Gå til innhold

Kjære Kibimor....


Gjest

Anbefalte innlegg

Hei du...

 

Her om dagen da jeg satt og kikket kom jeg over historien om deg og din datter Johanna (du la ut en link til fødselshistorien din og jeg leste den). Etter dette har jeg tenkt så utrolig mye på deg og din mann som er foreldre til lille Johanna men som ikke fikk beholde henne på jorda. Man hører jo triste historier stadig, men din historie gjorde noe helt spesielt med meg.

Jeg har grått mange tårer for dere, noe så vanvittig urettferdig. Dere er så flinke til å utrykke dere.

 

Historien din setter ting i perspektiv. Jeg har vært alvorlig syk lenge og har vært 'bitter' og har følt at ting i livet mitt er urettferdig. men etter at jeg leste historien din har jeg forandret tenke måten min. Istedet velger jeg å være takknemelig for de gode tingene i livet mitt, livet er så uforutsigbart at man må sette pris på gode ting mens man har dem. Jeg er så utrolig lei meg for at dere måtte oppleve det dere opplevde. Takk for at dere ville dele historien deres med oss. Jeg tenker masse på dere.

 

Det var noe spesielt som rørte meg da jeg leste historien. En gang før har en slik 'personlig' historie virkelig gått til hjertet mitt. Det var da jeg leste Jon Magnus' s bok 'Veien til Karlsvogna'. der han følger sin elskede kone mens taper kampen mot brystkreft. Jeg vet ikke om du har lest den, men jeg gråt meg gjennom hele boken, akkurat som jeg gråt da jeg leste historien din. Det er litt godt å gråte når livet er så urettferdig..

 

Jeg håper ikke jeg ble for personelig her...du aner jo ikke hvem jeg er engang. Men jeg har tenkt så mye på dere tre, din lille familie. Jeg er bare så utrolig lei meg for at slike ting skjer.

 

Jeg ønsker deg bare alt godt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjære julie80.

 

Tusen takk for varmende ord. Det gjør godt å bli tenkt på, selv om det er noen ukjente der ute som gjør det. Etter at Johanna døde fra oss, så har jeg fått en ny tro på styrken i troen på at gode tanker hjelper. Både dem man selv tenker og dem andre sender ens vei.

 

Det var nok sterk kost for mange det vi valgte å legge ut på BIM den iskalde vinter- og julemorgenen. Men det var vår fødselshistorie, og slik går det dessverre også av og til. Sjeldent heldigvis, her hos oss, men denne gangen var det vi som trakk "taper"-loddet. Vanvittig å tenke på, selv i dag over et halvt år etter. Vi ønsket å dele det "jævlige", for det vokste ut av hodene våre. Det var for stort til å holdes inne.

 

Det rører mammahjertet at våre tanker og følelser "treffer" noen der ute. Jeg har full forståelse for at man har sine daglige bekymringer. Jeg også kikket på den stadig voksende magen min med all verdens kjærlighet, men også med en gryende bekymring for alle strekkmerkene som satte sine spor. Det ble mange av dem.. I dag trekker jeg fingrene over dem med like stor kjærlighet som jeg strøk over magen min.. Det er Johannas merker..de fysiske sporene hun satte på meg..jeg er så takknemlig for at jeg har dem!

 

Man skal ha sine daglige plager og bekymringer. Stikker det i meg når noen klager over våkenetter? Ja, om jeg skal være helt ærlig så gjør det av og til det. Spesielt om jeg har en dårlig dag der savnet etter vesle-jenta mi trekker gjennom alt. Men jeg prøver å tenke på at det er like naturlig å bli sliten av hverdagen, som det er at jeg savner våkenettene vi skulle ha hatt, og lengter etter.

 

Noen dager husker jeg mest alt det gode ved tiden med Johanna. Andre dager er det bitterheten, og det veldige fysiske savnet som slår mest. Jeg kan være så utrolig sint på Gud (om han eller hun nå finnes der ute et sted), på skjebnen (finnes den da?) eller uansett det som gjorde at tilfeldighetene ville det slik at Johanna ikke fikk være her hos oss, hun som var så stor og frisk, klar for den store verden.

 

Og du, jeg synes absolutt ikke du er for personlig. Hvorfor er vi egentlig så redde for å være litt personlig? Dette har jeg tenkt mye på nå i tiden etterpå. For i våre liv er det jo en tidsregning som hjelper; Tiden før og etter Johanna. Vi nordmenn er litt redde for å bli personlig, men hvor ofte opplever vi egentlig mennesker som blir FOR personlig? Svært sjeldent, i alle fall for min del. Ved å strekke ut en arm, kan man røre hjertene til noen, gjøre en tung dag litt bedre...litt lettere.. :) Takk for det!

 

Så mange har sagt til meg; Tiden leger alle sår. Men gjør den egentlig det? Johanna vil alltid mangle i vår familie. Vårt første barn er ikke her hos oss i hverdagen. Det blir aldri "bedre". Sårene vil ikke gro, men de vil nok bli lettere å leve med. Det velger jeg å tro på, etter å ha snakket med mange kloke hoder som har gått nesten samme sti som oss før...

 

Johanna er vår, jenta som alltid vil forbli liten, dessverre. Dere andre ser henne kanskje ikke, men hun lever i hjertene til meg og samboeren min. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å tro på en et bedre eller annet liv etter dette. Men jeg håper jeg får holde henne i armenen mine igjen, og kanskje til og med se smilet hennes. Vakre lille-jenta mi.

 

Jeg ønsker også deg alt godt julie80! Kanskje krysses våre veier en dag? Rarere ting har skjedd før i lille Norge.. :)

 

Klem

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære Kibimor og englejenta,

 

Det er ikke ofte jeg starter med kjære noen, men etter å ha lest det du skriver her så kjære deg (godt ment altså) du skriver så utrolig vakkert, nesten som om du skriver mine tanker... Forstår godt hvorfor julie80 sender deg masse tanker.

Ønsker å sende deg en masse tanker jeg også, ble så trollbundet av hvordan du formulerte deg, og jeg er helt enig med deg ang våken netter, jeg ble også sur og lei meg når jeg hørte folk klage på våken netter og husker jeg tenkte: skulle vært våken hele natta jeg, bare jeg fikk ha Håvard hos oss. Hvorfor klager de sånn, ser de ikke hvor heldige de er som har babyen sin hos seg?? OG tiden leger ikke alle sår, selv om veldig mange tror og mener det. Det er nå 1 år og 9 mnd siden vi mistet Håvard og han er med meg hver dag, inni hjertet mitt og i tankene mine. Jeg ser på bilder av han hver dag, han er mitt barn, nr 2, og han vil altid være det. Og som du skriver alltid være liten...

 

Jeg ønsker deg alt godt i fremtiden for deg og din familie og tenner lys for din lille Johanna.

Og dersom du har behov så finner du meg her.

 

Masse klemmer fra

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for vakre ord 2 på jorden og 1 i himmelen! :)

 

Blir rørt her jeg sitter. Jeg har hatt så mye hjelp av å sette sammen tankene mine på papiret etter at vi mistet Johanna, tror det hjelper meg.

 

Det er godt å se at noen "får det til" etter å ha mistet også. Det er ingen selvfølge tenker jeg.. Og tanken på å prøve på nytt er så skremmende, så overveldende..og fallhøyden enorm. Skulle vi miste en gang til.. Ja, hva da? Klarer jeg det? Rent psykisk? Og vil vi noen gang få barn?

 

Johanna var frisk. Og det gir meg selvsagt håp. Men de 9 månedene som gikk så fort da vi bare ventet på jenta vår som skulle komme, de blir nok fryktelig lange en eventuell neste gang. Jeg sier eventuell, rett og slett fordi vi ikke er helt klare enda, og fordi jeg ser mange som sliter med å bli gravide igjen etter at de mistet.

 

Takk for lys som brente for Johanna. Det varmer virkelig mamma-hjertet mitt. Hva skal man gjøre? Det er så lite å gjøre som mamma uten barn på jorden.. Vi steller med graven, vi vanner og pusler. Brenner lys og snakker om henne, savner henne.. Jeg og samboer blir triste når vi ser småjenter som hopper rundt..men vi blir også litt glade; fordi vi vet at vi ønsker det samme; et barn her på jorden også.

 

Sorgen er så todelt: En sorg for våre tomme armer, og en sorg for alt det Johanna ikke fikk oppleve..

 

Takk for all støtte, begge to! Det gjør så uendelig godt!

 

Klem fra meg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Kjære Kibimor

 

Jeg sitter her og tårene renner nedover kinnene mine. Det er så utrolig vondt at dere måtte oppleve dette. Og du formulerer deg så godt når du skriver, du skulle samlet alt til en bok.

 

Jeg har tenkt så mye på deg siden du var på bim.

Leste den forferdelig triste historien din, og den sitter godt i minnet. Og ja, jeg har klaget over våkenetter og kolikk, men alltid kommer historien din opp i minnet og får meg til å innse hvor heldig jeg er.

 

Johanna vil alltid være i hjertene deres, og vokse seg stor der. Og tro meg, Johanna har satt sine spor i våre hjerter også, gjennom dine ord.

 

Ønsker dere alt godt for fremtiden

 

Hilsen bimmelim fra bim

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...