Burde han ikke vite om det "er meg" nå..

[Anonym bruker]

etter fem år, et barn og flere måneder der han har tvilt på om vi er rette for hverandre. Jeg har hatt fokus fremover og funnet "den rette". Alle har man noen ting å utsette på partneren, men det er som regel ikke grønnere på den andre siden. Huff, disse mnd har vært et psykisk slit på meg (sykemeldt i disse dager..), ikke bare fordi han har tvilt mye - som har tært på meg. Men også fordi jeg har drevet fam. as helt alene, alt av husarbeide, klesvaks osv. Vi har begge 100% jobber. Jeg er sliten. Da han kom hjem for en drøy uken siden, ganske nedbrutt, og fortalte han hadde snakket med en kvinnelig kollega i tre timer - om hvor i tvil han var på forholdet sitt orket jeg ikke mer. Ba han flytte ut og føle på kroppen, hvordan det kan bli, og ikke ha meg der - evt. lillemann. Siden har han bodd borte noen dager, så jeg, og nå han igjen...Jeg er såret, lei meg, sint, bitter og alt det der...Etter min mening blir veien lengre og lengre tilbake - han burde jo vist om jeg var den rette nå Jeg kommer jo ikke til å stole på det han sier på lang tid hvis vi velger å satse. Må tilføye at jeg har dratt han med både på samlivskurs på Modum Bad og parterapaut nå etter samlivsbruddet. Uten spesielle resultat - dvs. vi bor fortsatt fra hverandre.

 

Huff...noen råd`? Noen som har vært i gjennom det samme? Kan vi klare "å komme tilbake igjen".

 

 

[Anonym bruker]

har ikke vært gjennom noe lignende, men vil bare minne deg på et fint visdomsord:

"der det er vilje- er det vei"

 

Ønsker deg lykke til i framtiden!!!

 

=)

[Anonym bruker]

Og der det er hjerte er det husrom??

 

sorry, skjønte bare ikke det forrige ordtaket over her, hvem det skal hjelpe. Hjelper ikke så mye hvis bare en av dem har viljen.

 

Han viser tydeligvis liten vilje til å prøve, så jeg ville vel spurt meg selv om hvor lenge jeg gidder dette. Hvor lenge skal man leve å ikke ha det bra, hvor mye tid skal du kaste bort på en som ikke gidder å gjøre en effort for å redde forholdet?

 

Det er igrunn opp til de. Ja, det er alltid ille når barn er inne i bildet, men jeg mener stabilitet og trygghet er det viktigste. Og det er ikke nødvendigvis det riktige å leve i et forhold for enhver pris. Noen ganger er det best for alle parter - også barna - at mamma og pappa finner lykken på hver sin kant!

 

Masse lykke til!!

 

:-)

[Anonym bruker]

Hvorfor skal han ikke se sin sønn selv om det blir slutt mellom dere?

[lailali]

Er det noe å komme tilbake til?? Sitter han virkelig å klager til kollega!!? Nei, kjære deg, hva skal du med han. Ikke gjør han noe hjemme, setter deg på en pidestall, klager og syter til kollega istedenfor å snakke med deg, lar deg gå med konstant uvisshet.... Nei, skrekk og gru, kom deg vekk fra ham.

[Anonym bruker]

Hei lailali,

 

Jeg synes det er direkte tragisk å lese innlegget ditt. Jeg leser ikke så ofte her inne, og har vel et lite håp om at du er et "troll" (ikke stygt ment, men det er faktisk betegnelsen man bruker på slike som skal være aktive i enhver debatt, selv uten noe fornuftig å si), og dermed ikke har så mye kraft bak innleggene dine. Når jeg sier direkte tragisk, er det fordi du kanskje kan være i stand til å påvirke en jente som har det tøft, uten faktisk å vite mer enn det hun har skrevet her selv. Du har for eksempel ingen informasjon fra den andre part, som kunne balansert dette litt mer, har du vel?

 

Nei, men snart har du det. I og med at det er meg du ber henne pelle seg vekk fra, og meg trådstarter skriver om i utgangspunktet, vil jeg bruke noen linjer både på å balansere og forklare problemstillingen.

 

Min samboer gjør absolutt mest husarbeide hjemme, det vil jeg aldri bestride. Uten å ha ført statistikk, vil jeg tro fordelingen er omtrent slik at hun gjør 80% av alt som har med klesvask, støvsuging, baderom og gulvvask å gjøre. På kjøkkenet er det kanskje litt bedre fordeling, men hun gjør mest her også, i forhold til rydding og oppvaskmaskin. Selv henter jeg sønnen vår i barnehage fire dager i uken, og leverer den femte dagen. De dagene jeg henter han, så lager jeg middag når vi kommer hjem (så sant ikke min samboer har begynt med det). Og jeg har faktisk også blitt flinkere til å rydde etter middagslagingen (tidligere kunne jeg faktisk la en stekepanne stå over natta, hvis jeg visste den skulle brukes til steking dagen etter også). Tiden etter jobb og frem til leggetid for gutten vår, er vi ganske flinke til å fordele oss i mellom, men om han er trøtt, så klenger han (og sliter) mest på moren sin. Det er jeg som bader han, og to-tre ganger i uken er det jeg som legger han. Samboeren min gjør de fleste innkjøp til husholdningen, og jeg rydder inn i skapene. Grunnen er helt enkelt at jeg er opptatt med å hente vår sønn i barnehagen, på det tidspunktet hun velger å gjøre innkjøpene. Dersom de ikke blir gjort rett etter jobb, er det jeg som gjør de på kvelden. For all del, jeg er absolutt ingen Supermann, men jeg synes vel bildet trådstarter har beskrevet er litt _vel_ unyansert.

 

Det er selvfølgelig beklagelig at jeg åpnet meg for en kvinnelig kollega, men det er en historie bak det meste. Hun er/var selv i et turbulent forhold, og ved et par anledninger har hun søkt trøst hos meg. Vi har kanskje et for nært forhold til å være kollegaer, men i vår hverdag ser vi stort sett ingen andre enn hverandre, og når vi tilbringer så mye tid sammen, blir det dessverre også til at man bruker den annen part som ventil noen ganger. Bare for å ha sagt det: Det er ikke noe seksuelt eller følelsesmessig mellom meg og denne kollegaen, og det vet også trådstarter. OK, det er synd det er slik, jeg vet ikke hvorfor, men i hele mitt voksne liv har jeg aldri betrodd meg til kamerater. Samtaler om følelser, kjærlighetsliv osv, har vært forbeholdt jentevenninner. Jeg ser, for å være helt ærlig, ikke det store problemet med dette. Disse kan faktisk være vel så, om ikke mer, forståelsesfulle som kamerater. Jeg har ingen god forklaring for hvorfor det alltid har vært slik, men så lenge jeg får støtte og forståelse, burde det være irrelevant.

 

Så til problemet.

 

Jeg liker ikke at dette fremstilles som om jeg lurer på om hun er den rette for meg. Jeg har poengtert dette til det kjedsommelige, at dette handler mer om vi er riktige for hverandre. God kommunikasjon, felles interesser og humor, er momenter jeg savner i vårt forhold. Så og si enhver situasjon som jeg tolker humoristisk, blir tatt ille opp av den annen part. Andre situasjoner i hverdagen dør som tema fordi vi kanskje har ulike referanser som avsender og dekoder. Det jeg synes er interessant, blir besvart med et skuldertrekk, og selv om jeg ikke legger merke til det, er det sikkert sansynlig at det samme gjelder i motsatt tilfelle.

 

Felles interesser er et annet viktig punkt. Trådstarter virker ikke veldig tilfreds med jobben sin, og unngår slike samtaler hjemme. Jeg vil gjerne prate om min jobb, men hun finnes ikke interessert. Det er litt synd, ettersom vi bruker 30-40% av tiden vår på og med jobb (1/3 jobb, 1/3 soving og 1/3 på alt annet, som trening, sex, samtaler, friluft, middag osv). Våre jobber burde være et tema, vi burde visst så mye om hverandres jobber at vi også kunne hjulpet hverandre med konstruktive løsninger. Dette var bare et eksempel på engasjement og interesse. Kort oppsummert, er vår felles interesse vår sønn, ferier og opplevelser og ellers praktiske gjøremål.

 

Jeg krever kanskje for mye av et forhold, men mitt problem, som jeg altså først blottla for min kollega, og deretter for trådstarter, er at jeg har gått de siste 6-7 ukene og tenkt i det samme sporet hele tiden. Alt det negative har bare forsterket seg gradvis (i mitt hode), og jeg følte helt enkelt at jeg måtte få det ut. Det kan også være greit å nevne at jeg har lenge trodd vi har hatt et greit forhold, helt til hun for 6-7 uker siden avsluttet en krangel med å skulle flytte ut umiddelbart. En krangel som for øvrig startet med en overhøvling for at jeg ikke tok morgenstellet med sønnen min, og ba henne ta det, fordi jeg hadde sterke krampetrekninger og dårlig mage. Jeg synes det var urimelig, noe jeg ofte synes den behandlingen jeg får er.

 

Da jeg tok opp problemene hjemme, var jeg veldig innstilt på at dette er noe vi må snakke om for å løse. Kanskje løser det meste seg etter en liten opprydning i privatøkonomien (slettet oppussingsgjeld som vi lå bakpå med måned etter måned) og tre ukers sommerferie, hvor vi ikke skal ha tanker for annet enn hverandre. Det var invitasjonen, og svaret var å bli vist døra. OK, jeg vet at jeg har tvilt før, men da har vi klart å snakke oss igjennom det, og gjort noe med forholdet vår. Det burde vi klart igjen. Jeg vet også at jeg er svak på enkelte punkter som gjør at hun blir sliten, men dette har jeg nå innsett, og jeg var i hvertfall innstilt på å jobbe aktivt med ting som å legge vekk PC'en hjemme, generell husorden og å ta mer ansvar for daglige gjøremål. Jeg vil også ansette en ekstra person på jobben, som vil bli god avlastning for meg.

 

Vel, jeg beklager at dette ble langt, men det er noen ganger litt vanskelig å stoppe, når man føler det er så mye som burde vært sagt.

 

Og til deg lailali - jeg håper ikke folk her på siden tar deg seriøst, om dette er nivået du pleier å ligge på.

 

 

 

[lailali]

Dette var faktisk så langt at jeg ikke orket å lese. Må bare si deg at jeg må jo forholde meg til hun som skriver innlegget og basere meg på at det hun sier er reelt. Slik som du blir framstilt av henne, så står jeg fullt og helt på det jeg har sagt. Kan se ut som dere to trenger en prat med hverandre i hvertfall. Så slipper dere å henge hverandre ut på chatsidene.

[Anonym bruker]

Beklager det lange svaret mitt. Jeg forstår selvsagt at det er lettere å forholde seg til korte innlegg om man først skal oppmuntre andre til samlivsbrudd.

 

 

[lailali]

Den hjelpen dere trenger finnes ikke her. Jeg anbefaler dere å ta imot profesjonell hjelp.

[Dr. Phil]

Ja du er virkelig en problemløser du. Synes du skal klappe deg selv på skulderen for godt arbeid!

[lailali]

Skjønner ikke hvorfor du er så opphengt i hva jeg sier, er det ikke hovedinnlegget du skal forholde deg til? Hva du og en forsmådd ektemann mener er meg totalt likegyldig, det som betyr noe er hva hovedinnlegger sier. Synes det er rart at ikke dere heller er opptatt av hva hovedinnlegger sier, er mine meninger så viktige? De som spør om råd på disse sidene må også kunne regne med å få svar de ikke er enig i. Jeg er motstander av destruktive forhold, synes det er altfor mange som kaster bort livet sitt i forhold de ikke burde være i. Det må jeg få lov å mene.

[Anonym bruker]

TIL HOVEDINNLEGGER: Jeg har bare ett råd å komme med: Kom deg vekk fra denne mannen. Etter å ha lest hva dere begge skriver, ser jeg det totalt mangler følelser i forholdet fra hans side. Han ramser på en kald og kynisk måte opp alt du gjør og det han gjør. Ikke med ETT ord skriver han at han har følelser for deg

Sånn som det virker her, ser det ut som du er helt nedkjørt, kanskje både psykisk og fysisk. Og slik skal det ikke være i et forhold, der skal man støtte og hjelpe hverandre, backe hverandre opp i hverdagen.

 

Kjære hovedinnlegger: Kom deg vekk mens du fortsatt er oppegående (vet det er vanskelig, men så uendelig godt når det er gjort), du blir tråkket ned i dritten av denne mannen. OG EN TING TIL: Se deg aldri tilbake.

 

Klem og lykke til!!!

 

 

[Anonym bruker]

Dette er veldig trist og jeg håper det ordner seg. Håper du følger hjertet og magefølelsen, og ikke legger alt for stor vekt på innleggene her. Det som skriver inn vet kun det du og din mann har skrevet og det er for lite til å rådgi i en slik situasjon. Skjønner du er sliten og lei, selvfølgelig, men tenk deg nøye om. Vil du bryte opp familien før du virkelig har prøvd?? Av og til går det virkelig ikke, og man skal ikke være sammen for enhver pris. Det går opp og ned i forhold, og særlig i familieliv med en stressert hverdag.. etter en tøff periode nå kan det være at det ordner seg, men begge må være motiverte for å kicke forholdet dit det bør være. Du må bør slutte å anklage, mannen din må slutte å forsvare seg. Først når dere klarer det tror jeg dere klarer å ha en konstruktiv samtale, og ikke vite hva den andre part mener gjennom en chatteside... lykke til videre!

 

[Anonym bruker]

Hei

Da jeg leste start-tråden/innlegget følte jeg med en gang at jeg kjente meg igjen. Ikke i forhold ang. "hvem gjør (ikke) hva", men om man er "den rette". Dette virker som en trist historie, håper dere finner en løsning.

 

Jeg har vært igjennom skilsmisse. Først fikk jeg vite at "han ikke viste hva han ville". Pga en del familiære ting trodde jeg først han var deprimert - og sendte han til psykolog. Ingen avklaring der, han hadde nok en samtale om andre ting enn jeg pr. dags dato vet innholdet av. Så flyttet han ut noen uker, så flyttet jeg ut noen uker - dattern vår bodde hele tiden hjemme med den som var hjemme. VI var på samlivs-samtaler, med bare samme resultat. Han visste ikke hva han ville.

 

Til slutt (ca. 5 mnd etter), var jeg nådd det punktet at dette egentlig bare var tullete, og jeg ikke helt klarte å se at det skulle kunne finnes noen vei tilbake, om han skulle finne på å mene at jeg var den rette. (Jeg var vel så å si klar til å si at "nå får vi bare skille oss".) Fikk da beskjed at han hadde begynnt å date en annen. Det var spikeren i kista.

 

Etter en bitter periode og en del innkjørings/tilpasnings problemer har vi nå funnet tonen i samarbeidet om dattern vår.

Det var min historie.

 

Mitt råd er: dere må snakke sammen, være ærlige å se om det er noen måte dere kan begynne å jobbe sammen for forholdet deres. Først må dere begge være villige til å jobbe. Er svaret Ja - så jobb med forholdet. Om man jobber med det, er det ikke en garanti for at det blir bra, men da har dere gitt det en sjans, har prøvd å finne løsninger, og har et godt grunnlag for å ta en vurdering.

 

Uansett - ikke hold sammen "for barnas skyld". Jeg mener at barn har det bedre med to foreldre som er lykkelige hver for seg, enn to foreldre som ikke er lykkelige men bor sammen.

 

Ønsker dere lykke til!

[Anonym bruker]

vi kvinner kan vakle litt og føle oss usikre om mannen er den rette...men når en mann tviler da er du ikke den rette for ham tro meg. Og uansett hva du gjør og hvor hardt du prøver så er nok ikke du den rette. Mitt råd til deg er at du ikke kaster bort mer tid på ham, gjør slutt på dette her og start på nytt. Det gjør j*vlig vondt i begynnelsen, men det blir bedre etter hvert. Hvor lenge har du tenkt på å gå ulykkelig og vente på ham? Du fortjener en mann som forguder deg og som ikke kan leve uten deg. Vær klok og gjør et klokt valg. Jeg ønsker deg masse lykke til og sender deg støtteklem.

[Anonym bruker]

"Vi kvinner kan.." og "når en mann tviler da er du ikke den rette.."!!?? Hvis du faktisk kjenner *alle* kvinner og *alle* menn godt nok til å si noe sånt, hva er da vitsen med å være anonym?

[vims-74]

Jeg vet ikke om jeg har så mange gode råd å gi her, var egentlig bare inne for å se hva dette var slags forum, men jeg må bare svare...Først, jeg blir litt sjokkert over at enkelte bare kan si "kom deg vekk mens du kan"

Når man har valgt å leve sammen, kan det oppstå tvil, der det egentlig ikke behøver ha noe med følelsene for hverandre å gjøre, men som jeg tolker det her på ditt og hans innlegg, går mer på "hverdagslige ting"...

Det spørsmålet heller bør være, er om du virkelig elsker han, og han virkelig elsker deg. Resten bør kunne jobbes med, man burde kunne prøve møtes på halveien, og finne felles interesser annet enn barn og opplevelser. Hva skjer den dagen barna blir store? Hva skjer om man ikke finner tid til så mye reising og felles opplevelser?

Det er trygt med et felles ståsted, der man også deler de små tingene i hverdagene..

Så, da er det "bare" å stille de riktige spørsmålene, håpe på de riktige svarene, og prøve legge til side alle de småtingene man irriterer seg over for en stund, for så å ta de fram og jobbe med å løse dem, sammen...

Håper det ordner seg, er for trist om man bare skal gi opp synes jeg!

[Anonym bruker]

Jeg har selv levd i relasjon til to menn som har tvilt på om jeg var den rette. Det ene forholdet er over, mens med min nåværende går det riktig bra. (Jeg har også selv tvilt i andre forhold før, og ser at det i alle fall i et av tilfellene handlet mer om meg enn om parforholdet vårt)

 

Fikk lyst til å si litt til dere begge. Det kan jo handle om mer enn selve forholdet. Jeg tror man må bli voksen og innse at ikke alle ens behov skal - eller bør - dekkes gjennom forholdet til ens partner. Av og til er ikke livet helt det man ønsker seg, men det er ikke sikkert at svaret er å bytte ut partneren. Kanskje er det seg selv, egne forventninger, evne til selv å bidra positivt og å utvikle forholdet eller andre sider av livet som er avgjørende. Og det er ikke alltid lett å se, min samboer var også veldig opptatt av det at vi ikke hadde "noen felles interesser".. nå begynner vi bare å le når vi snakker om det, vi har jo egentlig veldig mye til felles, men det er ikke så lett å se hvis man har på seg "kritisk- hele-tiden" brillene og man ikke helt tar inn over seg hvor mye av tiden barn tross alt tar.

 

Men det å føle for en av partene at man "er på prøve", at den andre ikke helt har bestemt seg, det er veldig destruktivt. Man trenger trygghet rundt selve forholdet. Jeg tror selv de beste forhold vil slite hvis man ikke får litt trygghet i så måte. Det er ofte vanskelig å komme ut av et sånt "tvilehakk", for det er jammen ikke lett å putte noe positivt inn, når man går og lurer på hva den andre egentlig tenker. Skal du - mann - kunne oppnå det tror jeg du må være veldig klar overfor hovedinnlegger på at nå gir du alt for dette VIL du få til, fordi de grunnleggende følelsene og barnet osv gjør det verdt det. Vi fikk hjelp av familievernkontor og er evig takknemlig for det.

 

Jeg var akkurat der hvor din kjæreste er nå og sambo var på vei ut, skulle bare "prøve et par uker til" for å være helt sikker på beslutningen. Vel, i dag venter vi barn igjen, vi er utrolig sikre på hverandre, har klart å håndtere denne vanskelige fasen sammen, det gir oss en stor godhet og omsorg for hverandre.

 

Aner ikke hva som er riktig for dere, men har lyst til å si at det kan være nyttig å få hjelp utenfra for å se litt andre perspektiver og å være åpen for å se seg selv i et litt kritisk lys også