Er det bare særkullsbarn som gjelder???

[Anonym bruker]

Jeg lurer litt på det. For uansett hvor ille noen her inne beskriver situasjonen så er det særkullsbarnet man skal ta hensyn til.

Er liksom ikke så nøye om parforholdet ødelegges og fellesbarna blir utsatt for overgrep, for det er faktisk det som skjer når det som i mange situasjoner er adferdsproblemer hos særkulls og denne kansje både er fysisk og psykisk mot søskenene. Man sliter kansje max med bio-mor, kansje mer enn max, bio kansje overfører negativholdning til barnet, kansje manipulerer litt ol.. men likevel så skal man på død og liv ha sammvær, være positiv oven for barnet, holde hodet kaldt osv osv..

det er ikke bestandig det er det beste for noen..

For hva om bio-mor virkelig plages av å sende barnet til far, å gjør alt for å gjøre det surt for han og familien. Da har ikke hun noe godt av det, far med familie har det ikke noe bra. Barnet blir kansje så påvirket av mor at h*n ikke ønsker å være hos far, kansje har store adferdsproblemer, ikke er snill mot yngre søsken, agressiv ol. Yngre søsken blir da kansje utsatt for overgrep, kopierer adferd ol. Dette vil gå ut over familielivet som kansje rakner. Den stadig økende konflikten i hjemmet vil oxo påvirke barna. Særkulls vil føle det enda mer negativt å dra til far..

Likevel skal man for alt i verden ta ansvar og opprettholde samvær med særkulls, til tross for at alle parter lider under det. For det er faktisk tilfeller der alt dette skjer, å skal man da "ofre" fellesbarna og parforholdet pga særkulls???

Kansje ikke nødvendigvid barnetsskyld, men gjerne bio-mors skyld, men situasjonen blir uutholdelig til slutt uansett..

Er det bare særkullsbarna som skal prioriteres og taes hensyn til da??? Jeg vet indelig godt at det er ikke barnetsskyld, og et barn skal ikke måtte lide pga voksnes valg, men hva med felles??? og hva om særkulls faktisk lider pga situasjonen og mors innvirkning??? Er det ikke da bedre for di fleste å kansje droppe sammværet?? ikke nødvendigvis for bestandig, men hvertfall for en lengre periode???

 

 

Tror det ble mye surr, men tror poenget kom fram..

Velger å være anonym denne gangen..

[Anonym bruker]

En far som elsker barna sine skal innse at de har best av å bo hos mor.

 

Eller i det minste innse at han ikke har noen sjanse til å beholde barna ved samlivsbrudd, og at det er best for barna at det ikke blir noen kamp.

 

En far som elsker barna sine skal ønske såkalt vanlig samvær, d.v.s. en dag i uka og annenhver helg.

 

Om mor ikke vil gi ham vanlig samvær er han nødt til å være en dårlig far. For da må han enten ta kampen med mor, d.v.s. yppe til strid og derved sette sine egne behov foran barnas. Eller la mor få det som hun vil, og derved svikte barna. Dette er helt logisk. Om mor ikke vil gi far vanlig samvær ER han en dårlig far. Så det er fint at begge hans mulige valg gir begrunnelse for at han er det.

 

 

 

Ok, da. Dette var et tulle-innlegg. Men skremmende nær manges ureflekterte holdninger.

[Hannemor]

Her har vi mine, dine og vårt. Hans særkullsbarn har adferdsproblemer, store sådanne, men ville aldri nektet dem å komme. Joda, det påvirker ekteskapet, fellesbarnet og mine særkullsbarn.

Men hvilket offer er det for oss andre å vise litt forståelse for andre barns problemer, og fars behov for å ta litt del i egne barns liv.

Skal jeg nå da sende min tenåring til faren, fordi hun har tenårings-adfers problemer?

Hvorfor skal jeg la meg og min familie dras inn i konflikter som biomor lager? Kan jeg ikke bare velge det bort? Jeg velger da selv som voksen hva jeg ønsker skal være min konflikt og ikke.

Om hans barn kommer hit med negativ info om meg, så tar vi det opp og prater oss bare gjennom det. Slik at barna vet hva som er riktig og hva som ikke er riktig.

Her er barna hans negative til meg uansett, fordi jeg ikke orker å ikke være voksen i eget hus. Noe som fører til at de får konsekvenser som er ganske ubehaglige. Men som viser barna som bor her at reglene er like for alle. Også for vårt felles barn. Men far er med på denne jobben. FOr han ønsker heller ikke bruke helgen på å krangle med barn som bruker oss som slaver. Eller som krangler å lager ubehag, diskuterer, slår og forlanger, og etter alt dette skal ha premie som turer og fri tilgang til data og tv.

 

Jeg tror banr har godt av samvær uansett, fordi de da ikke føler at faren ikke bryr seg. Og de vet å se hva som er sannhet og løgn når de vokser til.

[Anonym bruker]

HI

 

Å da har du det igjen at det er særkullsbarnet som gjelder....

Hva med lille poden som regelrett blir utsatt for overgrep av dette barnet da??? hva med at lillepoden kopierer oppførselen og viderefører dette til enda mindre søsken, utsetter den minste for overgrep??? Hva skal jeg som stemor gjøre??? sitte å se på at det skjer??

klarer ikke å få barnet til å slutte med det heller, h*n gjør det bare mer skjult, men jeg merker jo på lillepoden hva som skjer..

Å jeg må jo tenke på MINE barn å hva som er best for dem..

I mitt tilfelle så har sambo omtrent di samme oppfatningene, han ser hva som skjer i hjemmet vårt...

Nå blir dette veldig oppstykket og den helhetlige situasjonen kommer ikke ordentlig fram, for det vil ta timer å skrive.. Men synes folk her inne er for raske til å dømme oss som sliter max, neden om og hjem. Mange skriver at di selv har vært i samme situasjon, DET HAR DERE IKKE. Dere har vært i en liknende situasjon med den som vi var i før vi fikk nok, men deres situasjon tok en litt annen vending...

Vi var i den situasjonen du beskriver over helt til i vår, å det gikk tålelig greit. Vi taklet det så godt vi kunne, men så kom det nye elementer inn som har gjort situasjonen uutholdelig for oss alle..

Vi har nå valgt å bare forholde oss helt rolig og la bio-mor rase fra seg en stund. så får hun bare ha barnet der som hun mener er best til hun kansje innser at barnet trenger pappaen sin og søskenene oxo. og kansje er villig til å bynne å sammarbeide for barnets beste i stede for å stadig prøve å opphøye seg sjøl å late som om hun er noe hun ikke er...

å kansje man da med sammarbeid klarer å få "kontroll" på adferden til barnet og med dette får slutt på overgrepene mot søskenene...

Men her inne er det vist ikke alle som skjønner at det er ikke bare dette ene barnet det gjelder, man må tenke på di andre oxo når situasjonen blir så ekstremt ille som mange her opplever...

[Anonym bruker]

og hav om det var et av DINE barn som hadde disse problemene? Ville du skjermet søsken da?? Bedt den ungen med problemer om å flytte til noen andre?

[Anonym bruker]

Det er på framferda til barna ein ser kva oppdragelse dei har fått. Det er ingen barn som er fødd med adferds problem.

Hadde ein vore mor til begge så kunne ein jo forhindre at situasjonen oppsto.

Sjølvsagt lyt ein skjerme søsken om det er eit barn i ein søskenflokk som er "farlig" for dei andre. Samme om dei er heil eller halvsøsken.

Du kan vel ikkje påstå at om du hadde 2 ungar der den eldste dreiv med fysiske overgrep av den minste a du ikkje hadde gjort det som sto i di makt for å få slutt på det heile.

Som stemor er ein ikkje i ein like sterk posisjon til å endre adferda til den eldste, da er alternativet ofte å kutte samvær, for det er den einaste måten der er for at det minste barnet skal få vere trygg i eigen heim.

Om far og mor til stebarnet var intressert i at barnet skulle ha samvær med far, kunne dei slått hovudene saman og støtta kvar andre og stemor i å snu den uheldige adferda.

Det er primært foreldra sitt ansvar, og bryr ikkje dei seg nok, så kan ein ikkje forvente det av andre, dvs. mora til det barnet det blir utøvd vald mot. Det nyttar ikkje som forelder å stikke hovudet i sanda og skulde på andre, eller forvente at andre ryddar opp, dine barn er ditt ansvar

[Anonym bruker]

HI

 

Endelig noen som skjønner hva jeg mener, takk for svaret ditt...

Hos oss er vist ikke mor interessert i samvær, hvertfall ikke i å endre adferden på barnet. hun har ikke di problemene sier hun, det er bare hos oss og på skolen at det er problemer.. D.V.S problemer der det er regler og rammer å forholde seg til. BUP er nå koblet inn, men hun har fortsatt ikke problemer... (skolen som reagerte på adferden) Far har nå i det lengste prøvd å få mor til å samarbeide, alt for å gjøre ting til det bestet for dette barnet, men mor er ikke interessert. hun skal bare jobbe mot oss, uansett hvor "rett" vi har. Det er kun når det offentlige er tilstede at hun plutselig er så samarbeisdvillig (mekler, lærere, barnehageansatte, familierådgiver ol) da har hun gjerne peppret far i forkant så han er irritert på henne, å så kommer hun med alle forslagene til sammarbeid, som FAR har kommet med tidligere til henne, å stiller dem som sine forslag. Å det er nå i og for seg greit hvis hun hadde fulgt sine "egne" forslag, men hun kommer bare med slikt for at folk skal tro at hun gjør alt hun kan for å få det til å fungere. straks man skal ha henne til å sitte ned å prate så er hun ikke interessert... Å alt som skjer av negativ adferd når barnet er hos oss er bare vår egen feil, mener hun.. Til og med da barnet prøvde å kvele lillepoden med ei pute over ansiktet, h*n satt over han og presset puta over ansiktet og lo, da klarte mor å vri det til at det var vår egen feil. Har forresten flere gang tidligere forklart barnet hvor farlig det er å sette noe over hodet på andre, har bestandig syntes at dette er rasende morsomt, så h*n viste hvor farlig dette er.. Så man blir ganske frustrert når mor skal bare motarbeide, til og med på bekostning av eget barn..

[Anonym bruker]

Dytter denne litt i håp om flere innspill..

[ana baroma]

Hadde jeg vært mor, og dette barnet haddebodd hos far - så hadde jeg reagert på alle mulige måter som dte gikk an!!!

Når fmor ikke greier å samarbeide, og ikke ser problemet - så er hun ikke en spesielt god mor. Da ødelegger hun jo et liv!! Sitt barns liv.

 

Klart man skal beskytte sine små, men tenk deg at dette hadde skjedd med ditt barn - og du ikke hadde greid å endre på det. Ville du sendt det på barnehjem da?

 

Jeg skjønner at du er redd for ungem din, men her er det mor og far - her ser det ut til at det er bare far - som må ta tak i problemet. Og det litt skikkelig!! Å la den store vokse opp til en drittsekk er ikke bra, og de vil vel ikke løse noen problemer om han slutter å samvær med far?

 

Det er ingen lett stuasjon, men kanskje det er andre som kan steppe inn for en periode og ta seg av den eldste? Sånn at han kommer unna mor, og de små kan beskyttes? Har hørt om tilfeller der besteforeldre eller tanter og onkler stiller opp og tar en tørn med unger som trenger det.

 

Uansett: LYKKE TIL!!!

[Anonym bruker]

HI

Hvis dette hadde skjedd ett av mine barn så hadde jeg selvfølgelig ikke sendt det på barnehjem, å det er det ikke snakk om å gjøre med dette barnet heller, men jeg hadde gjort alt som sto i min makt for å få endret på dette. kontaktet helsesøster, familierådgiver, barnevern for foreldreveiledning osv. Her har far tatt tak i problemet opp til flere gang, til ingen nytte. ungen skikker seg med oss til stede, men straks vi er ute av synet så er det påan igjen. Er ikke så mye vi rekker på en helg, å med en mor som ikke skjønner problemet så er det vanskelig. Sa til mor at det eneste vi prøvde på var å lære ungen opp til å respektere andre, ha normal høflighet og folkeskikk så vi ikke skulle ende opp me om 6-8 år en unge som både røyker, drikker, har sex og kansje bynner på stoff. Fikk bare til svar ett hånlig "lykke til". Når ungen er hos oss i lengre perioder så klarer vi å snu adferden, å vi har prøvd å få den daglige omsorgen, men da klikket det for mor. det er ikke mulighet for delt da vi bor 1 times kjøring fra hverandre.. Er ikke mulig å få andre til å steppe inn for mor, for hun ser ikke problemet, å det skjermer ikke mine barn noe mer. Desuten hvis mor sin mor skulle ha barnet så hjelper det hvertfall ikke for hun har selv sagt at ungen får gjøre som den vil der, for h*n er jo bare på besøk, å gir godter og brus hele tia, for h*n må jo få kose seg litt.. Det eneste som kan løse problemet er full omsorg, ingen samvær eller at mor innser problemet og er villig til å samarbeide for å bedre situasjonen for barnet.. Full omsorg får vi ikke og mor nekter å se problemet, så da er det bare ingen samvær som er i gjen. for vi har virkelig prøvd, men det har ikke hjulpet. å det er ikke snakk om å ikke ha samvær for bestandig, men for en periode så vi kommer oss ovenpå. for dette har slitt ut både oss og fellesbarna, og forholdet vårt skranter.. Å vi håper jo at mor kansje innser problemet til slutt, men det spørs for hun ser ikke problemet enda BUP er blitt koblet inn..

 

Før jeg får for mye pepper for at vi gir litt opp så må jeg legge til at sambo i tillegg sliter med depresjon pga at han er barn av rusmisbruker. Derfor er dette ekstra slitsomt når vi har det å jobbe med i tillegg til at jeg opplever mye tragisk i familien min, pga sykdom...

[Hannemor]

Skulle ønske jeg kunne pratet med deg, men den døren er ikke åpen. Jeg skrev til deg lenger opp, og joda jeg vet veldig godt hva du snakker om. Her er barnevernet og bup i bilde. Mor har hatt miljøarbeider i hjemmet, pålagt av barnevernet. Bekymringsmeldinger fra skolen gjorde til slutt utslaget.

Vi har rapporter tilbake fra gutten var 4 år som tilsa at barnet allerde da hadde store sosiale adferdsproblemer og aggresjonsproblemer. Disse har forverret seg gjennom årene.

Han er lat, han skjeller ut oss alle, han slår, banner, krever og er direkte ufrodragelig. Vi kan ikke reise på besøk når han er her, for han lager et lite helvete om han ikke vil på besøk. Han kan finne på å skjelle ut både meg, faren, søsken og de vi besøker på det groveste, bare fordi han da vet at vi tar å reiser hjem. Han får kjeft, men han vinner.

 

Nå har vi slitt oss gjennom dette i 6,5 år. Og kommer hjem fra ferie der vi har hatt han og broren i 2 uker. Minsten på 3 år kan nå fler banneord enn meg, han skvetter til når storebror går forbi han, bikkja er livredd for han andre, mine barn er drittlei av å bli skjelt huden full og jeg er mer deprimert enn på lenge.

 

Jeg er selv skilsmissebarn, barn av rusmisbruker og kommer fra et hjem med vold. Og går selv til behandling for dette. Mannen min går til behandling hos alternativ til vold, fordi han har et eksplosivt sinne, som igjen gjør meg deprimert, og redd pga min bakgrunn. Sønnen hans går også dit. Men om vi ikke kan ha barna hans her, så finnes det alternativer. For far må vise at det nytter å få hjelp, og det nytter og er hensiktsmessig å oppføre seg som samfunnet krever. Mor har kuttet ut hjelpen guttene fikk hos bup, fordi hun syntes de var slemme med guttene. Jeg fikk ras når jeg hørte det, for nok en gang skal vi sitte igjen med en mor som tror barn har best av å få gjøre som de vil. Og oppføre seg som de vil. Som kan true og kjefte.

Men jeg orker ikke bruke energi på moren, jeg bruker energi på hjemmet vårt, og tiden barna er her. Men jeg krever at far tar tak i ting, for om han ikke gjør det så er han svak. Og lar barna bare fortsette den dårlige utviklingen. Som jeg er sikkert på ender dårlig. Og som far også er sikkert på ender dårlig.

 

Ønsker dere lykke til. Det trenger dere!

[Anonym bruker]

HI

 

Hannemor, du kan skrive til meg på [email protected]