skuffet..(liyy lang)

[Anonym bruker]

Off, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg og kjæresten hadde d ikke noe bra sammen i graviditeten, vi kranget mye pga hormoner og fordi jeg ikke syns han var der noe særlig for meg. Han var ofte ute og ute me kompiser. Vi er unge, han er 20, og er skikkelig festeløve. Vi har hatt d kjempe bra ellers, av og til har vi dager der ting er kjempe bra. og da er det veldig gøy.

Jeg satt hele tiden å håpet at ting skulle forandre seg når jenta vår kom, men d gjorde d ikke. Vi krangler om alt. Så vi har bestemt oss for å ta pause. SIden jeg fullammer er d ikke da like lett for han å ha henne hele dager, men herregud, han ringer meg i 10 tiden på kvelder av og til å forventer å se henne, tidligere på dagen har han viktigere ting å gjøre, i tillegg vil han hele veien ut i helgene, og han mener alt jeg gjør er feil å masse stress hele veien. han tar henne når d passe ham!Han tror at han e så moden å gjør alt rett, men han ser ikke at alle rundt ham prøver å fortelle ham at han er egoistisk og at han tar feil. Så han sitter ikke med noe på samvittigheten når jeg er knust å sitter å gråter å alt sånn.. han har fått meg til å føle meg så dum og jeg har fått skikkelig dårlig selvtillitt pga han får meg til å føle som jeg alltid overreagere osv, men egentlgit så når jeg har hørt me andre, så er d ikke d i d hele tatt! jeg hater ham for at han har fått meg til å føle meg sånn.

 

Jeg elsker ham så utrolig mye, men uteom d er det bare mye bitterhet å irritasjon å jeg vet at jeg har d mye bedre uten ham, jeg er så utrolig lei av å gråte å bli såret å skuffet gang på gang.. men jeg føler meg ikke sterk nok til å bare gjør d helt slutt. jeg er så redd for å være alene. d høres tåpelig ut men jeg er livredd. hvem vil vell ha en singel alene mamma på 19 år, sånn tenker jeg, og d er skummelt..

Jeg vet jeg fortjener bedre.. Men vet ikke om jeg klarer å ha hjertesorg når jeg har hun lille å ta vare på i tillegg. er redd for å bli deprimert...

jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre..

 

jeg tar meg av henne 24 timer i døgnet 7 dager i uken, så jeg har nokk å tenke på.

å dette tar så utrolig mye energi å krefter, jeg fortjener vell bedre?!

 

håper noen i samme situasjon kan gi meg noen råd?

 

[Mammaen til Kevin]

Jeg og samboeren gjorde det slutt rett før fødselen, men vi flyttet ikke fra hverandre før etter fødselen. Jeg håpet veldig at det skulle ordne seg og fikk stadig melding om at han savnet meg etc, men gang på gang fikk jeg meg et slag i trynet. Jeg var også veldig redd for å være singel alene mamma. Forrige uke fortalte jeg han at det ikke kom til å bli oss to igjen og jeg lukket døren for godt. Det var veldig deilig å gjøre og jeg har det faktisk mye bedre nå. Det finnes mange fisk i havet. Jeg slet meg ut på å gå å være usikker og tenke og fundere hvordan vi skulle få det til å funke igjen. Nå koser jeg meg mye mer med gutten min og planlegger hvordan jeg og han skal få det. Husk du er bare 19 år og har hele livet foran deg. Du kan gjøre akkurat det du ønsker å gjøre. Stå på dette klarer du !!!!!

[Gjest marie-s]

Vet ikke om dette hjelper, men det der hørtes ut som min eks og han var 30 når han ble far. Han kom t.o.m. bare på besøk en kveld i 22-tiden og klarte å vekke opp gutten han, kan love deg jeg ble forbannet.

 

Det du kan gjøre er å kontakte familievernskontoret for å få satt opp en sikkelig avtale, f.eks at han triller tur med henne en dag i helgene, er på besøk en fast kveld i uken så kan du gå deg en lang tur.

 

Når det gjelder det å være alenemamma så kan det være en flott mulighet til å bygge opp sin egen selvtilit også, utrolig hvor godt det gjør når man ser hvor flink man har vært til å oppdra barnet og alt annet man klarer fint på egenhånd. Det jeg savner mest er noen som koser med meg, tar seg litt av meg, duller med meg, lager mat til meg osv....men alt dette finner man vel ikke i en mann?;-) Så jeg tror jeg satser på hushjelp heller;-)

 

Men dette kan du fint klare. Ta også kontakt med Amatea så har du kanskje mulighet til å bli kjent med flere på din alder som er alene med barn.

[Gjest]

Du sa det selv. Du er 19 år! Du har ikke dårlig tid til å finne deg noen. Det er millioner av mennesker i verden og du skal nok finne en som passer for deg.

[lab79]

Hei!

 

Det er sjelden at noen planlegger å bli alene-mamma, og enda sjeldnere at man ønsker det, men merkelig nok så klarer man det man vil og må! Om pappaen kommer kl 2200 og tror at det er greit å da forlage å treffe barnet sitt, så er det faktisk du som må sette grensen! Barnet ditt kommer først! Det er viktig med faste rutiner, selv for en liten baby!!

 

Når det gjelder forholdet, så tror jeg det greieste vil være å ta en avgjørelse og stå for den! Ikke la han påvirke deg og slite deg ut!! Du har selv kontrollen i ditt eget liv! Som flere har skrevet (og som du sier selv) du er 19, og har hele livet forann deg! Kast det ikke bort på en mann som ikke fortjener deg! Er det meningen at det skal bli dere, så blir det det selv om du setter grenser for ham!! Følg hjertet ditt!!

 

[Anonym bruker]

1. skaff dere en samværsavtale - og FØLG den!!

2. forsøk å få en rådgiver på aetat eller sosiakontoret til å hjelpe deg videre i livet! Du har sikkert ikke all verden med utdanning, men du er ung og sterk - så dette går helt sikkert bra!!

3. Skap deg DITT eget liv med ungen, og si til faren at han kan gjøre det samme når ammingen er slutt. MEN han må bli voksen nok til å ta ansvaret!!

4. Du er utrolig mye verdt - husk det!!