jeg grudde meg til ferien med rette.... :-(

[Anonym bruker]

skrev et innlegg her for 1 1/2 uke siden. skulle reise til min betsemor med mann, datter på 1 år og stedatter på 5. grudde meg fordi stedatteren min er uoppdragen og til tider ufyselig. og vi skulle bo sammen med mine foreldre og søster på ei hytte. bestemor er gammel, snart 100, og jeg ønsket virkelig å treffe henne.

 

det endte med at vi reiste. alle med godt mot. mannen min og jeg var enige om at dette skulle vi klare! vi kom fram etter å ha kjørt 70 mil. turen gikk forholdsvis bra og vi var fornøyde med det. morgenen etter hadde min kjære vondt i hodet- det utvilket seg til migrene- som varte i 4 dager!! skrekk og gru!! han klarte ikke løfte hodet fra puta og måtte ligge på et mørkt rom hele dagen.

 

da satt jeg der da med et lite og et større barn. den første dagen var søsteren min med familie der så hun på fem haddde ei å leke med. men så reiste de-delvis fordi de orket ikke alt bråket som 5 åringen laget. jeg snakket til henne flere ganger alene for at hun skulle forstå at hun ikke kunne oppføre seg slik hun gjorde, men det hjalp ikke! de andre snakket til henne når det var episoder jeg ikke så, men hun bare trekker på skuldrene og fortsetter som før.

flere ganger holdt jeg på å eksplodere, men siden hun ikke er min datter kan jeg jo ikke det... og vi syns alle litt synd på henne siden faren hennes var blitt syk. men det var jo egentlig like synd på oss andre.

 

foreldrene mine tok henne med seg på besøk til bestemor og til tante og onkel. da oppførte hun seg ganske så bra heldigvis. da bestemor kom på besøk på hytta for å treffe meg og veslemor var hun helt rebelsk. bestemor ble helt utslitt og fikk roblemer med å komme seg inn i bilen igjen. stedatteren min ropte og skrek og løp og hoppet. hjalp ikke når vi sa hun måtte ta litt hensyn.

 

min familie innkluderer henne helt. på lik linje med min datter. hun kaller mine foreldre for mormor og morfar og min bestemor for oldemor. hun har ingen grunn til å føle seg utenfor. jeg vet at mine foreldre ALDRI hadde akseptert slik oppførsel av de andre barnebarna sine og de aksepterer heller ikke at hun er slik. men vi får ikke gjort noe. ingenting biter på henne. en gang ble det nok for min ellers så sindige far og han skrek at "dette finner jeg meg ikke i, slik får du ikke gjøre". da bare snudde hun seg mot han, trakk på skuldrene og blåste, så gikk hun. hadde hun vært min datter da tror jeg at jeg hadde ristet henne og lagt henne til sengs. men siden hun ikke er det får hun gå..

 

hadde faren vært der hadde det ikke vært så ille, hun hører mer på han. men jeg ville ikke forstyrre han når han var så dårlig. likevel lå han på soverommet og hørte hvordan hun ropte og skrek fra morgen til kveld så han ble vel ikke akurat bedre av det.

 

i tillegg til dette fikk den minste tenner og diare og oppkast. var kjempeurolig og sov lite både natt og dag.

 

så etter en ukes ferie er jeg utslitt!

 

og etter å ha kjørt 70 mil i går ser det ut til at mannens migrene er kommet tilbake...

nå sitter jeg igjen med to barn helt alene. jeg har høyt blodtrykk, er svimmel, kaster opp fordi jeg er sliten, har vondt i hode. men er det ikke deilig med sommerferie...?? -)

[libro2]

Høres ut som oppførselen til min stedatter på 6,5 år.. Hvorfor kan ikke du ta henne fatt?? selv om hun ikke er din biologiske datter så mener nå jeg at du kan ta henne fatt på lik linje med egne barn (på samme måte som du vil ta minsten når hun blir større) Jeg mener at du er i din fulle rett til å ta henne fatt når hun er med DERE på DERES ferie til DIN familie å ikke kan oppføre seg. Det er jo ikke snakk om at du skal gi henne juling heller, bare irettesette henne å la uønsket adferd få konsekvenser. Hvis hun ser at hun får dure frem som hun selv ønsker fordi ingen tør ta henne fatt, så kommer hun bare til å bli værre. For hun kommer til å prøve ut hvor ille hun kan være før noen virkelig reagerer.. Jeg tar meg ikke 5 øre for å ta tak i min stedatter vist hun holder på sånn som din gjorde, noe hun rett som det er gjør, for i våres hjem og på våre turer eller ferier så aksepterer vi ikke slik oppførsel å det vet både stedatteren min og moren hennes..

Når det er sagt så fikk vi oxo ferien ødelagt pga lik oppførsel etterfulgt av raserianfall når hun mistet goder, men vi lot henne være taperen pga oppførselen. Selv om vi følte at situasjonen ble værre med anfallene og at vi kunne bare gitt etter for husfredensskyld så gjorde vi ikke det. Det var nok stedatteren min som følte det største tapet, å det blir vi å fortsette med, for vi seirer nok til slutt

[Anonym bruker]

Jeg mener det samme som "libro2".

 

Når du har ansvaret for ett barn, må du kunne irettesette barnet. Det gjelder jo alle barn. Om du passer for eks. tantebarn, så snakker du sikkert til dem også? Det går for det samme!

 

Om jeg skulle dratt på ferie med en slik stedatter som du har, og ikke fått snakket til henne, så ville ikke jeg hatt henne med.

Og om mor eller far sier noe når du snakker til henne, så får du be dem om å begynne å oppdra datteren sin selv.

 

 

[ana baroma]

For det første må dere ta tak i oppførselen hennes. Et triks jeg bruker på unger som er rabiate er å ta dem ut av situasjonen, roe dem ned, og fortellle dem hvorfor det ikke går å oppføre seg sånn. Men det er klart, alle må jo gjøre en innsats for å få ungen på rett kjøl. Det er ei lita jente det er snakk om, og da er det vel på tide at man starter med oppdragelsen:-)

 

Forøvrig snakker jeg og pappan til stebarnet mitt til han like mye, og jeg tar meg den frihet å bidra i oppdragelsen hans, på lik linje med mor og far. Ellers hadde det faktisk ikke gått!!

[Anonym bruker]

Synes ikke din mann at dette er fryktelig flaut?

Mine stebarn er på denne måten også, helt uten styring, og helt uten manerer, jeg synest det er fryktelig flaut å ta dem med noen steds. Men min mann enser ikke noe.

Er vi hos min familie så er jeg flau fordi de synest synd på meg som må gå å trakke i dette hele tiden, jeg er flau på min partners vegne fordi de ser på han som litt ubrukelig forelder som ikke har bedre skikk på ungene sine, og a han har vært sammen med en enda mer ubrukelig dame som han algte å få 3 barn med.

Er vi ute i offentligheten kan jeg bli flau fordi de ødelegger for andre mennesker med ballubaen sin. Andre familier i lekeparker, andre barn i svømmebassenget, andre gjester i en restaurant.

Jeg mener jo at en da som forelder er nødt å pakke sammen å ta barna med hjem.

[Anonym bruker]

først av alt: jo mannen min synes det er flaut og forferdelig at hun oppfører seg slik! den korte tiden vi har henne fra fredag kveld til søndag ettermiddag annenhver helg er ikke nok til å lære henne å oppføre seg slik vi mener hun burde. det er absolutt ingen dialog mellom hjemmene slik at vi vet ikke hvordan hun er hjemme hos moren eller om dårlig oppførsel får konsekvenser der. men ut fra hvordan vi kjenner moren (jeg har også kjent henne i mange år da vi var yngre) blir slik veslevoksen, overlegen, drittungeoppførsel sett på som morsomt.

 

vi har nå kommet fram til at vi MÅ ta tak i dette! både for 5 åringen sin skyld, men også for veslesøster på 1 år. disse ukene storesøster har vært her har hun begynt å bli nervøs når den store nærmer seg. hun er så voldsom med henne, selv om jo ikke mener å være det. hun har ikke kontroll på hvordan hun koser og det resulterer i at den lille blir klemt og dyttet. veslesøster sier ikke noe, men vi merker hun er blitt nervøs. etter som hun blir større vil hu vel kanskje også ta etter storesøster og det ønsker verken jeg eller mannen min. når hun leker med andre barn trekker de seg unna etter en stund fordi hun ikke er noe hyggelig å leke med.

 

til neste gang stedatteren min kommer skal mannen min og jeg ha pratet om hvordan vi ønsker å ha det og hvordan vi skal ta fatt i tingene. blant annet når det gjelder "belønning og straff".

 

håper vi kan få snudd denne dårlige oppførselen- iallefall når hun er hos oss!

 

HI

[Anonym bruker]

Her snakkes det bare om å irettesette. Hvorfor ikke benytte et velkjent og anerkjent pedagogisk prinsipp; gi ros for ønsket adferd og ignorer uønsket adferd! Det virker for jeg har forsøkt det selv på barn som har blitt karakterisert som helt umulige! Gi barna en sjanse til å vise at de klarer å oppføre seg.

Det kan jo hende at denne fem åringen rett og slett bare ville ha oppmerksomhet og det fikk hun ved å oppføre seg dårlig - negativ feedback er bedre enn ingen feedback!

Jeg synes at altfor mye ansvar legges på dette lille barnets skuldre utfra det som fortelles her. Trist, for slik ødelegges selvtillitten hos barna.

[Anonym bruker]

Joda, det går fint an å få ungen til å forstå hvordan reglene er hjemme hos dere, selv om hun er der bare annenhver helg.

 

Vi klarte det vi. Hadde en like (unskyld at jeg sier det) ufordragelig 5 åring i huset annenhver helg. Men det var helt til jeg satt ned foten. Nok er nok. Det var ikke bare oss det gikk og de rundt oss det gikk utover men også ungen selv. Barna kan ikke noe for det, det er foreldrenes feil.

 

Og barna innretter seg utrolig godt. De klarer fint å skille "slik er det hos mamma" og "slik er det hos pappa".

 

Så mitt råd er å begynne å oppdra henne før det er forsent. Det blir bare værre og værre jo gamlere de blir.

[Anonym bruker]

ja å gi ros eller å ignorere har vi prøvd i to år nå men hennes adferd blir bare værre. hun får masse oppmerksomhet! hun fikk ei lita søster for et år siden, men det er alltid den største som får mest oppmerksomhet. det er faktisk slik at når vi nå har hatt henne her i to uker føler vi at den minste ikke er blitt sett i det hele tatt fordi den største tar så mye plass. det er på ingen måte slik at hun ikke får feedback på det som er bra! men når vi ignorerer den dårlige oppførselen fortsetter hun med den! når til og med andre barn reagerer på hvordan hun er er det ikke lett!

 

selvfølgelig er det grunner til at hun oppfører seg slik, verken jeg eller faren hennes tror at enkelte barn er håpløse tilfeller. jeg er pedagog og mannen min jobber på ungdomsinstitusjon for vanskeligstilte ungdommer så vi har erfaring med vanskelige barn. men her er det en mor med i bildet også. det er liten kommunikasjon, men vi vet hun har et helt annet syn på barneoppdragelse enn det vi har. vi har prøvd å være litt fleksible å følge hvordan moren ønsker det skal være, men nå ser vi følgene av det. jenta følger ingen regler, hun"ruler" alle overalt hvor hun kommer og ingen barn har lyst til å leke med henne.

 

vi vil nå ta konsekvensen av det vi ser og følge det vi mener er riktig ang oppdragelse. så får det heller bli ulikt i de to hjemmene hennes. det er det vel egentlig allerede vil jeg tro...

 

HI