hvordan fikk dere motet?

[Anonym bruker]

Hvordan klarte dere å flytte fra partneren deres?

Er så vanvittig sliten, tror ikke jeg klarer mer. I mitt tilfelle er det han som må flytte, med andre ord så må jeg kaste han ut... har ikke styrken føler jeg. Forholdet vårt er så ulevelig for meg.

[:::) Frøken Velferdsrett]

i mitt tilfellet så var det som deg en stund. men når jeg møtte han en dag og han fortalte at han var 3 timer forsinket fordi han hadde kjøpt maling til gangen og stua vår. når han viste vi ikke var enige om farge. og i tilegg mente han hadde sin fulle rett til og bestemme farge helt alene selv om jeg faktisk eide 50% av huset og skulle bo der like mye. da sprakk det bare. da orket jeg ikke mer. har møtt han 2 ganger siden. når jeg fikk tingene mine og når han gikk forbi jobben min (han gadd ikke si hei)

 

Om du ikke har det bra er det bedre og gjøre det slutt. jeg angrer på at jeg ikke gjorde det slutt mens vi fremdeles hadde en kjans til og være venner. Om du har det så fælt som du sier kommer det ikke til og gå over uten at du gjør noe med situasjoen din.

Husk at har ikke du det bra så har heller ikke babyen/barnet dit det bra.

 

jeg vet det kjennes håpløst og være i et forhold som ikke fungerer. og jeg vet det er enklere og bli en og dra. men du finner styrken til og greie det inne i deg. og om det er dette her du virkelig vil så kommer du nok ikke til og angre. det er bedre og være ensom alene en sammen noen vet du

 

Sitat brødrene Løvehjetet

"av og til må man gjøre ting selv om man ikke vil. for ellers er man ikke noen menneske bare en liten lort"

 

men husk at nå kjenner ikke jeg hele situsjonen din og vet ikke om det føles sånn her bare i dag eller vær da. om dere har snakket om det og prøvd og komme på bedre løsninger og sånt.

så du må jo selvsakt finne ut hva du vil og hva som er det beste for deg.

babyen/barnet får det nok best i den situasjonen der du har det best. i værtfall med tiden.

jeg vokste opp i et hjem hvor foreldrene bare holder sammen pga barna og jeg kan skrive under på at det ikke er noen bra løsning. ikke fordi di kranglet eller noe sånt, men fordi 4 barn gikk med dårlig samvitighet for og ha "ødelagt" livet til foreldrene sine.

 

 

ble litt langt og vet ikke om det ga noe meninge. men nå har du i værtfall mine tanker her

 

lykke til

 

 

[Anonym bruker]

jo dt gav mening!

Vi har snakket og snakket.... Og han lover bot og bedring, det varer litt. så skjer det noe så han blir sint...så har vi det gående igjen...

 

 

 

 

[Snart_tenåringsmor]

Det som ga meg mot, var at jeg skjønte at livet ikke kunne bli stort verre. Etter å ha følt meg overkjørt i lengre tid, skjønte jeg at både jeg og barna ville få det bedre om vi bodde hver for oss. Noe som førte til at han ikke så barna på over ett år.

 

Men nå har de vanlig samvær, og både jeg og pappa'n fungerer mye bedre enn vi gjorde i forholdet.

 

Det som også var med på å gi meg mot, er at man faktisk er ganske heldig stilt i Norge når man blir alene med barn. Min økonomi var helt på trynet når vi var sammen, men når jeg ble alene ble alt mye bedre :-)

 

Lykke til uansett hva som skjer. Familievernkontoret kan forresten være til hjelp de også :-)