Dere som har barn fra før...

[Anonym bruker]

I går kveld fikk jeg slett ikke sove. Lå bare å vred meg og tenkte mange rare tanker. Har 5 uker igjen til termin og har en liten gutt på 22 mnd fra før. Han betyr ALT for meg, er blitt hele livet mitt, og jeg hadde ingen anelse om at jeg noensinne kunne bli så glad i et lite menneske som jeg er i min lille sønn. Så kommer tankene om nr 2... kan da "umulig" bli like glad i nestemann? Vet jo at når h*n ligger der i armene mine er det sikkert like stort som forrige gang, men foreløpig sliter jeg med tanker og bekymringer for han på snart 2 år. Hvordan vil han takle å ikke få like mye oppmerksomhet, hvordan vil jeg takle det å ha en ny baby i senga mi og lillemann i rommet ved siden av (når jeg vet at han helst ville vært inne hos meg...). Hvordan vil lillemann takle å ikke alltid komme først i køen, og til tider kanskje ha en mamma som vil sette han til side fordi det ikke passer:.....? Huff, mange rare tanker, og om noen uker ler jeg sikkert bare av det hele, men akkurat nå er det altså et forholdsvis stort tema inne i hodet mitt. Er det noen av dere der ute som har slitt m de samme tankene, og hvordan gikk det med dere da nr 2 kom til verden?

[* Zoë *]

Det du tenker er helt normalt å tenke. Så å si alle flergangs mødre jeg har snakket med, har hatt slike tanker. Jeg har mange slike tanker selv.

 

Jeg tok det opp med jordmor. Sa at jeg savnet litt info rundt det å bli flerbarnsmamma. All gratis og lett tilgjengelig info er beregnet på førstegansmødre. Vi som venter nr to (tre, fire...) har mange andre problemstillinger enn hva vi hadde som førstegangsmødre. Jeg tror ikke vi har flere bekymringer, bare andre.

 

Jeg har tenkt mye på dette med storbror og sjalusi. Gutten vår ligger på soverommet vårt, og der kommer han til å bli lenge ennå. Han har egen seng, men kommer opp i vår seng når han måtte ønske det. Da ligger han i midten.

 

Når lillesøster kommer, vil jeg legge henne i sprinkelsengen. Jeg skal fjerne den ene langsiden å binde den til vår seng. Da blir det nesten som å sove i mamma og pappas seng. Hvis hun skal ligge helt oppe i vår seng, blir det på min side. Storebror ligger i midten, så det blir plass til alle- på et vis...

 

Huff, det er ikke lett med alle disse tankene

[Gjest]

Min førstefødte sønn var utrolig nydelig. 18 mnd senere fødte jeg sønn nummer to. Han var STOR og helt annerledes sin bror. Husker at det første jeg tenkte var "du kommer til å komme i skyggen av broren din." Var litt redd for å ikke bli like glad i han som han andre. Kan også huske at jeg var litt redd for at andre kom til å reagere på guttens utseende, MEN.... jeg tror morskjærligheten kommer uansett. Innen vi forlot fødestuen så visste jeg meget godt at dette barnet skulle få like mye kos og oppmerksomhet som sin eldre bror. Det tok vel 6 månder for gutten og "komme" seg, men han vokste seg bare vakrere og vakrere og i dag er han en meget pen gutt. Jeg tror ikke du skal være så redd for å ikke bli like glad i nestemann. VI har i ettertid fått 4 barn og jeg venter nummer 5 i august. Hver gang jeg er gravid får jeg dårlig samvittighet for de som ennå er små, men barn tilpasser seg fort. Hvis du er flink til å snakke med 2 åringen din om den nye babyen og hans nye rolle som storebror tror jeg det vil gå bra. Gjør han stolt over sin nye oppgave og gi han oppgaver han klarer og mestre (hente klær til babyen, kaste gulpekluter osv.) Vil han gjerne sove sammen med mamma så la den nye babyen sove i sin egen seng (noe helsestasjonen også anbefaler fordi små barn ikke så lett regulerer varmen selv) og la lillegutt få sove en stund sammen med dere før han legges i egen seng. Jeg ønsker dere lykke til og la slike "ekle" tanker fare. Tro meg: du blir like glad i alle dine barn uansett hva du nå vil føle.