Jeg bare lurer....

[Anonym bruker]

Jeg går her hjemme hver eneste dag og bare tenker på at jeg vil flytte ut... Leter på zett.no etter leiligheter i smug.... Tingen er bare at vi har et barn sammen, og derfor tør jeg ikke gå. Jeg vil ikke miste sønnen min.. Han er alt for meg, og kommer aldri til å klare meg uten lille gullet mitt. Jeg vil ta han med meg, men hva om det blir en skikkelig omsorgstvist...?? Orker jeg det? vil jeg utsette sønnen min for noe sånn? Jeg ammer enda, og jeg vil da ikke gi opp ammingen bare fordi jeg ikke klarer å bo med faren hans.

 

Men siden jeg ikke har så mye som nevnt til samboeren min at jeg vil bryte ut, kan det være at jeg innerst inne vet jeg vil angre på det? at jeg ikke vil?

 

Jeg vil ikke ha et sånn forhold vi har nå, vi går bare og irriterer hverandre hele tiden. Blåser opp i krangel av den minste lille ting. Jeg vil ikke ha det sånn, aller minst vil jeg at sønnen min skal vokse opp i et sånt miljø.

 

Da det ikke er sånn har vi det helt fantastisk, og jeg blir nyforelsket med en eneste gang! Så det skal sies at jeg er fortsatt veldig forelsket i ham...noen ganger...... Men vi takler ikke å bo med hverandre, og jeg stoler ikke på han.. Han har vært rota med både eksen sin og ei anna ei veldig tidlig i forholdet, så jeg har hatt problemer med dette hele tiden. Nå, etter 2 år, tror jeg sjalusien og mistenklighetene har tatt knekken på meg.. Jeg er ikke sjalu og sånn lenger, men det har kommet så langt til at jeg ikke bryr meg. At jeg håper han vil komme til å være utro en dag, så jeg har en solid og konkret grunn til å flytte ut.........

 

Hva skal jeg gjøre her? åh, ting er så frustrerende... Vil ikke miste omsorgen for sønnen min... (jeg har ikke tenkt å hold de to i fra hverandre heller, så ikke tenk på noe sånn)

[barbafru]

Først må du finne ut om du vil vere sammen med mannen eller ikke.

Om du vil prøve, bør dere oppsøke hjelp. Det finnes tilbud for par som trenger litt hjelp.

Om du bestemmer deg for å gå, så mister du ikke omsorgen for barnet ditt.

Du må i så fall fortelle mannen at du ønsker å gå fra ham.

Dere må sammen finne ut hvor mange prosent dere har barnet hver.

Det er vanlig å dele 50/50% eller at barnet bor fast hos en av dere, og er hos den andre annen hver helg og en dag i uken.

Siden du ammer er det mest praktisk at barnet bor hos deg.

Alle barn har rett å samver med både mor og far.

Lykke til!

[Anonym bruker]

dytt**

[Dr. Phil]

Kan ikke se att det er noen grunn til att barnet skal bo hos mor fordi hun ammer, finnes MME, så det er kun en dårlig unnskyldning.

 

Men det anbefales att par ikke gjør det slutt hvertfall det første året etter barnet er født da hormoner og slikt kan spille mye inn.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kan virkelig anbefale noe slags form for samtale terapi! Jeg og gubben hadde en knekk i vårt forhold og syntes vi måtte prøve noe aktivt for å redde det hele. I utgangspunktet var vi nok ikke så veldig for slik psyko tull, men fant alikevel ut at vi måtte prøve. Jeg kan egentlig ikke forklare hva som skjedde, men vi lærte å kommunisere bedre og vi lærte å akseptere hverandres negative sider og å sette enda større pris på de positive sidene. Nå var det ikke utroskap el som var vårt problem, men uansett må det være verdt et forsøk - i det minste for deres barn sin skyld. Kan hende dere finner ut at dere vil gå fra hverandre, men da klarer å gjøre det på en mer sivilisert måte. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg synes nesten at han har krav på å få vite at ikke alt er i orden med forholdet deres. Tenk deg selv, hvis du trodde du hadde en kjæreste og at dere var glade i hverandre og skulle være sammen bestandig, helt til kjæresten plutselig flytter ut og forteller at det siste halve året har han bare latt som han ville være kjæresten din og prøvd å pønske ut en vei ut av forholdet.

 

Hvis dere sliter med ting i forholdet, burde begge vite det. Så kan dere finne ut av om dere skal prøve å få det til å fungere, og hva som i så fall må forandres. Kanskje finner dere ut at det som må til for at dere skal ha det bra er umulig å gjennomføre, og at det er best om dere går fra hverandre. Synes i hvert fall at det er dårlig gjort å skjule alle tankene for ham og ikke gi han noen mulighet til å gjøre ting bedre, eller i det minste forstå hva som skjer.

 

Jeg tror at hvis dere klarer å prate om det som er vanskelig og se på muligheter og "umuligheter" sammen, blir det lettere å snakke om et eventuelt brudd sammen også, og fortsette å være venner og samarbeide om ungen. Hvis du plutselig pakker tinga og går uten det minste forvarsel, og han får vite at han egentlig ikke har hatt en kjæreste på flere uker, bare ei som lot som hun ville være kjæreste for å slippe ubehagelige situasjoner, er det ikke så rart om såra følelser gjør videre vennskap og samarbeid mye vanskeligere

 

Jeg har sjøl vært "den andre sida" av en lignende situasjon - heldigvis uten barn: Kjæresten min hadde egentlig gjort det slutt med meg for lenge siden, han hadde bare ikke fortalt meg det enda... "Av hensyn til meg", siden jeg hadde så mye å tenke på på den tida. Alle de grubleriene jeg kunne spart meg for hvis han bare hadde fortalt meg hvordan ting var, i stedet for å gå rundt og late som om alt var i orden!

[Anonym bruker]

ta deg en prat med samboeren din du...Slik som du beskriver det,er det nesten slik som jeg og min mann hadde det for noen år siden. Vi pratet ikke om det og ting gikk helt galt... Selv om det var meg som hadde slitt med sjalusi og ikke klarte å stole på han...så var det meg som endte opp med å være utro. Dette har jeg aldri tilgitt meg selv for...vi lot kranglinga gå for langt før vi tok tak i det. Det skulle vi aldri gjort. Men heldigvis tok vi til fornuften og begynte å prate,alle kort på bordet og fikk luftet alle "rare" og dumme tanker. Jeg beklaget min oppførsel og han beklaget sin...vi hadde begge gjort det slik at forholdet skrantet.Dette var viktig for oss ,å tilgi hverandre..å godta hverandre sine feil og mangler.Trur vi hadde minst ei samtale om dagen,ang. forholdet vårt. Det var skikkelig tungt og vanskelig leeenge,men gjett om det hjalp. No er vi gravide med barn nr.4 og har det bedre enn noen gang.Tro det eller ei. Men husk: Det er helt normalt å krangle og være lei av og til, "ALLE" er det til tider.Man må bare godta at det er slik. Så vær så snill,ta deg en prat med sambo ang.hva du føler og tenker... Håper inderlig at dere finner ut av det...for det er ikke gøy å ha det slik som dere har det nå. Lykke til:)