Er litt lei meg nå.

[Anonym bruker]

Kanskje tåpelig å bli trist av dette, men det blir jeg dessverre. Jeg skal gifte meg i august, og planlegger og ordner med stort engasjement. Men selv om planleggingen er veldig artig å holde på med, så er det et skår i gleden. Ingen av "mine" bryr seg om bryllupet. Jeg ser venninner som har mødre som er kjempeengasjert og interessert i valg av kjole, hår, mat, lokaler, pynt, sko og så videre. Jeg prøver stadig å dra i gang en samtale med mamma om bryllupet, som at "nå har vi fått ordnet catering", eller " i dag fant jeg sko til brudekjolen". Men får bare et tørt "javel, så flott", før hun går videre til å snakke om alt mulig annet. Søsteren min er forlover, men er dessverre nå syk med depresjon, noe som gjør at hun selvsagt ikke har overskudd til å engasjere seg, noe jeg har all forståelse for. Men det er så trist, sannsynligvis får jeg ikke noe utdrikningslag, jeg har ikke hatt noen til å være med å se på brudekjole, eller diskutere pynt, meny, musikk og hvor romantisk og flott alt blir.

 

Er jo bare en gang man gifter seg, så de får jo ikke akkurat muligheten til å ta den "tapte tiden" igjen, heller.

 

Jeg som alltid har drømt om hvor romantisk det skulle bli å være vordende brud, med alle forberedelsene og alt, ender opp med å planlegge alt alene, uten at noen andre enn sambo bryr seg, og uten noe utdrikningslag. Så nå er jeg litt trist, selv om jeg kanskje egentlig er litt barnslig nå.

[Anonym bruker]

Noen som har noen trøstende ord? Eller synes dere jeg overreagerer? Er jo litt hormonell for tiden, så mulig jeg er litt urimelig og blir trist uten egentlig å ha noen god grunn for det.

[*smil* m/ snupp06 & gutt 07]

Hei

Det er ikke helt det samme, men nesten. Min svigerfamilie... De bryr seg ikke i det hele tatt... Synes det er kjempe trist.... Mamma skal til lokalet å legge opp blomstene etter kirken, før gjestene kommer.. Svigers måtte OVERTALES til å gidde å komme i forkant.... De krevde å stå på invitasjonen dersom de skulle betale noe, så det gjorde de jo. Jeg tenker at det da er naturlig at de er der når de andre gjestene kommer og tar de i mot.....

 

De mener at vi skal ordne alt selv, og skjønner ikke hva vi snakker om når vi sier det er masse å ordne.... Det eneste de har engasjert seg i er å kritisere enkelte poster på budsjettet.. Og den værste posten? Det synes de var at vi skulle kjøpe engangskameraer til å legge ut på bordene.... Det skjønte de IKKE vitsen med, og det var bortkastet...

På et budsjett på 70 tusen, kritiserer de den ALLER minste posten..... Hva med at vi vil ha noen minner fra dagen og at vi vil ha bilder av gjestene og? De skal liksom bare ha det overstått de...

Og sure fordi det blir i ferien....

 

Skal ikke være lett! Jeg synes IKKE du klager. Det er våre foreldre som skal gifte oss bort, så man skulle jo tro det var en stor dag for de og.....

[Anonym bruker]

Ja, det er fryktelig trist når det blir sånn. Men er nesten så jeg heller ville hatt kritikk, bare for å få en eller annen reaksjon! Det er ikke det at jeg forventer at folk skal stille opp, men at de skal glede seg med oss. At kanskje min egen mor kunne vært litt interessert i hvordan kjolen min ser ut, og hvordan festen og vielsen blir. Jeg er tross alt det første barnet hennes som gifter seg. Og jeg av alle er ikke noen bridezilla, så det er ikke det at jeg er så overopphengt i bryllupet at det blir slitsomt. Men det er jo en stor dag for meg, som for alle andre bruder også.

 

Vi betaler alt selv fordi vi selv ønsker det sånn, så det kan heller ikke være fordi hun synes vi misbruker penger eller lignende. Virker som om familien min rett og slett driter i hele bryllupet.

 

Og siden søsteren min er forlover føler jeg det som et svik mot henne hvis jeg skulle henvendt meg til andre for å ha jenteprat om bryllup. Men selv om det er vielsen som er hele poenget, synes jeg det er trist at jeg aldri vil få oppleve å ha et utdrikningslag, jeg kan jo ikke akkurat ta det etter bryllupet, heller. Og forhåpentligvis blir dette første og siste ekteskap:) Så da blir jeg en av få som aldri har opplevd å bli "drukket ut".

 

Huff, det ødelegger mye av gleden min, ja.

[Engellen]

Uff, dette hørtes skikkelig trist ut!

 

Sånn burde det ikke være i det hele tatt. Selv har jeg ikke noen mor som kunne hjelpe meg med forberedelser og planlegging av bryllupet, ettersom ho gikk bort for over 1 1/2 år siden. Men jeg har hatt en helt fantastisk svigerfamilie den tiden vi har planlagt. Svigermor og svigerfar sa med en gang vi fortalte at vi skulle gifte oss at de skulle betale alle drikkevarene, ettersom de hadde gjort det da bror til min mann giftet seg, og likt måtte det jo være!

 

Nå de siste ukene før bryllupet var det stadig spørsmål fra dem om det var noe vi trengte hjelp med, og min svigermor ringte også og lurte på om det var en dag vi kunne tenke oss å ha barnevakt hele dagen, så vi fikk gjort ting det var greit å gjøre når vi ikke hadde den lille 1 åringen vår rundt beina. Kaker bakte både svigermor og svigerinne. Dessuten også en tante av min mann.

 

Det er så herlig å få hjelp av familie, samme hvilken side det er fra! Naturlig nok fikk jeg ikke så mye hjelp fra min egen familie, ettersom de bor på andre kanten av landet. Men de hjalp så sant de hadde en sjangs til det.

 

Siden jeg har vært så heldig å få så mye hjelp til planlegging og forberedelser, blir jeg veldig lei meg når jeg leser om deg som ikke får noe hjelp, og en mor som ikke viser noen entusiasme over ting du har fått ordnet. Jeg er helt 100% sikker på om mamma hadde vært i live, hadde ho vært helt vill, og ikke til å stoppe i forkant av bryllupet!

 

Håper virkelig familien din innser at du trenger både hjelp og moralsk støtte snart, og at de er i stand til å gi deg det! Stakkar deg!

 

Klem fra

[Anonym bruker]

Uff...det var trist å høre.

er det noe du kan ta opp med moren din kanskje?

Ang. forlover...så har du kanskje en veninne som vil være stedfortreder av og til? bli med å se på pynt, kjole etc.?

 

Jeg skal gifte meg neste år.....hvis du bor i oslo området blir jeg gjerne med å se på kjole osv.....

jeg planlegger nemlig litt i meste laget for samboeren min....(synes han da, jeg er jo selvfølgelig ikke enig i det :-) )

 

Har du en msn adr. kanskje?

[Alex&Lucas&Prinsesse sin mamma]

jeg forstår deg godt....har selv ingen skikkelige jentevenner...og ingen av mine guttevenner bryr seg noe særlig nå som jeg har fått barn...

 

her går planleggingen for meg selv......samboeren min er litt bedagelig anlagt...og svigerfamilien vil helst at vi skal holde oss til å gifte oss i et tinghus uten noe styr og pengeutgifter

 

 

[lille imy]

pappa kom emd en komentar da vi snakket om det : vi må gjøre det så billi som muli.

 

da gikk rullgardinen fro meg......

jeg betaler mitt eget bryllup, og bestemmer da også hva jeg vil bruke penger på eller ikke. den dagen dere skal gifte dere, kan dere gifte dere slik dere ønsker...............

 

alle foreldre børr bry seg om sine barn, og hva de tar seg til. det blir jo en av de største dagene i livet deres da??

 

skulle gjerne vert med deg å hjelpt deg med kjoleprøving å greier, det er nemli noe av det artigste som finnes synes jeg, men bor litt vell langt vekk.. kontakt meg om du ønsker, kansje jeg kan hjelpe litt på avstand

[nitro circus]

Svigers bryr seg heller ikke her....ikke hørt ett ord!

 

Vi bor og skal gifte oss laaangt unna alle, så må regne med å ordne alt selv!!!

Litt kjipt iblandt, så skjønner at du også blir litt deppa...Hadde vært koselig å småprate litt med andre, og kunne planlegge i felleskap!

[Anonym bruker]

Forstår veldig godt hva du mener..... Jeg har et veldig godt forhold til familien min, men når det gjelder bryllupsforberedelsene virker de veldig lite interessert. Aldri et spørsmål om hvordan det går, eller som du sier, avspiser ethvert forsøk på samtale om bryllup med å skifte tema. Virker som de er glade på våre vegne, men ikke så mye mer. Svigerfamilien tror jeg ikke lenger husker at vi skal gifte oss så det......

Så her foregår også all planlegging av meg. Tror nok forloveren min vil komme mer på banen nå etter ferien, håper inderlig det. Jeg bor i Trondheim, så hvis du ønsker noen å snakke bryllup med i dette området så er jeg mer enn villig! Uansett, Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode ord, alle sammen! Utrolig godt med litt støtte, da dette er vanskelig å snakke med venner om. Vil jo ikke stille min egen familie i et dårlig lys overfor kjente, siden de tross alt er fantastiske på alle andre måter.De elsker samboeren min, og synes det er fantastisk at vi har funnet hverandre. Og pappa gleder seg stort til å holde tale, mamma sier jo hun kommer til å gråte når jeg kommer gående opp kirkegangen. Men som sagt - de er ikke særlig interessert i forberedelsene.

 

Så skjønne dere er som tilbyr dere å være med og se på kjole:) Nå er kjole og det meste annet i boks, og jeg bor i Bergen, men tusen takk! Jeg har heldigvis veldig mange gode venner rundt meg, og de er jo interesserte. Men er så redd for at søsteren min skal føle at hun svikter som forlover, hun har det vanskelig nok som det er. Og da tror jeg hun hadde blitt veldig lei seg og hatt dårlig samvittighet hvis jeg hadde tatt med en av venninnene mine i stedet. Og det samme gjelder dette med utdrikningslag, det hadde vært et stort nederlag for henne hvis noen andre skulle dratt i gang utdrikningslaget i stedet for henne. Stakkars, hun har visst store planer om å få dette til, men i hennes tilstand er jeg redd hun ikke vil være i stand til å gjennomføre det.

 

Jeg har ikke mye å klage over, er bare så overrasket og såret over den manglende interessen fra mor og far, spesielt når jeg tar opp bryllupet selv i samtaler. Snakker jo med dem nesten hver dag, men likevel er det lite reaksjoner å hente angående bryllup. Nesten fristende å nevne i en bisetning hvor glade vi er over hvor mye svigermor spør om å få hjelpe til, og hvor engasjert hun er. Men er redd mamma kan bli såret da. Huff, er ikke greit!

 

Håper det ordner seg for oss, alle sammen. Godt vi har forumet her, vi er jo engasjerte alle som er på denne debatten:)