Kjære Kjetil!

[Gjest]

Jeg har lest endel av dine innlegg. Jeg må berømme deg din modenhet at du tar slik ansvar for ditt barn.

Men jeg må si at jeg er både enig og uenig med deg i mange ting.

Jeg er enig at et barn har aller best av å ha rikelig tilgang på begge foreldre. Men i denne verden så fungerer ikke alltid det.

At fedre er like gode foreldre som mammaen er også helt sant.

Men den kan faktisk diskuteres litt. Når et lite barn blir født så har det forskjellige behov etterhvert som det vokser opp. Med det mener jeg at et lite barn har et tettere tilknytning til moren det første året. Dette har enkle fysiologiske årsaker. Dette barnet har lagt i mors mage og hørt hjerte hennes, stemmen hennes og fått sitt liv igjennom mors kropp. Det er moren som da føder barnet, barnet blir lagt til morens bryst og fortsetter å gi barnet næring og all den trygghet som barnet trenger. For barnet så er det brystet og den nærheten det gir det som er barnets hele verden. Det blir skapt en spesiell kontakt mellom mor og barn når det blir ammet og stelt av mor.

Barnet kan heller ikke skille mellom seg selv og sin primær omsorgsperson.

 

Jeg sier ikke at en far ikke kan ha dette samspillet med et barn. Men da er mor helt ute av bildet og det er far som er primær omsorgsperson.

 

Det jeg mener med dette er at det er fars oppgave å støtte mor og barn det første året, desverre må stå litt på sidelinjen, for når far støtter dette gode samspillet mellom mor - barn. Så blir veldig viktige grunnpilarer lagt i barnets liv. Den tryggheten som barnet opplever moren er, vil barnet bruke til å knytte seg til andre senere.

 

Det er da det blir gale å rive et barn bort fra sin trygghet.

Det har ingenting med at far er i sin helhet mindre viktig, men det handler om at man må først legge fundamentet trygt tilrette for barnet.

 

Men misforstå ikke. Far skal være i barnets liv hele tiden. Men overnatting det første året er ikke det beste for barnets trygghet. For selv om far er god nok forelder, så er det desverre (for fedrene) mor som barnet er mest tilknyttet til det første året.

 

 

[trillemamma]

Delvis enig.

 

Hva med de barna som ikke blir ammet? Da kan far være den primære omsorgspersonen.

Den som har hovedomsorgen det første året, synes jeg bør ha barnet mest mulig, også kan man diskutere om overnatting kan gjennomføres. Og da er det også bare snakk om en natt, alt annet synes jeg er for lenge.

[Kjetil!]

Alt dette er situasjonsavhengig, etter mi meining. Så eg meiner at det er feil å setja opp slike generelle retningsliner, særleg når dei ikkje eingong er vitskapleg grunngjevne (sjølv om mange på dette forumet ofte gjentek at det dei seier kan dokumenterast).

 

Og det er ingenting i vegen for at ein unge kan ha to (eller fleire) likeverdige omsorgspersonar. Det er ikkje eingong særleg uvanleg. Og det er ingenting i mennesket sine gener som seier at det må vera slik.

 

Og eg trur ikkje at det er bra at ein person heilt åleine skal ta alle avgjerder på vegne av eit anna menneske. Men av og til er det ikkje til å unngå.

[trillemamma]

Så det er greit at en liten baby skal først være hos mor et par dager? For så å være hos far et par dager?

Ja, det er greit når ungen blir større, men jeg klarer ikke å forestille meg at det kan være sunt for en liten baby.

[Gjest]

Du sier det er situasjonsavhengig.. Greit nok, en baby som ikke har det slik overlever og kan ha det bra de også. MEN det er dette som er det optimale. Det er instinkt!

 

Dette er snakk om det første året. Når det gjelder dokumentasjon så er dette vanlig logikk spør du meg. Om du går inn på trygdeetaten sin side, så er dette normale retningslinjer. Det er også dette jeg har lest i helt ordinære bøker om småbarn.

 

Og babyer som ikke blir ammet vil få dette forholdet til den som dekker babyens behov.

 

Og det første året er det ikke snakk om så veldig mange og store avgjørelser som skal bli tatt.

 

 

[Kjetil!]

Det du kjem med no er berre pjatt og eldgamle haldningar som på ingen måte er dokumenterte, dei er berre sementerte gjennom eit forelda kjønnsrollemønster.

 

Og ungar som bur saman med begge foreldra til dei er eit halvt, eitt eller to år er noko heilt anna enn dei ungane som aldri har budd saman med far.

 

Trygdeetaten har ingenting med å leggja retningsliner for korleis foreldre skal ta seg av ungane sine. Og det gjer dei då heller ikkje.

[Halloween-mamma]

 

Mor og far er ikke likestilt som omsorgsperson for en 6 måneder gammel baby selv om de bor sammen.

 

Dersom den ene forelderen er hjemme med babyen og den andre jobber, vil babyen såklart være mest knyttet til den som er hjemme hele dagen, fremfor den som kommer hjem fra jobb et par timer før barnets leggetid. Kan ikke forstå at du ikke ser forskjellen her?

 

Synes det er litt i overkant at du (Kjetil) så lett kan hoppe bukk over det som FAGFOLK har kommet frem til. Det handler ikke om "pjatt og eldgamle holdninger" - det har faktisk ikke noe med oss voksne å gjøre i det hele tatt. Dette er KUN basert på hva man vet om babyenes psyke og tilknytningsprosess, og hvor viktig det er med trygge og forutsigbare omgivelser helt fra starten av. Når man snakker om barnets beste så er det faktisk, tro det eller ei, barnets beste det er snakk om. Synes det er lavmåls av deg å prøve å kaste dette over på mødrene. Er forøvrig helt enig med Pijami.

 

Forresten så legger Trygdeetaten absolutt retningslinjer for hvordan foreldre skal ta seg av ungene sine ved samlivsbrudd. Å påstå noe annet er bare å uttale høyt og tydelig at man ikke har lest noen av de svært lettilgjengelige brosjyrene de har laget om temaet.

 

 

[Gjest]

Jeg skjønner at du kjetil kemper for at holdningene overfor barneomsorgen skal endre seg.

Det er flott det men, da må også du tenke på barnets beste og ikke bare hva som er best for deg og din sak.

Det er slik at barnefar spiller andrefiolin i begynnelsen av et barns liv. Og slik vil det være helt til du kan forandre på det faktum at det er mannen som bærer barnet frem og er med det 24 timer første tiden... ; )

[Kjetil!]

Kven er desse fagfolka dine, og kvifor har du, Halloween-mamma, som uttalar deg så skråsikkert, ingen referansar eller kjelder å visa til, noko eg har mast om ei god stund?

 

Og kva i helsike har trygdeetaten med saka å gjera?

[-Hengebuksvinet-]

dvs formelt sett fikk han ikke ta permisjon før babyen var 6 uker. Og jeg kan ikke på noe tidspunkt se at dette førte til at jeg fikk en svakere tilknytning til barnet (hadde jo ammepause, og litt kortere dager). Jeg hadde masser av overskudd til babyen og barna når jeg kom hjem, og pappaen tok seg av babyen på beste måte på dagtid. Derfor vil jeg påstå at mitt barn fra dag 1 har hatt to likeverdige hovedomsorgspersoner.

 

Det jeg tror som skjer i mange familier er at mammane gjør seg selv til en babyekspert. Hun vil da gjerne være styrende i alt omkring babyen, siden hun er hjemme og kjenner den best. Dermed blir det vanskelig for far å engasjere seg, når det meste skal skje på morens premisser. Enkelte mødre prøver endatil å stenge pappaen litt ute av lykkeboblen omkring babyen, bevisst eller ubevisst.

 

Jeg forstår ikke helt mødres ønske om å være overlegen i forhold til far, i hvertfall ikke når man er i gode forhold. Det må da være supert å ha noen å dele all jobb, alt ansvar og alle gleder omkring barna med? Barnets kjærlighet til mor blir jo ikke mindre for det om hun deler den med far.

 

Men jeg er selvfølgelig enig i at et barn under 1 år behøver stabile rammer, og ser derfor at det kan gi samværsmessige utfordringer. Men her bør man kanskje tenke litt i nye baner, om man tar utg.pkt i barnets beste. Det er jo ikke akkurat en fordel for barnet at tilknytningen til far blir nedprioritert.

 

 

[Gjest]

Nei, det er ingne fordel at tilknytningen til far blir nedprioritert. Men jeg er helt overbevist om at et barn ikke har godt av å være kasteball mellom to hjem det første året. Da ser jeg det heller som en bedre løsning at far kan bo hjemme hos mor og barn i perioder om det kan gå ann. For her er det jo kun snakk om barn som har foreldre som ikke er sammen. Jeg er ikke sammen med barnefar, men han har overnattet endel her hjemme med oss. Det ser jeg på som den beste løsningen for barnet. Men det har helt klart vært en utfordring for oss. Men nå er vesla blitt ett år og hun har god tilknytning til far. Vi har også overnattet hos han, for at hun skal være vant til hans hjem også.

[Anonym bruker]

ærlig talt kjetil. Virker som du tenker på DITT eget beste og ikke barnet. F'''en skjære meg. Nå er det da slik at vi kvinner har født barn i alle tider, vi ammer-- da er da vel naturlig å tenke at babyer skal være mest hos sin mor i starten?

[Halloween-mamma]

 

*GJESP*

 

 

[-Hengebuksvinet-]

like knyttet til faren som til meg. Hvor er da logikken i at jeg automatisk burde få hovedomsorg mens pappaen skal avspises med å spise smuler fra min hånd? For det er faktisk dessverre sånn at vi mødre har utrolig mye makt i forhold til samvær, og det er ikke nødvendigvis sånn at de beste pappaene får mye samvær. Og enkelte av mødrene som får hovedomsorg er ikke nødvendigvis bedre skikket enn faren.

 

Jeg mener ikke barnet er en kasteball, men mener det burde være en samfunnsutfordring å prøve og finne mer barnevennlige samværsordninger for de minste. For det beste for barnet er faktisk ikke å se en av hovedomsorgspersonene sine en gang i uka. Hvordan hadde dere andre mødre følt det å ikke se barnet mer enn for eksempel en ettermiddag i uka + noen timer annenhver helg?

[-Hengebuksvinet-]

Ja, jeg ammet. Men det burde ikke være helt utslagsgivende.

[:::) Frøken Velferdsrett]

familieværnkontoret anbefaller jo daglig samvær med far når barna er under et år. det er det de mener er best for barnet. så om det er praktisk murlig og gjenomføre burde man jo i hovedsak gå in for det.

selv om det overhodet ikke er noe gøy og møte en person du ikke syns noe videre om vær dag.

det beste forbarnet greier vi jo ikke få til. for det beste er jo at mamma og pappa bor sammen.

det kreves jo ganske mye sammarbeidsvilje fra begge sider spør du meg.

men loven kunne nok vært gjort andereldes når det gjelder samvær med de minste.

syns det er mye som er utydlig. og det er vansklig og få svar.

det virker som om fagfolk er veldig tilbakehodene med og si at ditt eller datt er best.

[Kjetil!]

Det var det eg tenkte. Du slengjer ut udokumenterte påstandar, og satsar på at ingen motseier deg.

[Kjetil!]

"naturlig å tenke"

 

Fantastisk argumentasjon. Ingen kan vel motseia noko som er naturleg, eller hur?

[Kjetil!]

Grunnen til at fagfolk ikkje seier noko generelt, er at ditt eller datt ikkje er best for ungar generelt.

 

Om det var slik at ein kunne fastsetja og dokumentera ein gong for alle kva som var best for alle ungar, eller det var sjølvsagt eller naturleg, som mange på dette forumet gjev uttrykk for at dei meiner, så ville ein jo ikkje hatt bruk for sakkunnige i rettssalen. Ein kunne jo berre hatt med "Boka om kven av foreldra ungar har det best saman med" som prov.

[Anonym bruker]

Alle barn er forskjellige og har forskjellige behov. Noen barn er trygge og trenger kortere tid enn andre til å venne seg til nye situasjoner, settinger og mennesker. Dvs at det fint går an med overnatting hos samværsforelder tidlig hos noen barn og noen ganger må man vente litt så barnet får bli trygg på samværsforelderen. Sånn som det er idag, har jo som regel(sjelden det er delt omsorg 50-50 fra fødsel av) samværsforelder mindre tid til å knytte seg til barnet enn bostedsforelder/hovedomsorgsperson. Dette må jo taes hensyn til.

 

i min situasjon kan jeg sammenligne samværsforelder med en tante/onkel som dukker opp i gjennomsnitt en gang annenhver mnd og barnet er nå 16 mnd. Barnet kjenner ikke igjen dette mennesket fra gang til gang og da er det vel neppe rett å sende barnet på overnatting med dette mennesket?

tror neppe ett vanlig samboende/gift par med barn hadde sendt sin ett åring på overnatting til tanta/onkelen sånn helt uten videre...

Og kom ikke med at det biologiske båndet er sterkt når mennesket knapt har sett sitt eget barn....

[Manhattan skyline]

Hei alle kranglefanter!!!!!!! :-)

 

Tenkte bare jeg skulle dele mine nylige erfaringer angående samvær når barnet er under ett år.

 

Kjetil, Halloween-mamma og dere andre - dere har alle delvis rett!!!

Ettersom jeg har forstått - har sjekket med tre uavhengige instanser med barnepsykologer - anbefales det maks en overnatting i uka hos den foreldren som har ungen minst. (Èn instans anbefalte kun dagsamvær.) Ellers kun dagsamvær. Det handler om babyens evne til samvær, ikke mammas eller pappas. Det handler oxo om utviklingspsykologi, at babyen ved å hoppe fra mammas sted til pappas sted og tilbake må bruke energi og oppmerksomhet på stadig å tilpasse seg nye steder. Lukt, stemmer, og etterhvert utseende på stedet de er på, ting, osv.

Babyer har dårlig hukommelse, og derfor ville de bruke tid på å tilpasse seg - hver gang - selv om de har vært hos mamma el pappa mange ganger før. Når de blir ca ett år, kjenner de seg bedre igjen, men mangler fremdeles begrepet om tid. Dvs de synes det er vanskelig å se mamma eller pappa gå og bli borte to-tre dager, eller enda verre en uke, i strekk. De aner ikke hva tre dager er, ei heller en uke. Hvis dette skjer en gang i blant, og det gjør det jo hos foreldre som bor sammen også, så er det greit. Men ikke hver uke.

 

MEN...............................................................

MITT POENG ER:

 

Dere krangler om barnet har det best hos mamma når det er så lite, eller om det like gjerne kan være hos pappa. Jeg mener ikke at barnet er ubrytelig knyttet til mor, og at det derfor er hos mor barnet bør være når det er så lite. Psykologene vi snakket med var veldig bevisste på å si at barnet må være hos HOVEDOMSORGSPERSON, altså den som har fødselspermisjon, ikke nødvendigvis mamma eller pappa. Men som regel blir d mor, siden hun er hjemme med barnet. Men har pappa fødselspermisjon (etter de seks obl ukene for mamma), så SELVSAGT skal babyen være hos far! Og da blir mamma avspist med dagsamvær.

 

Og Kjetil - hvis du ønsker forskningslitteratur kan gi deg et kapittel av en bok jeg fikk på familievernkontoret. (Vi fikk det slengt i trynet, hehe Men har det ikke her.) Det er gjort ganske lite forskning på dette området, siden det er en relativt ny problemstilling det at man ønsker 50/50 eller så nært det som mulig, når barnet er lite.

[Anonym bruker]

litt av poenget mitt også.Mener far kan være en like så god omsorgsperson som mor om han får den samme muligheten.Desverre er det ikke alle pappaer som vil ha denne muligheten og ikke alle pappaer som får denne muligheten.Veldig trist synes nå jeg.Spurte pappaen til dattern min om han ville ha 50-50 når barnet ble større.Han svarte bastant nei, og vil ikke ha barnet nå heller....

[:::) Frøken Velferdsrett]

når jeg var på familiværnkotoret sa de også dette med at det var lite forsknig på 50/50 ordniger. men i gamledager hadde de spebarnshjem. da var det en ansatt hovedansvaret for en baby. det man merket var at 16 timer var forlenge for spebarna og være borte fra hovedomsorgspersonen.

noe som føret til at disse barna fikk disse symrpmene.

Emosjonelt: Angst, spenning, hyper aktivering, traumer.

Kognitivt: maglende respons, forsinkelse i utviklignen.

Atferdsmessig: gråt, skalder seg lett, forsyrrelse i søvnrytme, spiseproblemer, fordøyelsesproblemer.

 

senere kan de få kosentrasjonsvansker, lærevansker og bli lett irritable. dette er mye av de samme symomene som ve ADHD. ADHD er jo også en basrivelse av en tilstand, og ikke en beskrivelse av årsaken til tilstanden.

 

så om faren vil være mye sammen med barnet sitt i starten så må han faktisk finne seg i at moren er der, så lenge moren er hovedomsorgspersonen.

og det er for barnets beste. og har man barn sammen burde man strengtatt kunne omgås værander. i de tilfeller dette ikke går. går det desverre ut over far.