Langt innlegg om min situasjon....

[Anonym bruker]

Samboer ble først "kjent" med jenta da hun var 5 år gammel. Vi hadde da vært sammen i to år, men hadde ingen barn.

Jeg så veldig posetivt på dette, og gledet meg til og bli bedre kjent med jenta.

Men samvær måtte skje så gradevis, at nå, 4 år etter, er samværet forstatt ikke mer enn en overnatting hver 14 dag.

I begynnelsen var sambo innstilt på og få omsorgen(jenta bor i fosterhjem)men dette var tydeligvis ikke barnevernet enig i, så det blir nok aldri noe av.

 

Og nå tror jeg samboer bare er glad til.Han prøvde virkelig, (rettsak)men fikk bare litt samvær.Problemet er jo at hun er her for skjeldent til at hun greier og tilpasse seg.

Det ene døgnet hun er her, så sitter hun bare og stønner over hvor kjedelig det er.Hvis ikke det skjer noe hele tiden da...

Ser at samboer blir lei seg.Ikke noe koselig med andre ord.

 

Meg, vill hun omtrent ikke snakke til.Våre felles barn ser ut til og irritere henne hele tiden.Tåler ingenting fra dem. (begge er under 3)

 

Så nå har det altså godt 4 år, og ingen bedring overhodet.Blir på en måte bare verre, for hun blir eldre.

 

Samboer føler seg ikke som far, han har ingen innsikt i hva som skjer på skole eller i fritidsaktiviteter. Tror det er mer et ork for han enn koselig og ha henne her.

 

Jeg for min del, tror jenta ville hatt det bedre med og bare forholde seg til fosterfamilien sin. Høres ille ut, men det er nå en gang slik.

 

Men det er jo ikke noe mulighet nå som samværet først har begynt. Men vi kommer ingen vei. Får foreløbig ikke mere samvær heller.

 

Hvet ikke helt hva jeg skal gjøre jeg, kan jo bare fortsette sånn som dette, men det er jo ikke holdbart for noen.

 

Barnevernet syns det fungerer fint sånn vi har det nå, men det syns ikke jeg.Har litt vanskelig for og snakke med saamboer om dette, men er ganske sikker på at han deler min oppfatning.Han gruer seg til samvær, noe barnet sikkert merker, og ingenting gjør saken noe bedre.

 

Jenta er forøvrig veldig kravstor. Forventer at at det skal skje noe hele tiden. Kan ikke leke med andre, er frekk mot andre barn, forlanger nesten og få vite hva gavene vi gir koster, lurer veldig på hvor mye penger vi har i banken, samboer tør ikke si hvis en av ungene våre har fått noe av oss, må si at det er fra andre.Til jul og gebursdag så ønsker hun seg utrolig dyre ting(snakk om flere tusen) som vi ikke har råd til.

 

Er litt rådvill jeg, skjønner ikke hvordan dette skal gå.

 

Er jo selv mor, og det vrenger seg i hjertet om jeg tenker på om det hadde vært de.

 

 

[Anonym bruker]

Hun ville nok uansett ikke fått mulighet til å forholde seg kun til fosterfamilien sin.

 

Hadde ikke far fått samvær, ville nok fosterfamilien ønsket, og hatt krav på, avlastning i form av et (lønnet) avlastningshjem.

 

Er nysgjrrig på en ting, forresten. Normalt må far betale bidrag selv om ungen er i fosterhjem, noe mor normalt ikke behøver. (Far skal jo ikke tjene på at ungen tas fra mor, og mor skal jo ikke betale for at hun blir fratatt sitt barn).

 

Fungerer det slik i deres tilfelle også, at far betaler bidrag (til barnevernet)?

[Anonym bruker]

Ja, han betaler bidrag, men hvet ikke sikkert om det går til barnevernet eller til fosterfamilien.

[Anonym bruker]

Barnevernet har større utgifter til fosterfamilien enn hva far betaler i bidrag. Sånn sett kan du si at bidraget "går til fosterfamilien". Men det er barnevernet som er mottaker, og hva de betaler den enkelte fosterfamilie er uavhengig av hvor mye de tar inn i bidrag fra den enkelte far (og altså ikke fra mor).

 

Det er nok slik at far betaler fordi han av naturen er utsett som betaler fra og med bruddet med mor. Mens mors økonomi må skjermes mens barna er tatt fra henne. I og med at det alltid skal holdes åpen en teoretisk mulighet for at barna kan komme tilbake til henne om hun blir "bra nok".

[Anonym bruker]

Dette høres ikke bra ut. For det første, hvorfor i all verden vil ikke barnevernet at ungen skal tilbakeføres til far? Han er FAR, og er vel ikke fratatt foreldreretten?? Burde vært fullstendig uaktuelt å sende unegn i fosterhjem om far er normalt oppegånde. hadde jeg vært han, så hadde jeg klikka i vinkel.

 

For det andre, hvorfor ikke forsøke å opprette en bedre dialog med fosterfamilien? Hvordan fungerer hun der? Hvilke grenser settes der? jenta er nok forvirret, og det er trist at hun ikke har et fast hjem med søsken når hun faktisk har muligheten til å få det!! Hos dere!!

 

Forklar barnevernet hvordan ting er, og si at et samvær skal fungere for ALLE parter - også dere. Og om deres kompetanse skorter, så må dere faktisk få hjelp til å skjønne jenta!!

 

Lykke til;-) Og ikke gi opp samværet. Det KAN være at hun bare føler seg rotløs, og gjerne vil ta igjen det tapte når hun er hos dere!

[Anonym bruker]

Et barn kan få fast bosted hos far i stedet for mor, om mor vil det. Er da far "normalt oppegående", kan barnevernet la være å ta over omsorgen.

 

Men om mor IKKE vil la far få omsorgen, fordi hun faktisk ønsker den selv, og barnevernet så kommer inn og tar barnet FRA MOR, kan de ikke plassere det hos far. Ideen er at omsorgsovertakelsen, i hvert fall i teorien, er midlertidig. Mor skal få beholde håpet om at hvis hun samarbeider med barnevernet, og får orden på eget liv, så skal hun en dag få barnet tilbake. Hun blir da, i teorien, ikke veiet opp mot fosterforeldrene. Det blir vurdert om hun er i stand til å gi "god nok" omsorg.

 

Her kommer det inn at barnet ikke av bv kan plasseres hos far mens mor får orden på livet sitt.

For hva om far er en virkelig god omsorgsperson, mens mor bare er "god nok"? Hvordan da forsvare at mor skal få barnet tilbake fra far?

Man kan jo ikke si rett ut at det er fordi hun er kvinne.

 

Nei, tryggere å plassere barnet hos lønnete fosterforeldre som ikke kan klage når mor får barnet tilbake etter mange år.

[♥Snulder]

Hvorfor i all verden skal mor ha tilbake omsorgen for barnet når hun i utgangspunktet er uegnet? Og far er en god omsorgsperson? Kan ikke mor da få "vanlig" besøksordning som far ofte blir avspist med? Den siste setningen til anonym over her er jo helt bak mål! Det finnes faktisk fedre som er veldig glad i ungene sine, og det finnes mødre som overhode ikke skulle hatt unger..

[♥Snulder]

Hvis innlegget var skrevet i ironisk tone så ber jeg om unnskyldning for kritikk:) (også myntet på anonym over her..)

[Anonym bruker]

Nei, nei, ikke ironisk tone. Bare prøver å forklare hvordan barnevernet er pålagt å handle.

 

Lovgiverne har laget Barnevernsloven slik at når Barnevernet (såkalt midlertidig) overtar omsorgen for et barn, skal ikke dét kunn føre til noen endring i hvem av foreldrene som har omsorgen, d.v.s. som kan sitte å vente/håpe på å få barnet tilbake.

 

Det tragiske er at praksis (ikke Barneloven, bare praksis) er at mor nesten alltid kan beholde barnet ved bruddet om HUN ønsker, uten at foreldrene blir vurdert opp mot hverandre. Hun bare tar det med seg. Skulle far gjøre det samme, ville det nok regnes som kidnapping.

 

Er så mor uegnet kan Barnevernet ta barnet, men det regnes som fra HENNE, ikke som fra DEM om barnet har blitt boende hos mor etter bruddet.

 

Jeg mener bare å si at "sånn fungerer det". Ikke å si at dette er akseptabelt. Heller ikke å være ironisk.