gruer meg til den første samtalen...

[nikita_og verdens2nydeligste]

Fikk vite nylig at en venninne av meg (ikke av de aller nærmeste,men vi sees vel et par ganger i året og snakker sammen inne i mellom) har mistet sin lille baby, tror hun var 30 uker på vei. har sendt henne en liten meldig, men jeg gruer meg litt til å snakke med henne den første gangen.. vet lissom ikke hva jeg skal si, hva som er for sårt å snakkes om osv. Det er jo alles mareritt å miste et barn, og så utrolig urettferdig. Hvordan likte dere som har mistet et barn at vennene deres skulle oppføre seg/snakke om??

[tjorven 1]

Hei vanskelig å gi råd for alle vi er jo forskjellige men jeg har inntrykk av at de fleste som har mistet setter pris på og snakke om babyne gjerne med navnet, det personlig gjør babyen velidg. Jeg setter pris på både og snakke om og svare på spørmål om Ida Marie. Det virkleig gjør henne veldig. Hvis du orker si at du gjerne ser bilder av babyen om hun har. (ingen ting gjør meg mere glad enn å få vise henne frem, vi er så stolte så.)

 

Men det er bedre og spørre et spørmål for mye enn for lite, det er lettere for henne å si at det orker hun ikke snakke om nå, enn at babyen ikke blir nevt.

 

Ikke si det kommer flere sjangeser, neste gang går det bra, eller dere er jo så unge. Hun har en baby for lite og det vil hun alltid ha... og det følger henne resten av livet ingen ny baby vil erstatte den hun mistet...

[lessie]

hei:) jeg følte det var fint at venninner kom bare var der å "ville" høre om benjamin:) og når folk som ik kjenner meg så godt bare kom til meg og tok meg i handen el ga klem sa mer enn tusen ord..

 

mn d e vl forskjellig fra person til person:)

[Gjest]

Hei! Jeg mistet selv i januar da jeg var 32 uker på vei. Jeg satte veldig pris på at venner og bekjente spurte litt både om fødselen og babyen. Noen spurte om å få se bilder, og det var godt å vise bildene og skryte litt av jenta vår for vi ble foreldre til ei lita jente selv om vi mistet henne, og det er viktig å ikke glemme. For meg var det å prate og være åpen om det som hadde skjedd det som har hjulpet meg gjennom dette.