Ja jeg er kravstor jeg! Men...

[Lillefy]

Er samboer med en god og snill fyr. Han er flott å se på og vi har bra sex,-når det skjer,-men det er mer meg enn han som ikke har energien. Han drar på jobb klokka 7, og er hjemme klokka 17, tar seg av ungene med en gang han kommer inn døra og bader alltid + legger en (vi har to små). De legger seg 19-19.30

 

Men.

 

Fyren er så uorganisert at jeg blir gal av det.

Spør den ene om vann, kan han godt finne på å si: ja, for deretter å sette igang med noe helt annet, også skjønner han det ikke når hun tilslutt er helt hysterisk fordi hun har bedt om et glass 45 ganger og han sier ja, ja,-men ingenting sker. Han tar sin tid for å si det sånn,-når det gjelder det meste. Han planlegger sjelden mer enn en dag fremover, og vi kommer allllllllltid for sent til alt, fordi "jeg skal bare". Jeg ender derfor med å skulle organisere alt mer eller mindre alene, være det seg ferier, utflukter, flytning av hus (stort), etc.

Jeg blir enormt stresset av det, da jeg også har ungene i hælene konstant, alt han har å si er "slutt å stress".

"Hvis vi ikke når det når vi det ikke"

Har så mange eksempler, men det blir alt for langt. Tar dog med det seneste: Vi skal flytte på lørdag, ungene starter i ny b.hage på mandag, vi skal på ferie så det er viktig å få innkjørt ungene i god tid før ellers kan vi like godt holde de hjemme hele juli. Han slutter i jobben på fredag.

Det har lykkes meg å pakke nesten hele huset sammen,-alene. Han har hjulpet til en aften, med å bære ut pappesker som var for tunge. Vi har dog fremdeles mye igjen, bl.a kjøkken.

Han bestemmer så seg for å gå ut å spise med jobben i kveld, i tilegg til at han skal ut å drikke med de på fredag (siste dag). Når skal vi så få pakket restene tenkte han? Jeg vet ærlig talt ikke om han syns han kan tillate seg det fordi han vet at jeg nok gjør arbeidet uansett, eller om han tenker at "vi bare kan flytte en annen dag" hvis vi ikke når det til lørdag. Seriøst. Han har f.eks sagt at han er nok i dårlig form på lørdag så det blir nok ikke flytning før sent på dagen.

Er det bare meg eller er fyren en idiot? Han tenker seg da ikke om! Vi har visst at vi skulle flytte i 6 mnd!!

 

Jeg er så irritert over hans slapdashe holdning til alt som skal organiseres at jeg helt ærlig har begynt å lure på om jeg gidder å være i forholdet. Alle sier jeg er gal, han er jo bare sååå fantastisk....men jeg holder ærlig talt på å bli sprø! Jeg vet ikke engang om jeg kan si jeg elsker ham lenger, jeg er bare så konsumert av irritasjon over dette! Har snakket om det med ham flere ganger, men har kommet fram til at hvis det skal endringer til må enten han eller jeg skifte vår personlighet, og det er jeg ikke så sikker på om er en god ide.

 

Hva syns dere. Skal jeg bare avslutte her, eller er det noe som heter å bite det i seg og holde sammen for ungene.....selv om jeg blir mer og mer irritert for hver gang det skjer? Det har kommet til et punkt nå hvor jeg helt ærlig føler at mannen er idiot og dum i pappen, jeg vet ikke hvor mye respekt som ligger i det. Han er vel heller ikke tjent med en dame som jevnelig (hver gang det skal organiseres noe) ser på ham som en mindreverdig åndsvak? Jeg gidder da ikke å ha en mann som oppfører seg som 13!

 

[Anonym bruker]

 

God og snill???? Bra sex og flott å se på....

 

bra sex ok, det kan være viktig, men utseende - vi blir da alle eldre og gråere.

 

Jeg syns det virker som om du bor sammen med en utrulig navlebeskuende stor egoist, som ikke ser andre enn seg selv og egne behov. For meg høres dette helt vanvittig ut - fantastisk umodent og helt "utrolig"!!!!

 

Hvor i denne beskrivelsen finnes det OMSORG for deg. hva har dette med å være "god og snill" og gjøre????

 

Helt ærlig - dere trenger hjelp, han trenger hjelp!!!! Om ikke dette er mulig, forlat han. Han kan da virkelig ikke bry seg om andre enn seg selv....? Ut med jobben???!!! og du har pakket alt alene....

 

Jeg hadde aldri funnet meg i slik behandling og lite respekt ifra min mann!

 

Stakkars deg!

 

Håper du finner ut av ting..... og ja, det høres veldig ut som om han er 13 (ikke mye utviklet evne til empati!)

 

 

[-Hengebuksvinet-]

for her er det tydelig at mannen din er mest opptatt av å ta vare på seg selv. Han tar seg riktignok av barna, men har ikke engasjement til å virkelig se dem/høre dem (da hadde han ikke bare sagt ja, for så å glemme å gi dem drikke). Han har lite respekt for deg, for ellers hadde han vel aldri latt deg ta alt stresset med flytting alene. I mitt miljø er det vel heller sånn at mennene trommer sammen kompiser, for at flyttingen skal være lettest mulig for kone og barn. Og at han planlegger ting med jobben de to siste kveldene før dere skal flytte, det hadde jeg aldri gått med på.

 

Det høres ut som mannen din er en stor unge, men jeg sier ikke at det riktige er å forlate han. Dere bør uansett ta noen runder hos familierådgiver, de kan ha innspill til hvordan dere kan finne kompromisser som begge kan leve med. Er mannen din flink til å gi deg pusterom? Finne på noe med ungene så du kan være hjemme alene en ettermiddag, eller la deg ta en tur ut av huset i ny og ne? Ta et tak i huset så du kan slappe av? Om ikke bør han virkelig skjerpe seg.

[Pufsepufsa]

Det er ikke snakk ompersonlighetsfornadringer om han blir litt mer oppmerksom og du stresser litt mer ned - det heter å tilpasse seg litt (skjønner at du ikke klarer å stresse ned, i alle fall ikke akkurat nå, men tror kanskje det kan hjelpe ham).

 

Både jeg om min mann var ekstremt surrete (som du beskriver din mann) da vi ble i lag - jeg var det mest susete alle kjente, hadde til og med en venninde som sa at jeg jeg klarte å få fram noe ansvarsfølelse i henne da jeg var så totalt blottet for det selv - hun måtte da bare.... Når jeg møtte min mann fant jeg altså MIN overmann - da MÅTTE jeg ta ansvar, ellers vet jeg ikke hvordan noe hadde gått... Det jeg prøver å si med dette er at så lenge du ordner opp for han, så merker han jo ikke konsekvensene av å ikke gjøre noe med det selv.

 

Men med meg og min mann har det gått bedre og bedre - vi har sammen lært oss at man må visst planlegge litt av og til, og å ta hensyn til hverandre. Men sånt kommer stort sett ikke helt av seg selv. Jeg hadde blant anet nektet han å gå ut på fredagen - helt seriøst. Noen krav har man lov til å stille hverandre. Og gjør han ikke det, eller eventuellt blir hjemme og pakker masse på torsdagen (mulig dette er forbi forressten - sjekket ikke datoen her) så hadde jeg tatt med meg det viktigste og flyttet med barna som planlagt, og begynt dem i barnehagen på mandagen - så fikke han sitte der med flyttelasset så lenge han ville.... Helt seriøst. (nei nå er det vel lørdag i dag, så det er vel for sent uansett).

 

Ja ja. Ble et dårlig eksempel det over da. Men det jeg prøver å si er at han må selv lære å ta konsekvenser av handlingene sine, og det lærer han ikke av at du hele tiden ordner opp... Hvis dere skal på noe som er viktig for ham, si at du ikke vil komme for sent, da blir du heller hjemme - og så blir du det....

 

Jeg tror det er håp for dere - spesiellt siden jeg sikkert hadde vært som mannen din om noen hadde gitt meg muligheten (heldigvis så har ingen det). Når jeg har sett hvor mye jeg selv - og mannen min - har kunnet forbedre oss på nettopp slike områder - og det er jo ikke dette som er personligheten - så er jeg iskker på at det er håp. Men det krever noe av deg og. Og krever du altfor mye av ham, kan det nok gå på personligheten - jeg kan aldri bli en perfekt husmor og trives med det, men det er ganske langt i mellom null grep om ting og perfekt, så man kan som regel rette seg ganske mye uten å gå på komromiss med seg selv - det heter å ta hensyn, både til barna som vil ha vann og til deg....

[bambi&bamse]

Hei.

 

Jeg kan skjønne at du er frustrert over denne mannen din,MEN.... Hva med å sette seg ned å ta en god snakk med ham om dette?

Og kansje du kan la være med å kalle ham en idiot som du skriver over? Gjensidig respekt er noe av det vigtigste i et forhold,uten den kommer man ikke langt....

 

 

Lykke til !

 

 

[Dr. Phil]

Synes du burde gå inn i deg selv og tenke litt, du er nok ikke feilfri du heller.

 

Så mange positive sider du nevner han har,han jobber og han er flink med barna, så om han kan være litt distrè så er ikke det den største feilen man kan ha.

 

Synes rett å slett du høres ganske sytete og prippen ut, hadde det vært han som hadde skrevet ett slikt negativt innlegg om deg ville han garantert funnet en mange sider ved deg han misliker han også.

 

Man må se det positive i ting, kan ikke kun fokusere på det som er negativt, da havner man fort i en ond sirkel der alt han gjør til slutt er galt.

 

Man må gi og ta i ett forhold, så om din sterke side er å organisere, ja så gjør du det, hvorfor må absolut han være så dyktig på det om du er det?

 

Du må se på hele bildet, ikke henge deg opp i enkelt hendelser.

 

Og med en gang du slutter å irritere deg over bagateller vil du se att ting kanskje ikke er så ille som du vil ha det til.

[Anonym bruker]

Forstår frustrasjonen...min samboer er ALLTID for sen til det meste, tar seg god tid, 'vi har plenty med tid', er hans faste replikk. Tror bestemt han har ødelagt enkelte vennskap (og potensielle) med sin treghet...heter det 'forsenthet'? Sikkert ikke ;-)

Vi ender ofte opp med å dra til ting separat, da er jeg sikker på å komme tidsnok, så får han bare strye på som han vil. Ikke så enkelt når vi har en liten, nå da.

Menn er ofte mer gutter enn vi kvinner vil innrømme...og det er en tøff erkjennelse å innse at man lever sammen med en til tider umoden person.

Håper dere finner ut av det ved å sette dere ned å prate skikkelig sammne, el. søke hjelp.