da er jeg alenemor også :(

[Anonym bruker]

Ingen "bombe" for oss, men for alle rundt oss.... Går i et vakum, har hodet fullt av bekymringer i forhold til at min datter ikke har søsken (utrolig stor sorg for meg), økonomi, xsamboers nettverk med venner og familie, og faktisk xsamboer og det vennskapet vi har.

Det er akkurat derfor det er slutt. Fordi vi bare er venner, så vi går fra hverandre uten krangling, men vi begge vil ha mer. Vi vil ha en kjæreste! (selv om jeg er litt usikker på om småbarnsforeldre pleier å være det???)

Han flytter ut i august, og jeg som allerede ikke liker høsten da...... Alle vennene mine som bor i nærheten har spebarn/er gravide og har allerede et barn på datteren min sin alder. Kan regne med maaaange ensomme kvelder, skjønner jeg. Gråter ikke, klarer ikke, men går med konstant hodepine og en grusom sorg for at vi ikke klarte dette................................. Vi har jo så mye sammen, vi har jo verdens nydeligste datter sammen!!!!

Og, på en måte føles det ille at det blir slutt av den grunn det blir.. mange har jo voldelige menn, psykisk syke, utro, menn som ikke stiller opp osv. Det kan jo ikke jeg si!!!!! Og--vil gresset være grønt på den andre siden, mon tro?

ååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååå

 

 

*trist*

[Anonym bruker]

Men har dere INGEN følelser for hverandre?

 

Det finnes håp, ikke gi opp håpet, bo litt frahverandre og savn hverandre, det hjelper, og da for dere på en måte startet på nytt!

[Anonym bruker]

føler meg forholdsvis likegyldig til han på "kjæresteplanet", og nei--har jo forsåvidt ikke gitt helt opp, det kan jo hende vi savner hverandre etterhvert............håper virkelig det..........................

 

 

 

 

 

 

 

 

hovedinnlegger

[3 blå]

Det ser ut som dere kan klare dette, iallefall etter som jeg tolker det slik du skriver.

Har dere prøvd å få hjelp av proffensjonelle mennesker? Gjerne det kan være en mulighet etter en stund.

 

Jeg mistet alle følelser for x-samboeren min, og vi er midt i bruddet nå. Men der var det så veldig mye mer også, enn bare at følelsene forsvant. Han har aldri vært voldelig eller noe sånt, men aahh... så mye tull likevel.

Men tror gjerne ikke at det finnes mannfolk som er feilfrie heller, så det spørs vel om gresset er grønnere...

Vel, jeg bestemte meg for at jeg vil ta den kjangsen

 

Jeg håper dere klarer dette.

[Anonym bruker]

Slik er det bare noen ganger.

Jeg kan ikke trøste deg med at gresset er grønnere på andre siden, du vil bare møte nye og andre problemer. Finnes det håp for dere to så ville jeg kjempet, men du kjenner situasjonen her mye bedre enn meg. Jeg mener at det er feil å gå fra hverandre fordi man lengter etter grønnere enger, det er ikke sikkert du vil finne noen som helst noen gang og risikerer å måtte gå ensom gjennom livet. Et brudd pga dette bør være godt gjennomtenkt og en bør ha lagt ned en god del energi på å fikse opp i ting før en endelig og med stor overbevisning går fra hverandre. Jeg aner at du ikke er helt overbevist om at dere nå gjør det rette... Bruk resten av tiden sammen til å prate ut om denne usikkerheten slik at du slipper å kverne på den alene i ensomme kvelder.

[Anonym bruker]

jeg har jo kjempet----men hvor går grensa? Når jeg tenker meg om så er jeg helt sikker på at vi ikke hadde vært sammen hadde det ikke vært for datteren vår..For, vi er jo "bare" venner. Jeg drømmer om andre menn (kanskje spesielt en da--uten at jeg gjør noe med det), og det gjør det jo egentlig bare mer komplisert. Skulle virkelig ønske at vi også kunne være den typiske kjernefamilie.... Vil jo gjerne ha ett barn til-- og det er DER sorgen min er, tror jeg... At datteren min ikke får jevngamle søsken.............................?

 

hovedinnlegger