faen er så forbanna nå.!

[Anonym bruker]

jeg sitter hjemme med HANS unge ,mater hans unge,bader henne,steller henne.klager aldrig.spør noen få ganger når han kommer hjem fra jobb,etter at han slappet av 1 time om han kan ta henne litt.

poenget er at det er BEGGES unge og han burde være takknemlig.men neida han sier fordi om jeg sitter hjemme vær dag og tar meg av henne og ikke har noe liv skal ikke han ha det på samme måten.

han og jeg var ute forige helg,og idag skulle vi slappe av sammen som vi aldrig får tid til.endelig tenkte jeg..blir jo så selskapsjuk når en sitter her alene vær dag.

jeg ble faktisk med han til denne byen for han sin skyld!

og her sitter jeg med en unge,ingen venniner knapt.så sier han at han skal ha et liv selom jeg ik har et!!

åååh blir så sint!!!

det som gjorde meg sint idag mest er at han stakk ut på byen ikveld,og ikke han problem at jeg kjeda meg nei!for han skulle ut med kompiser!

greit at han ikke ser de så ofte fordi han jobber men de knipser med fingeren så kommer han.gjør meg så irittert.

ikke at han ikke skal få være med venner,men han kan da ta hensyn til meg.vi er da i et forhold!

hva synes dere?

 

[Anonym bruker]

Mitt forhold var slik: Jeg tok meg av barnet, han tok seg av kompisene sine...

Jeg var driiit lei av å sitte hjemme alene hele tiden. Han festet og drev på som en 16åring, og jeg var hjemme med lillegull..

Da barnet ble 11 mnd, tenkte jeg for meg selv at det jeg var, det var jo en alenemor. Jeg levde jo som en alenemor!! Derfor sa jeg til han: "jeg vet ikke om det er særlig stor vits i at vi bor sammen, for skal jeg være alenemor, så vil jeg være det med de fordelene det har, ikke bare bakdelene". Den kvelden dro han hjem til foreldrene sine, en kort stund etter fikk han seg leilighet. Han fester enda like mye, og lever som en tenåring, o har sjelden barnet. Men det er veldig godt å slippe å tenke på han lenger, nå kan jeg fokusere på det som betyr noe: meg og barnet!=)

[Dr. Phil]

Etter det jeg leser synes jeg det virker som din samboer kanskje er litt umoden, og fortsatt tviholder på det ukompliserte livet han hadde før dere fikk unge, der han kun hadde seg selv å ta hensyn til, og deg når han følte for det.

 

Han synes kanskje det virker som du klarer å ta deg av ungen alene, og att han derfor kan tillate seg selv litt friere tøyler enn deg, kanskje han ikke har blitt så bundet til ungen om han har hatt lite å gjøre med den, og derfor heller ikke har fått noe forhold til henne/han, derfor blir det heller ikke så vrient for samvittigheten hans å dra ut med kompiser i steden for å stille opp for de han egentlig burde stilt opp for.

 

Jeg synes du skal stille han ett ultimatum, få han til å innse att dere kanskje ikke vil være der for alltid om han fortsetter slik, att det finnes andre der ute som lett kan fylle hans rolle, siden den ikke er særlig stor, og i tillegg få flere goder som alene mamma enn det du har nå.

 

Kanskje du kan få han med på en avtale att han har ungen på lørdags morgene, om han jobber ukedagene, der du kan få sove ut så lenge du vil, kanskje sette en grense til kl 13 så det ikke sklir helt ut, der han må stå opp hele natten til lørdag og gi ungen mat, og ha ungen hele morgenen og formiddagen, uten å ha lov til å vekke deg, uansett hvor vrang ungen er, så får han kanskje ett lite innblikk i åssen din hverdag er, så kunne han ha sovet ut på søndager, om han står opp tidlig ellers.

 

På denne måten vil dere begge få en dag der dere kan sove ut, og att han samtidig muligens vil forstå, forhåpentligvis, att å oppdra ett barn ikke bare er å se på såpe-serier dagen lang.

 

Han vil kanskje også på denne måten få ett bedre forhold til ungen, da han får mer med ungen å gjøre,blir glad i ungen og på den måten også kanskje si lettere nei til vennene sine, når de spørr om han vil være med ut på lystig lag.

 

Du må rett og slett bare sette foten ned, og få han til å innse att dette kommer du ikke til å akseptere lengre, og att ting skal forandres, og ike neste måndte eller neste år, men nå.

 

 

[Anonym bruker]

 

 

Hei, dette hørtes tragisk ut!!! Snakka dere ikke om hvem sitt ansvar barnet skulle være når det kom? "Arbeidsfordeling" og bleieskift og begge sine behov for fritid!?

 

Anbefaler deg å lese innlegget "om å VELGE den rette!"

 

kanskje du kan "kopiere" dette, printe det ut og gi det til han. Be han om å tenke over spørsmålene og svare på de. Kanskje dere kan få til en samtale særlig rundt det om å ha barn sammen. DU har også et ansvar med å kommunisere til han at du har dine behov for et sosialt liv. Kanskje kan det være en ide og få seg barnevakt, så du kan bli med han ut på byen. Og av og til kan kanskje han bli hjemme og ta bleieskift, så du kan få gjøre akkurat det du vil!

 

Dette er bra urettferdig!

[ennaH]

Du sier ingenting om hvor gammelt barnet er. Er du ennå i fødselspermisjon? Eller er den over for lengst? Viss han ennå ikke har tatt sin del av permisjonen, tror jeg at han kan få seg en overraskelse over hvordan det er å være hjemme med et lite barn.

Dersom permisjonen er over, har jeg følgende å si: Du trenger å begynne å jobbe eller gå på skole (igjen). Du trenger å komme deg ut blant folk, akkurat som han. Det vil gi deg impulser og voksenkontakt, noe du åpenbart sårt savner.

Dernest trenger dere å lage avtaler om faste kvelder hver uke der den andre tar seg av barnet, mens du/han kan gå ut og gjøre noe annet. Dere trenger også å lage faste avtaler om hvor mye tid hver av dere skal bruke på barnestell og husarbeid.

Dersom han overhodet ikke er villig til å endre sin livsstil selv med barn, må du tvinge han med til en familieterapeut. Slik kan det nemlig ikke fortsette.

Ut fra innlegget ditt tolker jeg at du er ganske ung. I så fall har du et langt liv foran deg; et liv som bør brukes til mer enn ubetalt husslave for en mann.