Fortvilt

[Anonym bruker]

Hei. Sikkert noen som tenker at dette ikke er noe problem, men for meg er det virkeig blitt det.

Mina samboer, som jeghar et barn på 6 mnd med, mistet nettopp sin far. Trist og veldig leit at det skjedde. Mina samboer har ikke reagert med gråt, noe som er vanlig for meg. Han lukker seg inne, stenger meg ute og er bare sint. Jeg har da full forståelse for at vi alle reagerer forskjellig, men jeg takler det ikke. Jeg føler det som at han skyver meg bort. Han er bare sint og behandler meg nedlatende, føler jeg. Selv sier han at han er bare sånn. At jeg ikke kan kom å si hva han skal gjøre g hvordan han skal reagere. Aldri vært i mine tanker å sagt det heller, men jeg sier at jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg når det er sånn sorg. Det smerter meg å se han slik, jeg kan ikke ta på han, og han tar ikke på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Noen som har vært ut for slikt? Trenger så sårt råd. Jeg er 150 mil unna hjemmet mitt, men nå har jeg bare hjemlengsel og vil reise hjem uten han. Vet ikke om jeg orker være her i 3 uker til

 

[miatittin]

Kan ikke noe om dette,så jeg vet ikke vilke råd å komme med.

Men stakkar deg,dette høres ikke lett ut!

Kanskje dere kunne gjort noe sammen som kunne få tankene litt vekk? Gå tur eller fiske osv. Vet ikke hvordan forholdene er der dere bor. Men det hadde sikkert blitt lettere å finne på noe.

 

Iallfall trøsteklem til deg!

[Anonym bruker]

Er veldig vanskelig, og jeg har det veldig vondt. Vil ikke klage, men vil eldig gjerne høre om andre som har vært borti slikt. Og få han med på noe sammen med meg, nei det går ikke, han har mye å gjøre med hus og alt annet etter faren gikk bort. Han tåler ikke jeg tar på han, han blir sint om jeg sier noe. Føler jeg lever sammen med en fremmend om du skjønner

Men takk for trøsteklem. Hjelper det;)

[Meta68]

Det der er forferdelig!Var igjennom det samme for noen år siden med min samboer.Han trakk seg helt vekk.Det beste rådet jeg kan gi deg,er å gi han tid.La han være til han tar "kontakt" med deg igjen.Vet det er sinnsykt tøft,men prøv.Finn på noe på egenhånd.Har du blitt kjent med noen der du bor?

[Anonym bruker]

For en pyton situasjon. Du må snakke med han. Mobiliser all din irritasjon og spør han hva han trenger av deg. Si i fra til han at slik det er nå holder du ikke ut lenger enn X antall dager. Si at han får reagere slik han må reagere, men du er nødt til å ha noe å forholde deg til, og at slik det er nå går det utover både deg og barnet deres. Hva ønsker han av deg?

Noen klarer ikke å ha fortrolighet til den de er mest glad i - av ulike grunner. Kanskje får du klarsignal til å reise hjem og vente til han er klar til å ta i mot din støtte. Kanskje får du et annet svar, men da er i allefall utspillet hos han.

Lykke til, og kondolerer med svigerfars død.

[Anonym bruker]

Jeg lar han være, men jeg kan ikke sette glidelås på munnen heller. Uansett hva jeg sier, så blir det feil. Han svarer meg nedlatene og jeg får en følelse av at jeg er dritt for å si det sånn. Kjenner ikke en sjel her. Jeg vil hjem, jeg vil leve, jeg vil snakke med folk. Jeg holder rett og slett på å bli sprø. Takk for støtten her inne;)

 

Klem

[Anonym bruker]

Han sier han ikke trenger noe. Bare få fred. Jeg har sagt jeg ikke orker mer, men han sier bare at han må få ha det sånn. Det bare er sånn nå sier han. Han driter i hvordan jeg føler det, hvordan jeg har det. han tåler ikke jeg tar på han, gir han en klem, stryker han på kinnet, han trekker seg unna.

Han sier ikke hva han ønsker av meg, annet enn fred. Men det ser ikke ut til at han vil jeg skal reise hjem, men det er jeg nødt til nå. Jeg vil leve, vil snakke med venner, jeg vil være meg og jeg vil være en glad mamma for min lille sønn. Er ikke det nå, føler meg bare trist og lei 24 timer i døgnet. Sover lite og ingen å snakke med, foruten dere her inne;)

 

Klem

[Anonym bruker]

Skjønner samboeren din, men ikke rette måten han gjør det på. Vet om forhold som er gått over styr på den måten. Snakk med han, fortell han hva du tenker, føler, mener. Forsiktig mener jeg. Han må jo ta signaler fra deg og han må også prøve å skjønne deg at dette er tøft. Litt empati må han vel ha oppi det triste og vonde. Håper ting ordner seg og at du når inn til han. trist om dette skal få ødelegge forholdet.

 

 

[Meta68]

Kan du ikke reise hjem til foreldrene dine eller til noen venner en stund?Si til han at det er uholdbart for deg og at du ikke takler det.

Det er ikke riktig at han skal la deg lide for noe som ikke er din skyld.Det sa jeg til min samboer.

Har han vært slik lenge?

[Anonym bruker]

jeg kan reise hjem ja. Er det jeg aller helst vil nå. Men føler kanskje jeg svikter han, og han har gitt utrykk for at han vil jeg skal bli her. Ikke sagt det rett ut, men. Har sagt til han at dette er vondt for meg, men er akkurat som om at mine følelser ikke spiller noe rolle. Er han som har det vondt og har mye å gjøre nå. Tenker ikke på meg i det hele tatt tror jeg.

Nytter ikke å få til en samtale med han. Orker ikke diskutere og krangle sier han bare.

Han har vært slik siden slutten på juni. Jeg føler jeg ikke orker mer nå. Føler forholdet er over, jeg orker ikke kjempe mer. Har vært så mye.

[Meta68]

Selv om man er i sorge,er det egoistisk av han å bare tenke på seg selv.Han har tross alt et barn,også.Og en samboer.Sorg gir han ikke rett til å gjøre ditt liv til et helvete.

Min samboer var ikke så ille,heldigvis.

Var jeg deg,ville jeg reist hjem til foreldrene mine uansett om han ikke vil det.Det gir han kanskje muligheten til å se hva han mister når han er slik.Han har mistet sin far,er han villig til å miste deg og sønnen på toppen av det hele? spør han om det...

Jeg føler virkelig med deg!Jeg bor 70 mil unna venner og familie og ikke kjenner jeg noen her,så jeg kan tenke meg hva du går igjennom.

[Anonym bruker]

Akkurat nå så er han en stor egoist. Han synes ikke det selv, men han skjønner heller ikke at dette er vondt for meg. Han har det uansett verre ser det ut til.

Jeg fatter ikke at han kan drive på slik. han snakker nesten ikke til meg, en ting er at berørelsen mellom oss er borte, men må da gå an å snkk. Men lite med det ja. Jeg følerm eg som en fremmend sammen med han. Jeg orker ikke ta opp dette mer med han, for han sier bare det samme som alltid: Det bare er sånn.............!!!

Jeg tror jeg skal si han at jeg vil hjem, ta meg av vår lille sønn, som han har krav på. At mamman hans ikke skal sitte å være lei seg og gråte hver dag. Stakkars liten gutt. Han holder nesten ikke på med gutten heller. Gjør meg så vondt. Skifter ikke på han, gir han ikke mat eller flaske. Vondt å se.

Takk Meta for at du støtter meg og snakker med meg.