Over et halvt år til og jeg gruer meg allerede...*huff*

[Anonym bruker]

Nå har det seg slik at jeg som mange andre her inne sliter med sjalusi ovenfor mitt stebarn. Og det er helt og holdent farens feil pga måten han har behandlet meg på fremfor sønnen. Hadde ingen problem med sønnen hans før den tid.

Vi venter vårt første barn til senhøsten og jeg håper å se mer forandringer i mitt reaksjonsmønster innen den tid. Det er bedre, men ikke bra nok til at jeg har det godt med megselv igjen. Han har fått meg til å føle meg som dritt i forholdet og i forhold til dette barnet han har fra før..han gjør heller ikke så mye for å hjelpe meg til å føle at jeg takler dette bra, jeg vet selv jeg gjør det, men hva med litt hjelp i hverdagen?..

 

Så slo det meg nå da, helt plutselig (begynte å tenke litt på saker og ting),at guttungen feirer jo alltid bursdag hos sin mor og faren alltid stiller opp der..

Og da er det dessverre slik at jeg kan ikke annet enn gru meg til neste bursdag, for det vil jo bli forventet at jeg skal være med.. og der skal jeg da omgåes hans x, hele tjukke slekta hennes, en mann jeg føler ikke kommer til å skjønne hvor ubehagelig det blir for meg og sitte der med et lite spedbarn på utstilling til alle å prate om den dagen...*huff*

Gud, jeg håper jeg kan få sitte med hevet hode den dagen og ikke føle meg i veien og som dritt under skoen på alle...

[Anonym bruker]

Hvorfor i all verden skal du dra dit?

 

Dere kan da godt feire bursdagen hans hjemme hos dere med farfamilien.

 

Hvis far nekter dette og absolutt skal dra dit , da har dere et problem etter mitt skjønn.

Marker overfor gutten OG faren hans at dere er nå en famile uavhengig av mora ved å ha egen feiring av bursdagen hans hjemme hos dere. Barn har ikke problemer med å forstå dette.

 

 

[Gjest]

Beklager om jeg høres ufølsom ut, men hva er det som binder deg til en sånn fyr? Han høres jo ut til å mangle elementær innsikt og vilje til å få familien deres til å fungere og deg til å trives... Gravid er du attpåtil!

 

Håper ikke det er så ille som du beskriver. Du behøver selvsagt ikke gå i bursdag i mor sitt hjem. Alle hverdagens små og større hindringer lar seg løse, men det forutsetter at mannen din våkner og tar ansvar. Det er tross alt han som stiller med særkullsbarn og forventninger rundt det...

 

Lykke til:)

[aroma]

Jeg må si at jeg skjønner deg veldig godt. En ting er iverfall sikkert, jeg hadde aldri funnet meg i at min mann hadde reist hjem til eksen for å feire bursdager, det hadde aldri godtatt. Synest han trakker langt over grenser der.

[Anonym bruker]

Du kjem ikkje til å tenke slik der du set med ein splitter ny, herlig liten baby på fanget. Om du i det heiletatt giddar å gå. Du ser livet i eit heilt anna perspektiv etter barnet er født.

Ikkje er det sikkert du og babyen blir invitert heller, det er ikkje alle eksar som er så glade i dei nye barna.

Etter at eg blei mor har eg endra innstilling til det meste her i livet, inkludert sambuar, med barna hans og mora deira, og alt som føl med dette. Eg orkar ikkje tull.