På overtid og uvennskap

[Anonym bruker]

bMin kjære samboer og jeg venter barn. Terminen var 17. juli, men nå er vi på overtid. Nå ar hun fått tilbakevendende smerter i bekkenet, det har hun hatt tildigere også, noe som har resultert i at det har vært veldig tungt for henne å gå, og alt er et slit. Vi skulle egentlig inn på ny kontroll førstkommende mandag, men hun har fått endret denne til en tidligere time. Jeg synes fryktelig synd på henne, og prøver å hjelpe til.Vet ikke hva godt jeg skal gjøre for å få henne til å føle seg bedre.

 

Men nå har hormonene kommet tilbake for fullt, og jeg føler meg helt udugelig og deprimert.Føler at jeg ikke duger til noe akkurat nå.Ikke er jeg flink nok til å gjøre ting, avlaste henne nå som det som det er på det verste.

 

Hun har hatt en tøff dag idag, mye pga av samtalen med sykehus, og smertene og ubehaget hun har nå. Selv om jeg prøvde å trøste henne og stryke henne, endte det opp i at jeg ikke hadde gitt henne en god klem. Sitter og føler meg som verdens verste kjæreste med dårlig samvittighet over dette.

 

Samtidig har det rotet seg til på andre områder også. Vi skal ha en tidlig dåp, og den har jeg ordnet. Middagen etterpå er en annen historie.

Pga. av misforståelser og dårlig kommunikasjon med ett av mine familiemedlemmer, ser det nå ut som om vi ikke kommer til å ta dette lokalet.Hun føler at det er hennes skyld og at hun har virket kravstor og gjerrig. Selv føler jeg at det er jeg som har hatt tungekrøll, og en i utgangspunktet harmløs samtale med min kjære resulterte i dette. Trodde ikke hun skulle bli så nedenfor av det. Vet at det ikke egentlig er dette, men det var en dråpe som fikk begeret til å renne over.

Hun skulle ønske hun slapp og bli del av dette og er vel skuffet over meg, føler jeg. Hun har mer enn nok med å slappe av.

 

Nå dro hun ut en tur i bilen, og skrudde av mobilen.

 

Skulle ønske jeg kunne "skru" tiden tilbake til idag tidlig og grepet tingene an på en annen måte. Istedet er vi lei oss begge to, og jeg føler at jeg har nok en gang skuffet henne.

 

 

[Brummeline3barnsmor]

Synes det høres ut som om du har gjort det du kunne. Skulle gjerne hatt en mann som deg!! Trøst deg med at det går over å jør ditt beste....det er ingen som forlanger noe mer selv om det kanskje virker sånn av og til.

[Anonym bruker]

Hei Brummeline, hyggelig at du synes det, og takk for svar.

Skulle ønske jeg følte det selv akkurat nå, men føler at jeg nok en gang har tråkket i den berømte salaten.

 

Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg hadde grepet an ting annerledes igår. På noen områder er vi forskjellige. Når hun er lei seg trekker hun seg ofte unna og vil kunne gråte og være lei seg ifred, da blir ofte jeg litt perpleks for jeg vil jo gjerne kunne trøste henne, gi henne en armkrok og en skulder å gråte på. Det gjorde jeg ikke igår, jeg overrøste henne ikke akkurat med klemmer og kos, og har skikkelig dårlig samvittighet for det. Elsker jenta mi over alt på jord, og med tanke på at hun sliter om dagen, var det et skikkelig dårlig tidspunkt.

 

Vi vil jo begge at vi skal kunne ha det hyggelig og glede oss til fødselen ilag, den er bare dager unna nå.

Så er ganske oppgitt over meg selv nå.

[Snart-pappa... nå pappa!]

Du får prøve sån best du kan å bare la det være med det, det er. Så se hun nok seinere hvor flink far du er. Og at du gjør at du makter og kan. Noen ganger kunne en ønske at hun leste det selv det du skriver, hadde hun nok blitt kjempe glad for at du viser at du bryr deg og prøver som best du kan. Ingen kan forlange mer enn det. De skjønner hun nok også. Men det er jo litt vanskeligere å se når vi er mitt oppi alt styret det er vanskelig å se annet enn bare seg selv og sine behov og ønsker. Det gjelder nok for alle, om vi er gutt eller jente.

 

Lykke til!