samvær og små barn

[Anonym bruker]

Måtte bare sjekke med en psykolog jeg kjenner (ansatt i BUP, barnepsykolog), om det er skadelig for en liten baby å være med far uten mor. Og som han enkelt sa det; det er mer skadelig at et barn IKKE får det (dette gjelder jo der far IKKE er voldelig, rusavhengig osv).

Han sier at det er mange kvinner som luller seg inn i denne fantasien, men der hvor mor og far greier å samarbeide godt, så er det ingenting i veien for at far kan ha tilnærmet normalt samvær med et barn på seks mnd (om man ser bort fra evt amming).

Det er klart at det kan skille fra barn til barn, men som regel er det mødrene som har det værst.

 

Så jeg fikk en sakkyndig til å fortelle meg, og det er jo noe ganske annet enn det mange her inne sier da:-)

[Anonym bruker]

Har vært alene med datteren min fra hun var født og hun har ikke hatt kontakt med sin mor. Kan ikke si at hun har tatt skade av å være sammen med faren sin uten at moren har vært til stede. Skjønner poenget med amming, men folk pumper seg jo når de skal på fest eller noe så det kan jo ikke være så farlig å sende det med far.

 

Tror også det er noe i det du sier at det er verre for mor enn for barn. Vannskelig å sette barnets interresser først bestandig:-)

[Anonym bruker]

Det som irriterer meg er at mange her inne sier at sånn og sånn er det, for det er til barnas beste, mens det egentlig er ren og skjær egoisme. Mange fedre gir nok blaffen av hensyn tuk ungen, for mødre kan være vel så ille som fedre. Og joda, det finnes mødre som driter i ungene sine også!!

[Anonym bruker]

Det er nok noe sannhet i hva de sier alle sammen.

 

Et barn som frem til samlivsbrudd har bodd sammen med begge sine foreldre, har ikke vondt av å være sammen med bare den ene og uten den andre for en kortere periode.

 

Et barn som har hatt jevnlig samvær med begge sine foreldre har ikke vondt av å være alene med den ene alene.

 

Et barn som aldri har truffet den ene av sine foreldre, vil kunne ta skade av å bli overlatt til denne ukjente personen over tid alene.

 

Det er som med samvær med andre voksne. Vi overlater ikke ungene til noen de ikke kjenner, barn skal være trygge

[Anonym bruker]

min sønn,som nå er 14 mnd begynte og være hos faren sin på overnatting når han var 9mnd..begynte med en natt eller to,hvor jeg pumpet meg,og han fikk mme hos far..det har aldri vært noe problem..han er verdens største pappadalt

så fikk litt sjokk da vi var på familie rådgivnings kontoret for noen uker siden,for å ha smværet på papiret,og vi pratet om jula,siden eldste mann er hos faren fra lille julaften til første nyttårs dag,tenkte jeg det var greit her også,så ikke de to brødrene aldri fikk feire enten jul eller nyttår sammen...og hu dama sa at det var altfor lenge for han og være borte fra mor... men to uker i sommerferien var greit liksom..til jul er hen jo 20 mnd..og nå er han 14 mnd... tror det var mer fordi faren egentlig ikke ville ha han hele jula... så hu holdt med han...hu satt jo og skrøt om at han var så flink som har han to netter annenhver helg... tar det som en selvfølge siden vi faktisk er to foreldre.. vet at man ikke kan tvinge fedrene,men det er også mange pappaer som tar sitt ansvar og det er kjempefint skulle ønske at alle fedre så på det som en selvfølge..og noen mødre... men det er jo lov og håpe på og vinne i lotto også jeg kan ikke se at min sønn har tatt noe skade av og være hos faren...

[mamman&andrea]

Min datter virker heller ikke som om hun har tatt noe skade av samværet med sin far. Vi begynte med en gang hun var født. Jeg amma jo, så de tre første månedene var vi sammen alle tre (fordi vi var så gode venner, og far bodde borte pga skole, så gikk dette bra). Når han var ferdig på skole når hun var 6 måneder, så begynte han å ha henne de dagene det passa med tanke på jobb. Hadde henne to uker i sommeren allerede første året. Nå har han henne anna hver uke fra onsdag til søndag (pga avstand) og skal ha henne to uker nå fra neste uke. Anna hver jul og nyttår hos han, påsken tar vi sånn det passer for begge, siden ingen av oss ser på den som noe spesiell høytid hvor vi feirer med resten av familien. Han bor hjemme hos sine foreldre, siden han kun er lærling, og har aldri tenkt at det var noe negativt. En ypperlig måte å bli kjent med sine besteforeldre og tante og onkel og en hjelpende hånd fra en erfaren mor til en som aldri har tatt seg av et barn før.

 

Hun gleder seg hver gang bilen triller inn i gården hans og strekker ut armene til han. Vinker meg fint avgårde. Det samme gjør hun når hun kommer tilbake fra samværet. Så her har vi heldigvis ikke opplevd noe grining eller redsel, og det er jeg veldig glad for.

 

Ting hadde nok vært helt annerledes dersom jeg hadde valgt å starte samværet fra hun var ett og to år, som noen sier her. Da hadde hun blitt utrygg fordi hun ikke hadde kjent sin far i det hele tatt.

Har ofte tenkt tanken på at alt hadde vært bedre uten far (de gangene vi har krangla skikkelig), men har heldigvis holdt meg for god til å bruke henne mot han, for det hadde til syvende og sist gått ut over henne.

[Anonym bruker]

Er det ikke rart? Jeg er den anonyme over deg igjen. Du/dere virker som et eksempel på hva jeg skrev tidligere. Her kjenner jo sønnen faren og tar ikke skade av å være sammen med faren. Noe annet hadde jo vært på sende sønnen din på 2 uker ferie om han ikke kjente faren.

 

Jeg har heldigvis aldri vært redd for å la barna være sammen med andre, så her sover de borte både hos far, tanter og onkler og besteforeldrene. Og jeg kan med hånden på hjertet si at barna aldri hatt tatt skade av det, ikke når jeg og pappaen bodde sammen heller

[M by M]

Faren til dattra mi har henne en uke i mnd og en helg. Det er mer enn vanlig samvær. Jeg gikk med på det fordi at jeg syns det er viktig at hun kjenner faren sin. At hun ikke vil føle at hun må dra til en fremmed mann annenhver helg når hun skal til pappa.

 

Jeg syns det er helt forferdelig hver gang hun skal dra. Hun klorer seg fast i meg og gråter, noe hun aldri gjør ellers. Og når jeg henter henne blir hun helt utrolig glad for å se meg og klorer seg fast igjen og pappaen får ikke en gang en hade-klem av henne. Ja, det er utrolig kjipt for meg når hun er borte, og nei, det betyr egentlig ingenting. Men det kjipe for min del som faktisk betyr noe er at hun så tydelig ikke vil dra fra meg. Uff, er ikke lett sånt noe. Men jeg vil se hvordan det utvikler seg når hun blir litt eldre, og heldgvis kan hun snakke snart og si hva hun selv vil. Men jeg syns det er viktig at hun kjenner faren sin. Så lenge han stiller stabilt opp, syns jeg det.

[singel-mom]

Det ville jeg sett bli brukt i en rettsak, at en psykolog anbefaler normalt samvær fra 6 mnd stadiet.

 

Jeg har også snakket med to psykologer, den ene var oppnevnt som sakkyndig i vår sak. De var begge klokkeklare på at langvarig samvær borte fra hovedomsorgspersonen, ikke var til det beste for barnet. (Er far hovedomsorgsperson, så gjelder det samme der). Dette var uavhengig av amming.

 

Og hvis en bruker argumentet at mødrene har det verst, hva kan da skje om en presser igjennom samvær fra et veldig tidlig tidspunkt. Mor ammer kanskje enda, men blir tvunget til å pumpe. Klarer kanskje ikke å opprettholde produksjonen fordi barnet er for lenge vekke. En ender opp med å avslutte ammingen mye tidligere enn nødvendig.

Hvem går det da utover?

 

Nok en gang må det da gå ann å ha en mellomting, mellom å sende barnet vekk annehver helg fre-sønd, og det å ikke ha samvær i det hele når barnet er lite?

 

[Anonym bruker]

er nok ganske enig med han bup mannen ja...vi har tenkt å ha sønnen vår like mye fra han er ca 6 mndr...og jeg ammer heller ikke så ser ikke problemet...han har jo 2 foreldre

[Kjetil!]

Eller kanskje ein mellomting mellom annakvar helg og annakvar veka må kunna reknast som ein "mellomting" i større grad enn ein mellomting mellom litt samvær og ikkje samvær i det heile?