Skille mellom barnas vilje og følelser?

[Sebastienne]

Jeg synes det er kjempeinteressant å lese andres tanker om barn og hvordan vi forholder oss til dem. Likedan studerer jeg ofte voksne og barn jeg ser rundt meg i butikker og på gaten. Jeg lærer mye av begge deler. Men det er noe som slår meg gang på gang, og det er hvor mange som egentlig ikke ser ut til å skille så mye mellom hva barnet vil og evt ikke får på den ene side, og på den andre - barnets følelser i forhold tl dette.

 

Gang på gang ser jeg uttalelser som "ingen respons på negativ oppførsel!" (som råd til foreldre) "Hvis du ikke slutter å gråte nå, får du gå og sette deg i bilen til vi har handlet ferdig!" (til barnet i butikken) eller "Stopp den hylinga og legg deg til å sove!" (til 2-åringen i vogna som heller vi følge med på livet enn å sove midt i et interessant bymiljø...)

 

Jeg er den første til å skrive under på at vi ikke gjør barna noen tjenester ved f.eks å gi dem viljen sin når vi har sagt nei og de så viser oss hvordan de reagerer på avslaget. Men har ikke de også like stort behov som oss andre for å bli sett og kanskje trøstet når de opplever livets små og store nederlag?

 

Jeg tror kanskje foreldre er redd for å skjemme bort barna sine hvis de ikke konsekvent avviser "dårlig oppførsel", men ingen barn hyler eller gråter for "moro skyld", og negativ oppførsel kommer etter min mening alltid med et budskap til oss.

 

Min bønn til foreldre er: Heller enn å mase om og om igjen om hvorfor barnet ikke kan få det som det vil - eller hvor håpløst dere synes barnet oppfører seg - se på det, hør på det, føl litt på hvordan det må kjennes å være dette barnet akkurat nå. Kanskje kan du hjelpe det litt med å takle følelsene det sliter med?

 

Neste gang du føler at barnet ditt er tvert og trassig, ta på deg "antropolog-brillene" og spør deg selv: Hvor tverr og trassig er JEG i denne situasjonen?

 

 

[Gjest]

Helt enig. Jeg er alltid rede til å si "stakkars deg" og trøste når JEG får viljen min, ikke barnet.

 

F.eks. i dag ville en gutt på 5 år ha sin egen sandkasse-lastebil, men det var litt ekstra arbeid å få tak i den (pakket i bagasje i bil). Så vi sa at han måtte klare seg med det som var i sandkassen. Jeg ser ikke noe problem i at han kunne få litt trøst, selv om vi altså ikke fant frem den bilen han ville ha.

 

Kunne ikke falle meg inn å si med sint stemme "Slutt å sutre".

Det er lov å vise følelser.

 

axelh

[Gjest]

Jeg er forsåvidt enig med deg i det meste, men når det gjelder "ingen respons på negativ oppførsel" rådet du kommenterer, så må man nesten se an situasjonen og mulighetene man har.

 

F.eks så har min minste på 22 mnd hatt en periode nå hvor han synes det er fryktelig gøy å skubbe andre barn, spesielt de på samme alder eller som er mindre enn ham. Han river dem overende, men gir seg der. Jeg har forsøkt å forklare at slikt gjør man ikke og hvorfor, men resultatet er at han smiler og er kjempefornøyd med å få oppmerksomhet. Så da forsøkte jeg en annen taktikk. Når han skubber et annet barn, så går jeg bort, siet kort til ham "Nei, ikke skubbe, da får xxx vondt!", så snur jeg ryggen til ham og løfter opp/trøster det andre barnet og gir det barnet masser av oppmerksomhet i stede, omtrent overdrevent mye. Noe minsten ikke setter pris på og blir gjerne litt sutrete og veldig snurt. Altså, jeg gir liten respons på negativ oppførsel fra hans side, og det hjelper! Han skubber mye mindre nå som han ikke får noen oppmerksomhet på det, tvert i mot. Det hender så klart, men ikke så ofte.

 

Eller et annet eksempel. Ungene (eldste er vel 3,5 år) leker sammen og jeg lager middag. Så setter minsten fra seg en buss, snur seg for å hente en figur han har tenkt å ha oppi bussen og da han snur seg tilbake har eldstemann tatt bussen, en han gjerne har hatt lyst til å leke med en stund. Minsten hyler så klart. Siden jeg så hva som skjedde, tar jeg bussen fra eldstemann og sier at det var lillebroren som hadde den nå, han får vente til broren er helt ferdig å leke med bussen før han får den. Hvorpå storebror blir rasende, hyler "dumming!" til meg og forsøker å ta tilbake bussen. Jeg løfter han vekk og forsøker å si at jeg forstår at han ville ha bussen og synes det er leit å måtte vente på tur, men at slik er det bare, akkurat som at andre må vente på tur når han leker med noe. Av det jeg sier går vel sånn ca 10% inn fordi han hyler slik at han neppe hører hva jeg sier. Middagen koker og jeg må se til den (ungen må jo ha mat!)... Hva gjør man da?? Jeg lar ham hyle jeg og overser ham, gir klar beskjed om at dette gidder jeg ikke høre på og ber ham gå ut av rommet til han roer seg ned, evt løfter ham vekk dersom han forsøker å angripe lillebroren igjen. Gjentar gjerne at jeg skjønner at han ble sint, men at man ikke alltid kan få det som man vil der og da. Jeg har i den situasjonen ikke tid til å trøste ham og roe ham ned i en situasjon jeg også strengt tatt synes han er stor nok til å forstå at er urimelig for ham å hylskrike i. Han roet seg også fort når han måtte gå litt unna for seg selv. Da han kom inn igjen, rolig nå, spurte han lillebroren pent om å få lov til å låne bussen og tilbød broren en annen leke istede, et bytte som gikk fint og eldstemann ble så fornøyd og sa at nå var han flink som spurte fint først. Noe jeg smilende bekreftet at han var. Kjempeflink, flott! sa jeg til ham. Godt mulig jeg løste denne konflikten feil med å ignorere ham litt, men det virket ikke som han tok noen skade av det akkurat.

 

Føler barneoppdragelse er vanskelig fra tid til annen, spesielt når man har to barn å ta hensyn til (og sikkert enda verre med flere). Hva f.eks når det ene barnet har slått til det andre, du selv gir beskjed om at slikt ikke er lov til det barnet som slo, dette barnet blir sint/lei seg for å få kjeft og begge to hyler og vil i hvertfall ikke være i nærheten av hverandre. I slike tilfeller må jeg nesten prioritere det barnet som ble slått synes jeg og det er vanskelig å snakke til to barn samtidig. Føler selv at å ignorere negativ oppførsel fungerer bra i endel situasjoner, men også at før man gjør det viser barnet at man forstår det dersom situasjonen tilsier det (som det med at ungen ikke vil gå i butikken, jeg sier at jeg forstår de er trøtte, ikke vil gå, vil ha den eller den tingen og forklarer hvorfor/hvorfor ikke slik og sånn, men hyler de/den like besatt da, så må man jo nesten bare gå videre og da hjelper det å overse illskrikingen en liten stund her i hvertfall).

[Sebastienne]

Takk for langt svar!

Jeg kjener meg igjen i situasjonene du beskriver, for jeg har selv to jenter med samme aldersforskjell (snart 4 og 27 måneder), og det er klart at det er fysisk umulig alltid å kunne gi 100% trøst absolutt med en gang behovet melder seg. Jeg har også måttet gjøre mye av det du har gjort i tilsvarende situasjoner, og det er helt sikkert sunt for barna, det også. Hva slags oppfatning ville de få av verden hvis de vokste opp med den erfaringen at deres følelser til enhver tid kom foran alt og alle?

 

Men det jeg likevel synes er viktig å gjøre er å ta alle følelsene på alvor. I sånne situasjoner sier jeg at jeg ikke kan trøste akkurat nå (fordi lillesøster må trøstes først, middagen holder på å brenne seg eller vi må vente til vi har parkert bilen...), men at jeg forstår at storesøster (også) har det leit og at jeg skal hjelpe så fort jeg får en sjanse. Ofte er det nok, andre ganger kan jeg snakke med henne om hva som skjedde mens jeg gjør det jeg ellers trenger å gjøre. Og i tilfeller der hun har gjort noe jeg virkelig ikke liker (f.eks mot lillesøster), tar jeg meg alltid tid til å snakke om det etterpå - fordi det åpenbart plager storesøster også. Da setter vi oss i trappa, så hun må høre på hva jeg har å si, og hvis hun vil si noe, så hører jeg på henne. Så tenker jeg litt høyt for finne ut hva JEG kunne ha gjort for at ikke situasjonen skulle ha oppstått, og så gir vi oss ofte ikke før noen har sagt unnskyld. Sier jeg unnskyld for det jeg skulle ha gjort, sier alltid storesøster unnskyld til lillesøster for det hun gjorde.

 

Det er det jeg mener med å ikke ignorere dårlig oppførsel. Det er klart at med yngre barn blir det litt annerledes. Jeg er enig i at barnet har godt av å se at konsekvensene av å være "slem" mot andre barn er at det andre barnet får mere oppmerksomhet. Men hvis man bare bruker en slik "metode" kan man også rirkere å forsterke en evt dårlig følelse hos det barnet som dytter. Det ser jo ikke ut som det var tilfelle hos ditt barn. Kanskje han rett og slett ville forske litt på hva som skjedde når han dyttet ;-) Men for andre barn kunne det muligens være et uttrykk for en frustrasjon, og hvis han ikke ble "sett på det", kunne det bare forsterke problemet. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å verbalisere ovenfor barnet de følelsene jeg synes kommer til uttrykk i også i smårollingens handlinger. Samtidig forteller jeg henne at jeg ikke vil at hun skal gjøre det negative og (hvis jeg tror det er forståelig for henne) hvorfor hun ikke skal gjøre det.

 

Det jeg synes er aller mest utfordrende er å balansere behovet barna har for å uttrykke følelsene sine med kravet til god sosial oppførsel. Med den eldste nå har jeg begynt å si sånt som at ingen orker sutring ved bordet, for da får vi bare vondt i magen (det gjør jeg virkelig!) Så hvis hun ikke klarer å la det være, får hun og jeg heller sette oss i trappa til det går over - eller hvis hun er i dårlig humør på veg til et besøk et sted, at hun og jeg får sitte i bilen til det går over, fordi det er utrivelig å komme sutrende på besøk. Det er svært sjelden jeg overlater henne til seg selv, fordi jeg synes ikke hun skal "straffes" for å være i dårlig humør, men likevel må hun etterhvert lære seg at humøret hennes virker inn på andre og at det har visse konsekvenser å "dyrke" det dårlige humøret... Ingen av mine jenter har foreløpig blitt små prinsesser, men det hadde klart vært enklere for oss voksne hvis vi hadde lagt mere lokk på følelsene deres.

 

Jeg har også en sønn på 15 som har vokst opp til å ta følelsene sine på alvor, og så langt ser det ut til å ha gjort han godt. Men jeg er enig med deg at dette er utrolig vanskelig. Jeg trøster meg bare med det at det er bra vi ikke er perfekte. Stakkars det barnet som hadde vokst opp med foreldre som aldri gjorde feil og aldri var urimelige. Hvordan skulle det barnet som voksen klare å takle en vanskelig sjef, plagsom nabo eller en helt menneskelig partner med sine feil og mangler?