Tenker dere mye på at det kan bli slutt igjen?

[Anonym bruker]

At det kan være det ikke går likevel?

At det blir for komplisert?

At hvis det blir slutt, så kan det være deilig å være sin egen herre, deilig å ha barnefri annenhver uke, deilig å slippe alt arbeidet på hjemmebane...? Bare ordne for seg selv og egne barn, og ikke for en mann som bare spiser hjemme og store stebarn som roter, griser og bråker...for ikke å snakke om moren deres og hennes krav...

[Anonym bruker]

Ja det kan du banne på!!

Trodde det nesten var mitt innlegg det her!...skrevet av meg selv i søvne

[Anonym bruker]

Lufter dere disse tankene for noen? venninner? familie? mannen?

[Anonym bruker]

Nei, jeg tenker faktisk ikke på det.

Jeg og sambo har ett utmerket forhold. Vi er ennå kjempe forelsket etter å ha vært sammen i 5 år. Vi krangler, diskuterer, har god sex, sier vi elsker hverandre, ler sammen, gjør ting sammen, flørter med hverandre, ja alt som jeg mener er viktig i ett forhold.

 

Vi har våre stunder med krangling og diskusjoner om både barn, biomor, husarbeid ++ men vi blir alltid enige.

 

Er kjempe glad for at jeg er sammen med sambo.

De få gangene jeg har vært inne på tanken om å være alene, så kommer jeg bare frem til negative ting.

Jeg er da helt alene om å gi barna mat, lage mat, leke med dem, legge dem, hente dem i barnehage, oppdra dem, rydde +++

En frihelg innimellom er ikke noe å se frem til. Det er bedre å gjøre alt med en mann som man er glad i.

 

Om det blir komplisert har man kun man selv å takke. Livet blir som man legger det opp.

 

[Anonym bruker]

Hvis det blir slutt mellom meg og min samboer behøver jeg ikke lenger kjenne skuffelse over at han ikke bidrar med fellesbarnet.

[Anonym bruker]

Jeg må bare si meg enig med deg jeg.Har det helt likt.

 

Utenom det så tenker jeg veeldig mye på det ja.Men forlater ham nok snart uansett.Klarer ikke skuffelsen over at jeg ikke kan se at han gleder seg over barnet vårt.Det som jeg elsker mer enn alt i verden.Jeg trodde det skulle være annerledes,men nei.....

[Gjest]

Er barnet gammelt?

Bare nysjerrig...

[Anonym bruker]

Uh, jeg har det motsatt. Jeg får panikk hvis jeg tenker at en gang kan det bli slutten mellom oss. Jeg elsker han så mye, og selv om jeg vet at økonomisk, og praktisk vil jeg klare meg alene, men jeg vil gjerne gjøre alt sammen med han. Han er så snill, grei fyr at jeg føler meg heldig som er funnet en sånn mann.

[*Ulrikke*]

Å gjøre det slutt pga sånne ting er ikke noe alternativ for meg. Da må man jobbe og jobbe på hjemmefronten for å få folk til å ta sin del av jobben!

 

Moren deres plager meg overhodet ikke heller - hun er helt ok!

 

Men jeg legger ikke skjul på at det er mindre for meg å gjøre når stebarna IKKE er her! Men det vet jo sambo godt, han ser jo alt jeg gjør. Og tre barn fra 10-5 år, pluss vår felles baby på 8 mnd, da blir det jo en del å gjøre!

 

Men slutt? Nei... Deilig med tid alene innimellom? Absolutt. Men deilig å ikke ha fullt og helt aleneansvar for alt mulig.

 

I tillegg til at jeg faktisk er glad i fyren også, da

[Anonym bruker]

Nei. men eg forstår meg ikkje på dei som heller vil vere aleine med barn, dei må ha det fælt.

Eg ønsker ikkje at vårt barn skal være skilsmissebarn, eg tykkjer synd i dei barna som er det.

Dei aller fleste av dei ønsker innerst inne at foreldra skulle ha holdt saman.

Eg ser på barna min mann hadde frå før, her er dei ikkje heilt heime, og heimen hjå mora vert aldri den samme meir.

Protesterer og markerer seg. Slit litt på skulen gjer dei og, så kjem dei opp i litt bråk, og gjer alt mulig for å bli sett, eller for å få foreldra til å komme samman.

Ja, det er heilt normalt, og vi vaksne kan forstå oss i hjel, men å risikere dette vil eg ikkje for mine barn.

 

Dessuten er eg og glad i mannen min, og trivst med han. Forelska er vi og, leier og kysser, fordi om vi ikkje er heilt unge meire.

 

[Anonym bruker]

he he, hvor gamle er dere da? Det er vel ikke noen aldersgrense for å vise kjærlighet?

[Anonym bruker]

Du to hakk over meg..Hvorfor er det synd på barna våre fordi om vi ikke er sammen med pappaene deres?

 

Jeg vokste opp på 80-tallet! Da skal jeg looove deg det var tøft for de med foreldre som ikke var kjærester. Helst var alle sammen også gift.

 

Men tidene har forandret seg...Dette er mye mere vanlig nå (desverre får en jo på en måte si også)..Men det er så mange barn som lever på denne måten, at de som gjør det trenger ikke føle seg utenfor, unormale eller noe sånt..

Jenta mi er kun 1,5 år nå så hun har ikke begynt med all slags spørsmål enda. Men hun bor hos meg og har det helt utmerket bra!! Så har hun også kontakt med sin far..

Så forstår ikke helt problemet..

 

Mener det er myyye bedre at foreldre går fra hverandre enn at de sitter og surmuler med seg selv og hverandre hele tiden, da gjerne også mens barna hører på!! (Beliiive me, barna får med seg myye mer enn du tror)

[Anonym bruker]

Fordi dei veldig ofte endar opp med å føle at dei ikkje heilt er heime verken hjå den eine eller andre.

Eg kjenner til nokre solskinns historiar, men dei er relaivt få, og dei har vore veldig små når foreldra gjekk frå ein annan.

For dei fleste barn er det vondt at foreldra skil lag. Dei fleste barn opplever det uttrygt, i lang lang tid etterpå.

Utryggleiken grip om seg til det meste av barnas liv.

Frå dårlegare økonomi, busituasjon, og uttrygghet om kva samvær dei skal ha. Til meir følelsesladde ting, som om dei var skuld i det heile, til å sjå foreldre slite, til å sjå foreldre saman med andre, til å vere sjalue sjølve på nye partnarar og nye barn.

Lista er uendelieg, eg har sikkert utelatt mykje, men det er velkejnt at skilsmisser påverkar barna.

Eg ser på barna til min sambuar at det ikkje har vore enkelt for dei. Det samme ser eg på mange andre barn eg kjem i kontakt med, som og er i samme situasjon, det er som du seier mange av dei. Men det gjer det ikkje særlig mykje lettare, det einaste det tek vekk er det sosiale stigma det på 80 tallet var å vere skilsmissebarn, hysj hysj, for det måtte hviskast, så ømfintleg var det den gang.

[aroma]

Jeg også tenker på dette mer og mer. Har aldri vært mer tvilende enn nå. Har funnet ut at jeg slett ikke har det noe godt med meg selv, og det har heller ikke min mann, derfor denne tvilen. Føler jeg har en halv mann. En som lever gjennom eksens og deres ungers meninger og ønsker, og en som lever med oss. Og eksen og ungene deres har en enorm makt over min mann, og det takler jeg bare ikke. Det påvirker livet vårt så til de grader at jeg ofte tenker at dette orker jeg bare ikke mer. Jeg vil ikke ha det sånn, jeg vil ha det godt. Jeg vil ikke ha en eks i livet mitt, og jeg vil ha en hel mann. Og jeg vil ikke ha sure og vanskelige stebarn i livet mitt. Føler meg skvist ut av hele greien.Ungene styrer og bestemmer, og får de ikke det som de vil, jo da nekter de å komme, og nekter å være med osv..som igjen gir de makt fordi da blir min mann påvirket av dette. Kanskje alle kunne fått det bedre hvis vi gikk fra hverandre? Jeg ble kvitt eksen og misfornøyde unger for godt. Min mann kunne levd med sine første unger, og gjort som han ville, og ungene hadde fått faren sin for seg selv. Eksen hade fått enda mer makt over min man, og blitt storfornøyd og smørblid. Ikke kom med negative uttalelser om hva jeg bør gjøre, for jeg vet det så godt selv.

[Anonym bruker]

Jeg tror alle som lever med sånne "moderne" familier (mine+dine+ evt også våre) sliter med sånt. Selv synes jeg det hjelper litt når jeg klarer "rydde" utfordringene litt: skille mellom det som har med ekser og særkullsbarn å gjøre, og det som har med hvordan vi (han!!) håndterer det, og det som har med bare han og meg og parforholdet vårt å gjøre.

 

Ofte er det jo en blanding. Når han lar seg manipulere av eksen sin (som utnytter de anledninger som byr seg) og/eller (det ekstremt bortskjemte ene-)barnet deres, føler jeg at det rammer parforholdet vårt fordi jeg mister respekt over at han er så feig + at jeg blir såret når jeg føler at han "velger dem" og ikke "oss". Og da synes jeg han er ganske usexy også. Men ofte hjelper det å snakke om det - og være kjempekonkret og direkte og prøve å skille mellom ren (oppsamlet) antipati mot dem (som han ikke kan gjøre noe med) og ting han kan gjøre noe med: som for eksempel å si ifra og forhindre at sånn og slik skjer igjen fordi da blir det ugreit på den og den måten. Og ganske ofte klarer vi faktisk å forhindre at akkurat det håpløse som skjedde akkurat, skjer igjen (men det er jo stadig noe nytt).

 

Og så får jeg ihvertfall følelsen av at han prøver og at han gjør en innsats for oss ved å "velge oss" når han tar en fight med dem, eller bare er litt tydeligere og tar hensyn for å unngå ting som blir vanskelig for oss (meg).

 

 

[Sesam]

Hei Aroma!

Akkurat slik føler jeg det også....... Orker snart ikke noe mer.

[ana baroma]

Nope:-))

[Anonym bruker]

Tenker på det hver gang vi krangler, dvs 1 - 2 ggr/uke....