Dere som har født før...: Er det litt overveldende å bli mor??

[Meggy B - har født!]

Jeg skal bli mor for første gang, og begynner så smått og nærme meg høygravid status :-)

Og da melder tankene seg for alvor om det å bli mor, og hvor annerledes livet kommer til å bli. Jeg tviler ikke på at det er en fantastisk opplevelse, men tror kanskje også at det kan være litt overveldende, hvis dere skjønner...? Lurer av og til på hvor "god mor" jeg kommer til å bli etc...og hvordan ting forandrer seg i forholdet til mannen og familien rundt...

 

Har dere noen tanker/opplevelser rundt dette?

 

 

[Silje_33]

JA, det er overveldende å bli mor.

Jeg ble liggende å stirre på sønnen min forrige gang jeg fødte (min første). Jeg trodde han skulle slutte å puste og synes det var et ganske stort ansvar. Barnefaren var den som turde å skifte på sønnen første gang. Jeg ble imponert.

Så er det dette med amming, som ikke er bare, bare. Det er ikke så lett som man kan tro at det er, men jeg er glad jeg jobbet for å få det til. (Blødde fra begge brystvortene, fordi jeg hadde feil teknikk. Albueskjell og grønnsåpevann ble løsningen).

 

Og så var det "baby-blues"en da. Fødselsdepresjonen. Synes jeg var helt alene i verden og at det var skummelt å skulle ta seg av et barn jeg ikke var blitt kjent med enda. Det var ikke kjærlighet ved første blikk, for jeg kjente han ikke enda. Ganske rar følelse. Kjærligheten kom litt etter litt.

 

Jeg var veldig opptatt av å være en "god mor" og leste og leste og leste. "Barneboka" av Anna Wahlgren reddet meg. Der står det mye fornuftig om alt du lurer på i perioden før og etter fødselen - og om barnet i de ulike stadiene. Forrige gang lånte jeg den på biblioteket, men denne gangen har jeg kjøpt den. En klok og morsom dame, som selv har født 9 barn.

 

Ellers var det ikke så moro å gi slipp på alt jeg før kunne. Friheten min ble begrenset for en periode. Jeg fikk ikke trent, kunne ikke gå ut en tur alene, osv. Fordi du nå har et stort ansvar. Søvn er utrolig viktig den første perioden. Jeg var ikke flink å sove på dagen - og ble da veldig fort sliten og "frynsete" de første 3-4 månedene. Denne gangen skal jeg være flinkere.

 

Jeg vet nå hva jeg går til - og alt er ikke alltid rosenrødt og fantastisk, men jeg ville aldri ha vært foruten. ) Gleder meg til denne fødselen - for denne gangen vet jeg hva jeg går til.

[Meggy B - har født!]

....dytte....dytte...... :-) pliiis svar noen..?

[Anonym bruker]

Jeg syntes det var mest rart å plutselig skulle være mamma. Har nesten ikke vendt meg til det enda og vesla er snart 10 mnd... Litt skummelt i starten, husker at jeg tenkte at det var rart at de slapp meg ut av sykehuset etter bare 3 dager hehe. JEG hadde jo ingen erfaring med å ta meg av en baby!! Men det gikk seg veldig fort til. Etter et par uker stabiliserte alt seg, ammingen gikk bra og vi fikk rutiner på ting og sår grodde og var ikke vondt mer. Jeg synes at det har gått veldig fint å bli mamma og jeg elsker det! Skal ha en til i januar og nå gleder jeg mer enn jeg gjorde første gangen.. Syntes liksom det var mest spennende første gangen. Nå vet jeg jo hva jeg går til... Savner ikke de tingene jeg ikke kan gjøre så ofte mer. Men så er jeg en stuegris da! Og jeg er ganske avslappet som person, så jeg har ikke stresset og vært så veldig engstelig for ting og tang. Har gjort det jeg har følt er riktig. Det er bare å glede seg (klisje klisje) Jeg elsker ungen min og har det helt fantastisk om dagen!!!!

[Meggy B - har født!]

Der dyttet jeg akkurat når det kom et flott svar! Tusen takk for dine tanker rundt dette.

Jeg skal definitivt sjekke ut den boken du anbefaler, jeg har lest mye nå i forhold til dette med graviditet og fødsel, men føler meg langt fra forberedt på det som kommer etterpå...

Takk for gode råd, jeg føler meg litt lettere :-)

[Lasso]

Jo, det var overveldende :-)

 

Hvis jeg skal si noe som kan være nyttig, så er det at man ikke skal forvente kjærlighet ved første blikk. Fire uker etter fødselen satt jeg fortsatt og lurte på om jeg "følte at dette var mitt barn", og jeg var på ingen måte deprimert eller følelsesløs, jeg hadde bare ikke blitt kjent med barnet mitt ennå.

 

Det kan være lurt å legge lista lavt i forhold til alle andre ting og ikke ta imot tusen gjester hele tiden. Det man trenger som nybakt mamma, er tid til å bare sitte i sofaen med babyen sin sovende mot brystet sitt egentlig.

 

Lett å føle seg litt mislykka i begynnelsen uten de store følelsene, men det er altså helt normalt. Og selv om det er et kaos av følelser, så er det en veldig spesiell tid i begynnelsen også. En helt egen verden på en måte, ingenting annet spiller noen rolle. Og sikkert aller mest med den første - nå som jeg venter nummer to, må jeg jo fortsatt opprettholde et vanlig liv hjemme for nummer én!

[Anonym8579]

Nå har jeg vært mamma i 20 dager, og JA det er overveldende! Klarer fortsatt ikke helt å forstå at det er sønnen min jeg ser på

 

Ting er snudd på hodet. Korte søvnperioder, amming (gud som jeg sleit første uka, ikke så lett som man tror, pass på å få ordentlig hjelp på sykehuset!) skriking man ikke skjønner hva kommer av, bekymringer for alt (puster han, har han det bra, får han i seg nok melk, gjør jeg dette riktig?) Lite "kjærste tid", ting tar lenger tid om man tror hvis man skal noe, kan ikke planlegge tidspunkter å gjøre ting, er jo mulig lillegutt skal ha mat

 

men selv om ting er snudd på hodet så har jeg aldri vært så lykkelig! Disse 20 dagene har vært slitsomme, men også helt fantastiske!

[Meggy B - har født!]

Takk for tankene deres jenter, spesielt dette om å bli kjent med barnet sitt. Det tror jeg ikke det er mange som kommer på! Ingen jeg har pratet med har nevt noe om det, det er som regel samme leksa om lite søvn, amming og null sosialt liv. Jeg gleder meg veldig men jeg gruer meg til tider også for alt det ukjente...men det går seg vel til etter en stund som dere sier.

 

klemmer