gruer meg til den første samtalen...

[nikita_og verdens2nydeligste]

Fikk vite nylig at en venninne av meg (ikke av de aller nærmeste,men vi sees vel et par ganger i året og snakker sammen inne i mellom) har mistet sin lille baby, tror hun var 30 uker på vei. har sendt henne en liten meldig, men jeg gruer meg litt til å snakke med henne den første gangen.. vet lissom ikke hva jeg skal si, hva som er for sårt å snakkes om osv. Det er jo alles mareritt å miste et barn, og så utrolig urettferdig. Hvordan likte dere som har mistet et barn at vennene deres skulle oppføre seg/snakke om??

[Frøken Tredjegangs]

Hei, følte meg litt truffet til å svare på denne.

 

Vi mistet i uke 26 (eller fant ut da at vi ikke kunne fullføre svangerskapet pga sykdom hos barnet) Og når vi gjennomgikk fødselen noen uker senere, så opplevde jeg så UTRoLIG masse idiotisk som folk kan si.. Skjønner jo nå at folk er usikre, og ikke helt vet. Men da er det bedre å si at "du vet ikke helt hva du skal si" eller "jeg er ordløs" og heller bare gi en klem.

 

Det er ingenting å grue seg for.. bare vis at du bryr deg. Noen blir helt kalde og redde, og for meg virket det da som om de ikke brydde seg. Selvfølgelig skjønner jeg hvorfor i ettertid.

 

En annen satt hos meg dagen etter fødselen og fortalte om SIN fødsel, hvor fantastisk flott det var etc etc.. Der satt jeg og hadde født et dødt barn bare noen timer før.. Det var vanskelig å svelge.

 

Bare vær deg selv, gi en klem og si at du er lei deg. Det er lov og sørge, og det er lov å vise henne at du sørger.

[2 på jorden og 1 i himmelen]

Er helt enig med AlleKanSeHvaJegHarGjort, bare vær tilstede. Gi en klem og si at du er ordløs.

Men ta kontakt, ikke noe er så ille som når noen ikke tør ta kontakt.

 

Lykke til, og kondolerer til venninen din.

[englegutt/2prinsesser+spiren]

jeg syntes det var ille med alle de triste ansikts uttrykkene folk sendet meg, og det beste var veninnen min som oppførte seg som hun alltid gjør, fleipet og lo. Når vi pratet om sønnen min var det når jeg ville det,og da var det allitid jeg som kom inn på samtalen om han. Rett etter hans død var det mange som sa til veninnen min at hun ikke kunne fleipe sånn med meg, men som hun sa " hun er den hun alltid har vært og hun vil sikkert ikke gå konstant og prate om Alexander, hun trenger å smile litt"

så vær deg selv å la veninnen din ta opp samtalen om babyen sin, om hun ønsker det!