"Se barnet ditt" -oppdragelse

[Anonym bruker]

Noen som har tips til bøker/litteratur om dette emnet?

[Gjest]

"Ditt kompetente barn" av Jesper Juul er en god bok om akkurat dette, men ta litt av det han skriver med en klype salt likevel, han har ikke like stødig grunnlag for alt han skriver. Dog han har mye fornuftig for seg, ikke minst med det å se barnet og annerkjenne det. Bygge opp selvfølelsen først og fremst og ikke fokusere slik på selvtillit.

 

Ellers så har du noen enkle regler i hverdagen som du kan venne deg til å gjøre.

 

*Klem, suss og/eller ta på barnet ditt dersom barnet tillater det mange ganger pr dag. En klapp på skulderen for litt større barn er bra.

 

*Si ting til barnet ditt som "Så godt å se deg!", "Så fint at du ville være med, det er så kjekt å være med deg!" osv så ofte du får det til uten at det blir overdrevent og unaturlig.

 

*Se barnet ditt i stede for å rose(/kritisere) det, sier barnet "Se mamma, jeg har tegnet til deg!", så ikke svar "Å, så fint du har tegnet, så flink du er!" (barnet ba faktisk ikke om en vudering, gjorde det vel?), men heller noe sånt som "Oi, se der ja, hva er du har tegnet her da, det er en sommerfugl ikke sant? Tenkte du på noe spesielt når du tegnet den?" el, eller bare et "Tusen takk, vennen min, nå gjorde du meg glad!"

[Gjest]

Må bare legge til Alva, at jeg mener at barn skal roses for alt det de er og alt det de gjør. Når et barn tegner en tegning, synes jeg man trygt kan si at "Så flink du er!", i tillegg til "Tenkte du på noe spesielt når du tegnet den". Barn er egosentriske, og mye av den positive selvfølelsen og selvtilliten blir lagt nettopp ved at barnet får personlig ros(feks :Så flink du er!).

[Sebastienne]

Ser igjen at vi har sammenfallende holdninger til barn og hvordan vi forholder oss til dem, Alva. Men jeg ble litt nysgjerrig nå - hva av det Jesper Juul skriver synes du man bør ta med en klype salt?

 

Jeg er enig i at det ikke er lurt å stadig bare si at et barn er flinkt. Jeg ønsker å formidle til barnet at dets verdi ikke er avhengig av flinkhet og at det heller ikke trenger å konkurrere med andre i å være flink.Selvfølelsen blir dessuten mye varmere og bredere om barnet kjenner på en ekte følelse av å ha gledet noen eller på annen måte bidratt positivt enn en relativt tom følelse av å være flink.

[Gjest]

Jeg mener at han legger litt for mye ansvar på barnas skuldre ved å forvente at de selv skal klare å regulere f.eks sovemønster ol selv fra veldig ung alder. I det samfunnet vi lever i så har vi som foreldre litt ansvar for å passe på at barna våres for nok søvn, nok og riktig mat osv. På samme viset så er jeg enig med ham i at barn er kompetente mennesker, men ikke "mini-voksne" slik han vil ha det til, de er barn og har ikke samme forutsetninger som voskne for å ta de beste velg og avgjørelser alltid, derfor må man overstyre dem av og til, og da er det viktig å annerkjenne dem underveis likevel. Så jeg mener at vi voksne bestemmer mest, barna litt, mens han mener at vi ikke må henge oss i bestemmer i det hele tatt. Så jeg tar til meg den biten om at barna trenger å bli sett og verdsatt for den de er og føle seg som verdifulle i seg selv og ikke det de presterer, men tar ikke til meg biten om at de klarer nesten alt selv og vil ta gode avgjørelser på alt mulig selv i ung alder. Ble litt rotete dette her...

[Sebastienne]

OK

Jeg er helt enig i at i bunnen av det hele er det vi voksnes ansvar at barna våre har det bra. Men jeg oppfatter ikke Jesper Juul helt på samme måte som deg. Han sier jo at barn vet hva de vil, men ikke nødvendigvis hva de trenger. Jeg forstår han på den måten at når det oppstår konflikter i familien - f.eks med stadig masing om å få barna opp om morgenen, så er det ofte fordi foreldrene ikke lar barna ta det ansvaret selv. De voksne må da være veldig klar på hva de vil at barna skal ta ansvar for og hva de fortsatt vil bestemme på barnas vegne. Og han understreker jo i mange eksempler at dette er veldig individuelt.

 

Jeg synes han har rett i at tendensen i samfunnet vårt er slik at voksne ikke lar barn få vokse selv, men liksom skal "dra" dem opp (tenk bare på hvilket ord vi bruker - "oppdragelse") Jeg har ofte prøvd å se annerledes på det - la barna få prøve seg, kanskje feile litt (f.eks komme for sent på skolen noen ganger til de føler hvor ubehagelig det er) for så å utvikle seg på det. Selv jenta på snart fire kan noen ganger oppføre seg som en fem-seksåring når jeg istedenfor å blande meg opp i konflikten med lillesøster ber henne pent om å ordne opp i floka. Det er utrolig godt å se på det at de da leker fredelig videre etterpå. Og går det ikke bra, kommer jeg selvfølgelig og hjelper dem.

 

Blir ansvaret på barnet for stort, mener jeg at det da er vår oppgave å tolke de signalene vi får og ta ansvaret tilbake - uten at det skal framstilles som noe nederlag for barnet. Det var jo tross alt vi som hadde gjort feilen med å gi dem det ansvaret i første omgang.