikke betaler barnebidrag ennå. Det gjør at han kan fortsette å studere. Det til og med hender at vi betaler regninger for han hvis det virkelig kniper.

 

Besteforeldre kan også se barnebarna hver gang de kommer på besøk. Her er det ingen begrensninger ovenfor dem. Når det er bursdag feires det hos meg og da er alle invitert.

 

Jeg tror vi begge gir og tar litt. Så klart handler dette ikke om at jeg ikke vil gi slipp på han, men en praktisk håndtering av en skilsmisse der flere barn er involvert og økonomien ikke er like stor for begge parter. For å være helt erlig så tror jeg ikke han blir boende her hvis det kommer en dame inn i bildet. Da kjøper vi han nok ut, men jeg tror han egentlig syns at ting er så greit slik det nå er at han velger å bo her en stund ennå.

[Anonym bruker]

Interessant å lese. Kanskje det blir slik for oss også om noen år. Kanskje vi vil angre på at vi ikke brøyt sånn tvert. Takk for innspillet.

[Anonym bruker]

Takk for oppmuntrene svar. Som jeg svarte en av de andre så tror jeg ikke vi blir boende slik når han finner seg en ny dame (noe jeg håper på for han er egentlig en veldig trivelig mann og ingen fortjener å bli gammel alene.) Det blir vel til at vi kjøper han ut og beholder huset. (Men det er litt interessant å høre hvordan andre kvinner reagerer på måten vi bor.) Vi har snakket så vidt om at de minste kanskje kan bo annenhver uke hos hver av oss hvis vi bosetter oss i samme kommune. De største vil bo her hos meg.

[Anonym bruker]

Jeg synes også det er beundringsverdig av dere alle.

 

Synes det er en bra tanke av exen din at han ikke vil ha noen ny. Men jeg håper også at han finner seg ei jente (som skjønner hvorfor han bor slik). En mann som setter barna før seg selv er, ja hva skal jeg si.... fint! (fant ikke bedre ord, men det er kjempe bra)

 

Og han du har funnet visste jo om det og godtar det ) Og ikke noe er bedre enn det. Han vil jo tydeligvis det beste for deg og dine barn han også.

 

Så jeg synes det er fint at noen kan leve slik. Det burde vært flere som dere )

 

 

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Jeg synes det er beundringsverdig at dere klarer å leve sånn, men er veldig usikker på om jeg som ny dame ville klart å komme inn her..

 

En annen ting jeg ville tenkt over er som en annen sa lenger opp er at dette blir forvirrende for barna, og kanskje enda vanskeligere å takle den dagen "løsrivelsen" blir fullstendig.. Får bare håpe at de dden dagen klarer å takle at pappa har fått seg ny dame uten å bebreide henne for at de måtte flytte...

 

Stedattra mi uttalte for bare 1,5 år siden (hun er 9) at hennes største ønske var at mamma og pappa ble kjærester igjen.. Dette har hun ikke opplevd da de brøt av i tiden rundt fødselen hennes.. Det var en periode vanskelig for henne (selv om hun godtok meg og ikke hadde problemer med meg som ny kjæreste til pappa). Men ønsket om å være en "ordentlig" familie med mor, far og barn, uten alle ste-, ligger nok i alle barn..

 

Jeg ønsker dere lykke til med ordningen, og håper det blir slik dere ønsker!! (PS Gi eksen din en klapp på skulderen fra meg, han høres ut som en fantastisk mann, det samme om din nye mann. Du er søren meg heldig som har funnet to av dem..).

[Hannemor]

Syntes det hørtes ut som en glimrende løsning for alle jeg. da kan barna virkelig beholde kontakten med begge foreldre, og ingen av foreldrene blir den tapende part.

 

Jeg hadde nok ikke hatt noen problemer med en slik løsning i forhold til sjalusi, men ville slitt litt i forhold til mors måte å oppdra barna. Men kan jo fort være at hun da hadde hatt den hjelpen og støtten hun trang for å klare den jobben.

 

Med min egen x kunne jeg klart det, om vi ikke hadde daglig kontakt. Men der ville nok min nåværende mann satt beinet ned.

 

Men tror nok også som hun andre nevnte her at barna kanskje hadde følt håp om gjenforening. Fordi de ikke skjønner at det kan være så mye vennskap og ingen kjærlighet. For barn "elsker" gjerne vennene sine.

 

Men jeg beundrer dere som får til dette. Ville vært en drømmesituasjon. Og ingen trang å gå ut med økonomisk tap, eller samværstap.

[ana baroma]

Vi har det litt på samme måte, men ikke SÅ tett. Min manns ex bor i en leilighet som ligger i same bygg som hans jobb. Dermed kan jr stikke oppom før og eter barnehagen. Kjemekjekt for alle parter, og vi får sett han ofte. Mamman får privatliv om ettermiddagen, men her er alle åpne om nye partnere.

 

Jr ser ut til å trives med det, og vi er gode venner alle tre, selv om det kan bli noen diskusjoner av og til:-)

[Anonym bruker]

Personleg trur ikkje eg at ungane har godt av ei slik løysing. Ungane treng å få tydeleg gjort at mor og far ikkje lever sammen lenger, og det skjer jo ikkje når ein går å trakkar i dørene til kvar andre.

Det at ungar kan gå fritt mellom begge heimar er jo ikkje det som er sagt å vera den beste løysinga.

Rutiner og faste ordningar skaper trygge haldepunkter i ein ellers utrygg situasjon.

 

Eit lite ekstra spørsmål, kvifor betaler han leige, når de skal kjøpe han ut om han flyttar. Eig han i huset eller eig han ikkje i huset?

[Anonym bruker]

Jeg og min eks. eier huset sammen. Det ble en periode litt rot med økonomien for hvem skulle betale hva/når osv. Vi ble enige om at jeg skulle styre alt det økonomiske derfor "leier" han. Huset koster oss 12000 i mnd. så det sier seg selv av vi betaler en mye større del av lånekostnadene enn det han gjør. Siden vi eier et hus sammen så har vi også felles kostnader på forsikring, kommunale avg. osv. Disse blir delt på tre.

 

Vi snakker om å kjøpe han ut. Det blir litt ryddigere sånn samtidig som han evt. få egenkapital til å kjøpe seg noe annet hvis han skulle ønske det. Dette vil også bli mer ryddig for tredjepart som da vil bli eier i det han betaler for hver måned.

 

Hvorfor er det så viktig at ungene skal få tydliggjort at mor og far ikke lever sammen lengre. Det forstår dem jo godt når det er kommet en tredjepart inn i bildet. Min 12 år gamle sønn kom en dag hjem med skriv fra helsesøster om at han kunne bli med på "Samtalegruppe for barn med skilte foreldre". Jeg prøvde å oppmuntre han til å gå hvorav han bare så dumt på meg å spurte. "Hvorfor skal jeg det? Jeg vet jo at du og pappa ikke er kjærester lengre, men det merker jo ikke jeg noe til." " Sitte å være trist sammen med mange unger som er lei seg, nei det gidder ikke jeg" Med til historien hører det til at han senere samme dag kom bort til meg å spurte "Forresten, hvilken time er disse samtalegruppene? Er det i matte timene så går jeg gjerne." Han gikk ikke.

 

 

 

 

 

 

 

 

[Maud]

Det vil selvfølgelig variere fra barn til barn hvor viktig det er å være tydelig på at bruddet er endelig. Hvor gammelt barnet er har nok også en betydning. Generelt tror jeg imidlertid at de aller fleste barn trenger en tydeliggjøring av at mamma og pappa ikke blir sammen igjen. Det kan de få selv om foreldrene bor slik som dere gjør, men da er det nok vanskeligere å forstå. Slik flere andre svar forteller om, håper barna nesten alltid at mamma og pappa skal finne sammen igjen. Hvis mamma og pappa bor sammen, drar på ferie sammen osv. blir det flere ting å bygge luftslott rundt. Jeg har en jobb der jeg snakker med mange barn og jeg tror så godt som alle vil at mamma og pappa skal bo sammen. Det gjelder også selv om det har vært slutt lenge og begge parter har nye partnere. En liten jente på 8 som aldri hadde opplevd at foreldrene bodde sammen, løste dette ganske elegant. Når hun skulle tegne slik hun aller helst ville ha det, tegnet hun et stort hus der hun, biologisk søster, mamma og pappa bodde. Etter å ha tenkt en liten stund tegnet hun et hus like ved siden av. Der kan mammas samboer og pappas kone bo. De kan jo gifte seg slik at de ikke blir alene.

 

Selv om sønnen din vet at dere ikke er kjærester lenger, merker han ikke noe til det. Jeg vet selvfølgelig ikke noe om hva han tenker om det, men det kan vel være at han ikke har så lett for å snakke med dere om det. For dere er det jo uproblematisk og det vet han sikkert.

 

Uansett har dere funnet en løsning som fungerer for dere akkurat nå. Om noen år vil kanskje barna si noe negativt om det, men det vil de jo nesten alltid. Jeg ville ikke levd slik, men det er ikke relevant så lenge det fungerer for dere.

[Anonym bruker]

Nei, si det..

 

I andre kulturer der det er vanlig med flergifte mener man jo at barn ikke har noe problem med at far har flere koner og at alle bor sammen. I andre kulturer er det også vanligere at man gifter seg av andre grunner enn kjærlighet og ikke skiller seg medmindre det er snakk om mishandling e.l.

 

I vår kultur står kjernefamilien og kjærlighetsekteskap sentralt. Og i vår kultur er det også slik at et parforhold er et forhold med to (ikke tre). Men forholdet mellom et par som lever sammen lenge og har barn sammen har ofte mange andre lag enn bare elsker- eller kjæreste"laget" (arbeidsfellesskap, bofellesskap, storfamilie- og foreldrefellesskap, nærmeste samtalepartner og bestevenn osv.). I begynnelsen når man skiller seg ønsker mange å gjøre det så skånsomt som mulig for seg selv (og barna) ved å insistere på at det bare er kjærestedelen man bryter opp fra, og ved å prøve å bevare mest mulig av det andre.

 

Når det kommer nye partnere inn i bildet, er disse i begynnelsen bare kjærester, eller elskere. Og det er det jo akkurat plass til når man har definert bruddet sitt slik. De første par årene er man gjerne også forelsket nok til å nøye seg med det. Etterhvert ønsker man kanskje at forholdet skal utvikle seg til noe mer, at man skal bli en "ordentlig kjernefamilie" sammen for eksempel, særlig om man allerede har fått barn sammen.

 

Jeg kan skjønne at du ikke ser noen problemer i dette, for enn så lenge er jo du den som får i pose og sekk (både rom til å etablere deg på nytt og slippe å løsrive deg mer). Men kanskje er dette vanskeligere for mennene dine enn du tror og kanskje skyver du på mange vikle-seg-ut-av-det-gamle-for-å-gi-plass-til-det-nye-utfordringer for barna dine også. Og kanskje slår dette tilbake på deg om litt når du ikke er like full av utbrytings- eller forelskelsesenergi som man gjerne er i starten: Blant annet fordi du overlater til eksen din å ta hele støyten med overgangen til at barna skal flytte frem og tilbake mellom foreldrene sine den dagen han får seg en ny partner.

 

En bra syretest på om man er iferd med å demme opp en flodbølge av bitterhet mot seg selv er spørre seg selv om man selv hadde syntes det var ok om man var i den andres sko: Hadde du syntes det var ok om eksen din innledet et forhold til en annen, lot den nye flytte inn og tilbød deg underetasjen mot at du fikk se barna og være barnevakt? Og hadde du syntes det var ok å flytte inn i hjemmet til en som hadde familie fra før, der den tidligere kona ble henvist til underetasjen mens du, mannen og barna bodde oppe?

 

Samtalegruppene for barn med foreldre som ikke bor sammen er forresten ikke noen form for sorggrupper (i følge mine barn som har deltatt i slike) men et sted der barn kan utveksle erfaringer og hjelpe hverandre til å definere sin familiesituasjon i forhold til kjernefamilienormalen de konfronteres med overalt og hele tiden (i alt fra julekortskriving til "mamma og pappa" til lesebøker der ).

[Anonym bruker]

Takk for mange tanker rundt livssituasjonen vår. Det er interessant å lese hva dere skriver.

 

Jeg har ikke fortalt hvorfor det ble brudd mellom meg og eksen min. Så klart fins det ikke en grunn, men for å belyse situasjonen ytterligere bør det sies at et av våre barn har et handikap som gjør at han til tider kan være MEGET krevende. Dette var svært vanskelig for biologisk far og takle. Vi jobbet fire år med saken, men ikke alt er så enkelt og endre selv med profesjonell hjelp.

 

Jeg vet at mine største barn ikke ønsker at vi skal bli sammen igjen. Kanskje de minste vil ønske det om noen år fordi de var så unge når vi bodde sammen, men de største vil det definitivt ikke. Slik det er nå kan både far og barn ta "time out" når ting blir for heftig. De stundene de har sammen kan derfor fylles med noe positivt. En ting er å mestre en slik situasjoner 24 timer i døgnet, noe helt annet er å mestre det noen timer nå og da.

 

Som en tidligere sa; Spør deg selv om du ville syns det var ok hvis du hadde vært i hans sko. Jeg tror faktisk jeg måtte svart JA!

[Anonym bruker]

Vet du hva? Jeg får nesten tårer i øynene når jeg leser det der jeg, jeg synes det der er kjempeflott! Barna slipper å velge mellom foreldrene og dere kan avløse hverandre ganske mye. Barn slipper å bo i en koffert eller oppleve at de ikke kan gjøre det samme som andre venner for de må reise på samværshelg.

Og du kan fortelle din eks-mann at det finnes jenter der ute som faktisk har blitt dumpet for de var for lite sjalu. Så han skal ikke se bort i fra at noe slik kan fungere. Ta f.eks min situasjon, jeg hadde stortivdes. Min sønn hadde hatt mange flere barn å leke med, han måtte lære seg å dele leker med andre, kanskje det t.o.m. hadde vært mulig å få hjelp med barnevakt i samme huset samtidig som man har sin egen plass. Nei stå på dere, så lenge barna virker fornøyd hadde ikke jeg sett noen problemer med det. Og du la mannen din lese desse innleggene så kanskje han skjønner at det finnes de som hadde akseptert det.

[Sesam]

HELT ENIG!!! Jeg synes det høres kjempeflott ut. Barna deres er heldige som har så flotte foreldre som klarer dette!!!

Klem fra