Gidder dere forklare at det ikke er derers barn?stebarnet altså

[Anonym bruker]

Tenker i situasjoner der man prater kort med fremmede eller gamle bekjente som tror at du er moren til barnet.Har så mange eksempler,som f.eks Så søt jente du har,skal du gå til mammaen din.Eller f.eks når du kjøper f.eks en is til barnet og personen bak kassen sier "så snill mammaen din er da som kjøper is til deg.Og maaaange andre sånne situasjoner.Gidder dere virkelig si at nei,det er ikke mitt barn. Er jo ofte gamle damer som slår av en prat,eller gamle bekjente som man treffer og helt sikkert ikke kommer til å treffe igjen.Etter min erfaring nikker til og med de litt eldre stebarna med for å slippe å forklare at nei det er ikke mammaen min,det er dama som pappa er sammen med,mamma og pappa er ikke sammen lenger.

[Anonym bruker]

Skiller mellom det at folk tror det er mitt barn, og det at folk tror jeg er pappa. Har rett og slett utvidet definisjonen av "mitt barn" til å gjelde flere enn bare bio-barna.

 

Så jeg kunne godt sagt, "Jeg er ikke pappa", eller til og med "Jeg er ikke pappa, men jeg er veldig glad i ham". Men jeg ville aldri sagt "han er ikke mitt barn". Synes faktisk et barn godt kan være pappa sin, mamma sin, og (med tillatelse fra barnet selv) Arne sin, og for den saks skyld gjerne barnehage tanta sin gode gutt.

[Maud]

Samboeren min forklarer sjelden dette dersom det er snakk om tilfeldige forbipasserende eller folk i butikken. Da jatter sønnen min med også og later som dette er pappa'n hans. Vi opplevde ved en anledning en dame som sa at sønnen min var såå lik pappa. Da svarte sønnen min at "Ja, jeg er lik pappa. Men det er ikke han, det er stefaren min!" Ganske morsomt egentlig, dama ble lang i ansiktet...

[*Ulrikke*]

Nei, jeg forklarer ikke det i de tilfellene du nevner. Jatter bare med og sier ja og ha

 

Til og med han på snart 11 gidder ikke protestere og forklare... Han jatter med han også

 

Femåringen KAN finne på å protestere av og til - men hun har for det meste funnet ut at hun ikke gidder hun også Hehe...

[-Hengebuksvinet-]

særkullssønn: Å du er så lik pappaen din! Og gutten svarer kjekt at: Det er stefaren min...

[Gjest]

gidder heller ikke bruke tid på å forklare meg:)

 

Men ofte spør folk direkte, fordi de blir overasket overat jeg har rukket å få 3 barn, og da sier jeg at de to eldste er stebarna som bor sammen med oss og søsteren sin. Gidder ikke gå i detalj om samværsfordeling heller, men folk er rask til å spørre. Når jeg svarer 50% blir mange overrasket og synes det er mye. Hvilket egentlig overrasker meg, men har skjønt etterhvert at mange fedre nok ser barna sine bare noen ettermiddager og helger i blant. Mange spør også om det er problematisk å leve i en familie med stebarn. Det synes jeg egentlig er et nærgående spørsmål, og har ikke funnet at passende svar utover "det går bra, vi har det fint."

[Anonym bruker]

Mange spør også om det er problematisk å leve i en familie med stebarn.

Du kunne vel svare: Sikkert ikke mer problematisk enn å leve i en familie med DEG!

Så kan vedkommende evt spørre "hva mener du?" og du kan parere med "Hva mener DU?" o.s.v.

[Gjest]

Hehe. Dette problemet har jeg ikke støtt på...

 

Jeg er adoptert fra Sør-Korea, og jentene er lyshåra :-)

 

Men mange sier at jeg ligner på min mamma :-) Og hun er etnisk norsk......... hehe

[Anonym bruker]

Det var lurt!

[Anonym bruker]

Jalla:

At mange sier du ligner din mamma, har vel ikke noe med saken å gjøre? HI sitt problem er jo om hun skal oppklare eller la være når folk tror de barna hun har med seg er hennes, og noen av dem "bare" er stebarn.

 

Jeg kan i hvert fall ikke tro det ville gjøre noen forskjell om HI evetnuelt ligner på sin mamma.

[Gjest]

Hehe. Nei det siste sa jeg bare for å irritere deg :-)