Jeg hadde bestemt meg for å slippe bomben i dag, men...

[Anonym bruker]

Så kom han hjem fra jobb med ny vogn og ei rød rose til meg.

Ååh...akkurat som han visste det!

 

Jeg har ønsket meg ny vogn lenge nå, men vi har blitt enige om å ikke kjøpe før til høsten. I mellomtiden har forholdet skrantet en del... Jeg og lillegutt har vært for oss selv ei uke, da vi reiste hjem til mine foreldre for å tenke litt.

Jeg bestemte meg for å prøve en siste gang (har skjedd før...), for da kan jeg lette min samvittighet med det at jeg iallefall har gitt det en kjangs, og jeg har prøvd.

 

Jeg vil ikke mer.

Jeg ønsker å flytte, og hadde forberdt men på å si det i dag.

Men så skjedde dette da, og det lyste av han når jeg fikk det.

Ble jo glad, hadde ønska meg den vogna... Men det ble et falskt smil og en liten klapp på armen. Stakkar...

Han skjønner nok at det er noe på gang igjen...

 

Men ååå, det er ikke lett.

Men vet jeg kan klare det, har klart det før. Men da var det ikke barn med på flyttelasset.

 

I utgangspunktet skal vi på ferie med familien hans om 2 uker. Og det gruer jeg meg til... Hvis det blir noe ferie da...

 

 

[-Hengebuksvinet-]

om ikke partneren din har vært klar over at du følte det sånn. Jeg mener at man bør være ærlig på sånne ting tidlig, sånn at den ene ikke plutselig er ferdig med forholdet mens partneren ikke forstår noe som helst. Da har man jo også muligheten til å jobbe sammen for å forbedre forholdet, kanskje ved god hjelp av en samlivsterapaut. Alt annet er feil, spesielt når man har barn.

 

Nå vet jo jeg lite om hva som gjør at du vil ut da, men om han er voldelig eller drikkeferdig f.eks får du se bort fra svaret mitt. Lykke til, uansett. Og har du bestemt deg har vel ikke en vogn så mye å si? Men han høres jo unektelig god ut da denne mannen din.

[Anonym bruker]

Jo visst kan jeg si det... Han vet alt. Det var nummeret før vi flyttet ut, jeg og lillegutt i begynnelsen av juni. Jeg fortalte han alt jeg følte og tenkte, med akkurat det å håpe på at vi kunne redde forholdet...

 

Men det har ikke blitt noe bedre... Ja, han er snill...av og til litt for snill. Han gjør mange dumme ting, som for eks så nekter han å skifte bleie på sin egen sønn. Jeg er husmor her hjemme, og gjør alt.

Men det er ikke det som er den største grunnen.

Det er at jeg ikke har følelser for han mer, jeg liker ikke hvordan han ser ut. Han tiltrekker meg ikke, og jeg elsker han ikke.

Men det er vanskelig å si sånne ting, og det var bare så veldig dårlig timing i går.

 

HI

[Anonym bruker]

Rart å lese overskrifta, for i går kveld skrev jeg brev til min "kjære" hvor jeg avslutter forholdet. Jeg og lille tuppa reiser til mine foreldre i dag, så hadde tenkt å la brevet ligge her når han kom fra jobb idag, men sånn blir det ikke... Tenkte mye da jeg la meg, og kom vel frem til at det ikke er det riktige likevel... Hjalp på en måte bare å skrive det brevet, nå er brevet gjemt.

 

Er ikke så mye følelser her heller, og andre problemer har vi også.. kjenner meg ganske igjen i det du skriver (men her har han skifta bleie hele veien da). Vi var til samlivsterapeut denne uka. Jeg har "prøvd" å gjøre det slutt før, men ikke klart å gjennomføre det helt siden sambo tar det så tungt og "nekter" at vi skal gi opp, og da vil jeg jo gjerne jobbe videre for å få det til å fungere også.. Samlivsterapeuten sa bl a at man ikke skal true (selv om jeg ikke føler jeg truer) med brudd, hvis man vil bryte ut så gjør man det, hvis man ikke har tenkt å gjennomføre det så sier man ikke noe om det. Jeg tror nok det er et godt råd, selv om jeg ikke har levd etter det så langt. Føler mange ganger at sambo ikke skjønner alvoret før jeg nesten er på tur ut døra. Men at jeg "bruker" det, gjør jo at han blir mer usikker, trekker seg mer unna, selv om han skjønner det gjør det værre.. blir vel en måte å beskytte seg selv.. Så er vi i en ond sirkel da.

[Pufsepufsa]

Dere som sier dere ikke har følelser - det er ikke kun følelser et ekteskap bygger på (nå er dere kanskje ikke gift, men ettersom dere har barn sammen vil jeg regne dere som det likevel). Det er et valg man tar - og i perioder er ikke alle de "rette" følelsene til stede uansett. Men det å elske en annen handler minst like mye om dette valget. Det blir jo mere klargjort i ekteskapet der man svarer ja på å elske og ære i ALLE dager, gode som onde, men de fleste ser ut til å glemme det også.

 

Jeg synes ikke at å gå fra den andre bør være et alternativ engang dersom ikke partneren er til skade for seg selv eller barna (og da sørger man også for at barna slipper å være der alene i hytt og pine om man går). Tenk dere om - det høres jo ut som om dere har fantastiske ,menn begge to - og jeg kjenner flere som har angret bittert og sittet med skjegget i postkassa etter et år eller to - da det går opp for en hva man har kastet fra seg.

 

Men absolutt - få sambo til å forstå alvoret så dere kan jobbe sammen, men husk også at det dreier seg om å gi litt for dere og. Det er kanskje ikke bare sambo som skal forandre seg.

 

Og det er flere menn som ikke bytter bleie - og noen begynner med det etterhvert og andre ikke. Eller andre ting med barn eller hus. Alle kan forbedre seg med tanke på sånn ting - det er personligheten man skal la være i fred. Å bli flinkere til å rydde og sånne ting kan alle... (innenfor rimelighetens grenser da - har man veldig høye krav i forhold til partneren bør man kanskje ta seg av det selv...).

 

Lykke til - og prøv å tenk tanken om du hadde blitt lei deg om han hadde dødd. Hadde du fremdeles det har du også følelser - hadde du vært likeglad til det og, ja da er jeg enig - du har ikke følelser......

[Anonym bruker]

Kjære vene... Man kan da ikke sammenligne det å flytte fra en person, og det at den personen skulle dødd?

Det var en merkelig parallell...

 

SELVFØLGELIG ville jeg blitt lei meg om han hadde dødd, det er jo tross alt pappaen til sønnen min.

Mistet en kamerat for 7 år siden i en ulykke, og ble jo veeeldig lei meg...selv om jeg ikke var forelsket i han. Du trenger nemlig ikke å elske personen som dør, selv om du reagerer med sorg.

 

Det at han ikke skifter bleie eller tar ansvar for husarbeid, er bare dråpen. Mener du virkelig at hvis jeg vet at jeg ikke elsker han, så skal jeg allikevel bli?

Er det bedre for sønnen min å se på at han har to ulykkelige foreldre bare fordi da skal være sammen pga han?

Tror du ikke han, om noen år, vil føle skyldfølelse da?

 

Ja, jeg er enig med deg på visse punkt...som at det er ikke alltid like gode dager i et familieliv. Men hvor lenge skal man virkelig "se det an om det blir bedre?"

 

Jeg vet at det ikke er noe fasitsvar på dette...men jeg har nok allikevel gjort opp en mening.

 

HI

[Dr. Phil]

Hvorfor tar du det som en selvfølge att han vil tillate att du tar med deg sønnen deres når du flytter ut?

 

Kanskje han vil ha omsorgen for han, har du spurt om det ?

 

Ser det er mange her inne som skriver att "de tar med seg barnet" og drar, kan ikke helt se hvorfor så mange tror att det er en helt ukomplisert affære.