sjalusi, hjelp

[Anonym bruker]

samboers sønn 10 og datter 13 fra tidligere ekteskap er så veldig sjalu på meg og vårt barn.

vi prøver alt vi kan å få ting til å fungere, men vi får det ikke til. de får alene tid med pappaen, og litt med meg. både alene og sammen.

vi er veldig sammenspleiset, vi gjør mye sammen, spiser sammen, går turer sammen, besøker sivigers, hjelper med lekser.

på utsiden er det perfekt, vi gjør alt en skal og sier det rette, sier alltid ja når eksen spør om vi kan ha dem ekstra, går aldri ut uten dem når de er her.

men det funker ikke, det er pill råttent, hele familielivet vårt. vi får ikke bukt med denne sjalusien.

er jeg og min samboer gode mot hverandre, er det noen som blir lei seg, blir sint, skaper seg for å få oppmerksomhet, begynner å krangle seg i mellom. holder vi på med noe med fellesbarnet sammen, så er det akkurat det samme. hun eldste får gjerne pusteproblemer, vondt i brystet og hypeventilerer.

bærer samboer fellesbarn når vi er ute å går tur, så er det noen som tråkker over, snubler, men det er aldri hovent eller blått, men de kan ikke gå.

målider er ofte en kamp, enten spises det så mye at det ikke blir nok, eller så skal de ikke ha.

jeg har ingen eraring før dette med barn som gjør hva som helst for å få oppmerksomhet. det er helt ukjent for meg.

 

det er så slitsomt, vi snakker om dette, prøver å finne ut av ting men det nytter ikke. jeg sa vi gjør alt riktig, men tydeligvis gjør vi ikke det. jeg har litt inntrykk av a mora står bak litt. ellers at de er blitt enig om at de skal prøve å gjøre ting vanskelig for oss, kanskje de tror at mor og far da skal flytte sammen igjen. fortalt mange ganger at det ikke kommer til å skje, g at mor og far er begge veldig glade i dem, det er bare hverandre de ikke er glade i lenge, og derfor kan de ikke bo sammen mere.

 

jeg føler vi gjør så godt vi kan, men ikke kommer noen vei. vi er normalt oppegående mennesker, ikke onde, eller vanskelige. vi vil at dette skal fungere, men får det ikke til.

jeg er i ferd med å gi opp. uten at jeg kan det, for hva skal det innebære?

andre i samme situasjon, noen som vet hva jeg snakker om?

[Anonym bruker]

Høres utrolig vanskelig ut! Har aldri hørt om lignende. Kanskje dere eller far alene bør prate med mor? Evt at dere prater med barna på tomannshånd om dette, evt at far alene prater med dem på tomannshånd. De er jo gamle nok til å lære seg litt selvinnsikt..

[Anonym bruker]

De barna må ha det vondt. Ville ringt BUP for råd.

[-Hengebuksvinet-]

Her hadde vi aldri båret et av de større barna, når vi var ute på tur. Med mindre det kom helt tydelig frem at det var nødvendig, som da den ene skrapet opp hele seg på sykkel. Selvfølgelig prøver storesøsknene på å lokke oss til å bære dem i ny og ne, men der setter vi foten ned. Vi står også samlet om at vi som par f.eks må kunne sitte i armkroken til hverandre foran tv`en, eller gi hverandre et kyss eller en klem nå og da. Etterpå tar vi gjerne en gruppeklem. Det viktige her tror jeg er at man er helt klare på hva man krever og forventer av barna, og hva de kan kreve og forvente. Selvfølgelig skal de få være med å bestemme over egen hverdag, men de kan ikke forvente å være i fokus hele tiden. Etterhvert vil de nok forstå at minsten behøver litt mer hjelp under ulike aktiviteter enn dem som er store.

 

Er dere flinke til å la de større søsknene hjelpe til med minsten, og å la dem få føle seg som litt babyeksperter overfor andre? Dette er en suksess her i hjemmet, så stolte nå de får oppgaver knyttet til minstejenta. Det kan jo hende dere kan få hjelp av noen, finnes det rådgivere som er kompetente på storfamilier? Om ikke burde det absolutt finnes;-)

[Anonym bruker]

Hei.

 

Kjenner meg litt igjen i det du skriver, men desverre ikke i nærheten...

Hos oss: min mann har en sønn på 9, vi har et fellesbarn på 2. Den eldste husker ikke mamma og pappa sammen, ble slutt da han var 1.

Vi har et greit forhold, og har det fint når han er her (standardsamvær, annenhver helg osv).

 

Det har i perioder vært tendenser til situasjoner du beskriver. Bla får gutten mye vondt i hodet, slår seg og får veldig vondt (uten at det ser så vondt ut, el at det blir sår/skader, og vi underdriver ikke - tar han på alvor). Det som nå har skjedd er at vi har tatt alle disse småskadene for alvorlig, og gutten er blitt en sutregutt og en pyse for de minste ting. Resultat: han blir plaget på skolen osv (er selvfølgelig mer sammensatte enn som så, men det har i alle fall ført til bla dette).

Disse "vondt"-episodene kom oftere etter at vi fikk vår fellessønn. Et helt klart teng på oppmerksomhet tenker jeg. Vanskelig å finne balansen mellom ekte og uekte, og vanskelig å vite om vi bryr oss nok. Nå ser det ut til at vi har brydd oss for mye, og dette må snues....

 

Det kan heller ikke gis en kos her i huset, feks fra meg til min mann uten at han står rett bak på 1 sek og skal kose pappaen sin enda bedre og mer. Det har ført til at jeg har trekt meg unna, og min mann og jeg har hatt lite nærkontakt mens han har vært her. Mao, har levd helt annereledes enn til vanlig. Slitsomt...

Nå har vi snakket masse om dette, og har kommet fram til at dette ikke kan fortsette, vi må leve som vi gjør, og heller prøve å forklare, inkludere osv. Er drittlei av å leve to liv liksom. Det er heller ikke fair over for vår fellessønn.

 

Dine stebarn virker som de bruker dette veldig bevisst. Det er slitsomt for dere som familie, men det er enda mer slitsomt for de - i lengden. De kan rett og slett bli "syke" av dette. De blir bare mer sutrete og vanskelige, og det er ikke bra når man skal ut i den store verden. Der kommer man litt til kort om alt gjør vondt eller er vanskelig...

Mitt råd er å overse noe av denne oppførselen, snakke med de om det (ja, de er store nok til å forstå hva de bevisst gjør) og forklare at dette gjør livet bare verre for de og omgivelsene. Snakke med mor om det (og håpe at hun er oppegående og ser saken som den er, og ikke som en klagemelding fra en lei stemor el).

Ev kontakte familiekontoret el som skal finnes i hver kommune. De har kanskje noen gode råd i alle fall, om man ikke er klar for full "terapi".

 

Dersom dere ikke gjør noe med det kommer det til å sllite dere ut som par og familie, og dine manns banr får en tøff ungdomstid osv. Sutreunger sliter med livet sitt, dette vet jeg som har jobbet en del i sosialtjensten osv.

 

Lykke til med storfamiliens utfordringer. Det løser seg nok...