Får ikke treffe min sønn.

[agapimu]

Hei!

Jeg ble pappa til en gutt den 28 mars 06, barnets mor har en diagnose i psykiatrien, har ikke sett min sønn enda.Finnes det noen fedre der ute som har erfaring med lignende saker?

[Carl SFj]

 

Huff, så fælt!

Håper det ordner seg veldig snart for deg/dere!

 

Lykke til!

[agapimu]

Takk for svar!

Har jobbet med saken siden midten av oktober ifjor, da barnemoren, som da var gravid i litt over tolv uker, ba meg om å flytte ut av leiligheten vi flyttet til etter ti dager.

Håper virkelig på det beste.

Takk for gode ønsker.

Agapimu

[Brummeline3barnsmor]

Nå har jeg da egentlig ingen ting her ine å gjøre siden jeg er hunnkjønn, men sniker meg til å svare likevell. Hun kan ikke nekte deg å treffe ungen. Håper det ordner seg.

[Anonym bruker]

Kontakt advokat.

Har blitt forsøkt nektet å se sønnen min selv, hun gikk sågar til det skritt å beskylde meg for incest for å overta full omsorg (vi hadde delt).

Enden på visa er at jeg har full omsorg, så det nytter å kjempe for oss fedre også

Lykke til!!

[sid74]

Fy flate at mennesker kan gå så langt å lyve om incest. Det er virkelig sjokkerende!

 

Kult at du tok henne. Håper hun måtte sitte inne for en så grov falsk krenkelse, måtte hun det?

[agapimu]

Hei Anonym,

Har engasjert en advokat for lenge siden, han har forberedt meg på å måtte høre de mest krenkende beskyldninger man kan tenke seg om.Slik saken har utviklet seg, peker alt i retning av en rettsak, men håper at det ikke går så langt.Det bør være en tankevekker at de mest bissarre beskyldninger duker opp når far/fedre ønsker mer deltakelse i barnas liv, særlig de som ikke var sammen med mor når barnet ble født.De av fedrene som ikke bryr seg, fortjener etter min mening, det de får.

Til alle fedre der ute som bryr seg, enten dere var/ikke var sammen med mor når barnet ble født.GI ALDRI OPP!

[Anonym bruker]

Nei, hun måtte ikke det, "eneste" konsekvens av løgnene hennes var at jeg fikk full omsorg.

Var en lovendring på dette med injuriesøksmål for noen år siden; Så lenge hun ikke har pratet med andre enn offentlige instanser som har noe med saken å gjøre kan jeg ikke saksøke henne for injurier uten å BEVISE at hun ikke trodde på beskyldningene, noe som er rett ved siden av umulig.

 

Nå snakket hun forsåvidt med andre om det også, men jeg valgte å prøve å opprettholde et så godt samarbeid som mulig av hensyn til vår felles sønn.

Det har kostet ganske mye å stille opp på felles arrangementer sammen med henne både under og etter disse beskyldningene, men jeg er stolt av å ha klart å holde sønnen vår i fokus, i stedet for å la mitt sinne mot henne styre handlingene mine!

 

Et par tips til fedre (eller mødre, for all del) i samme situasjon:

La aldri aldri aldri barnet høre deg snakke dritt om den andre parten, de fleste barn er glad i både mor og far, å høre den ene snakke nedlatende om den andre er opprivende og skaper lojalitetskonflikter.

Prøv å være bevisst på hva som er til barnets beste med hensyn til besøk/bosted/ferieordninger etc, det er lett å la sinne styre, jobb hardt for å ha barnet i fokus.

 

Og til deg som startet denne tråden: La oss høre hvordan det går, vi tenker på deg!

[Anonym bruker]

Hei igjen, stadig samme anonym her...

Du må nok forberede deg på å høre mye dritt ja, men en ting skal du hvertfall ha med deg: Noen ganger er det ikke bare negativt med en rettsak, den gir klarhet i hva du har krav på, ikke bare for deg, men for henne også.

Tror situasjonen i etterkant kan være lettere å håndtere når dere begge er klar over hva spillereglene er....

 

Lykke til igjen

[Anonym bruker]

Hey, har egentlig ingenting her inne å gjøre, men sko bare vise typen min sidet her.. altså, eg er heilt enige me anonym her inne, å gå til rettsak er vel en positiv ting også. uansett kas dritt komme fram må folk ha bevis. men om ting går til retten så husk på du har rett for samvær me ungen din uansett, så då får du feks fastehelger der hu ikke kan bare komme me en unnskyldninger for å ikke la deg være me ungen. er flere som eg kjenne å syns det er feil at når faren ska ha ungen så sende di feks en sms "sorry men me har reist vekk snx neste gang".. så husk om du må til retten ikke grue deg, er masse nye regler for dere fedrer for å hjelpe dere =)

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke noe her inne å gjøre, men tok en titt innom pga situasjonen jeg er i for å finne svar.

 

Saken er den at jeg er ei uke unna termin nå og har kjempa hele svangerskapet for at pappa'n skulle ta del. Han og jeg var sammen i 13 år før jeg ble gravid ved et uhell (gikk på pillen). Han ble glad til å begynne med, men klikka totalt etter to uker og trua meg med det ene og det andre om jeg ikke tok abort. Han stakk fra meg og ble sammen med en ung jente.

 

Han er veldig ustabil og har gjennom hele svangerskapet vært veldig frem og tilbake. Han kan være veldig hyggelig den ene dagen og den neste full av hat. Dette er veldig skremmende.

 

Jeg valgte som sagt å beholde barnet. Etter et par måneder hadde jeg fått tenkt en del og bestemte meg for å legge min bitterhet på hylla overfor han og istedet involvere han i det som skjedde om han ønsket dette. Synes tanken på at barnet ikke skal ha kontakt med sin far er trist. Jeg har prøvd alt jeg kunne på å få han til å ta del, men han har ikke vært med på noe. (har vært på 5 ultralyder og går til jordmor/lege hver uke.) Han ser ikke ut til å forstå alvoret i dette og gir fullstendig f.

 

Alle har hele tiden sagt "gi han litt tid så kommer han nok til å forstå", men det tviler jeg på nå. Når han ikke har forstått til nå så forstår han vel ikke heller, hvertfall på en lang stund. Det som er, er at jeg har nå gått gjennom dette alene. Han har hatt sjansen til å ta del hele veien, men valgte da å ikke gjøre det. Jeg har prøvd å være så vennlig som mulig. Tilbydd privat oppgjør og avtale osv. Blir litt bitter av det og forestiller meg at han kommer når barnet er 3 og krever foreldrerett. Det synes jeg rett og slett blir feil. Da har jeg nok startet på nytt og barnet har fått en "far". Han bli riktignok ikke den biologiske faren, men. Så lenge et barn ikke kjenner andre så vil jo den som opptrer som pappa ha en stor rolle i livet dets.

Jeg skulle gitt mye for at han forsto fra et tidligere stadium enn at han skal komme å rive opp barnets vante tilværelse om noen år.

 

Jeg synes det er så godt å høre om de fedrene som ønsker å stille opp fra dag èn og som kjemper for sin rett. Ikke alle skjønner hva som er viktig i livet. Sitt eget kjøtt og blod burde komme først.

 

Når det er sagt så kommer jeg ikke til å være nådig om han en dag skal komme å lage et helvete. Klarer ikke å la være å se for meg at det kommer til å skje. Jeg kan ikke akseptere mer dritt nå desverre. Ikke når jeg har kjempet så hardt som jeg har frem til nå.

Det er desverre en stor mulighet for at det blir "bråk" da. (ikke så ungen merker det selvsagt)

[Anonym bruker]

Har en eks som har det samme psoblemet, men han har sett sin sønn. Men nå har guttens mor fått for seg at han ikke klarer å ta seg av sønnen. Sønnen er nå 3 år, og vil ikke til faren sin på grunn av mora. syns det er forferdelig. Så plager hun meg med det også, for at min datter er hos sin far annenhver helg. Syns det er viktig at barn og fedre også får se hverandre. Håper det ordner seg for deg, og ønsker deg lykke til.

 

Hilsen snart tobarnsmamma.