Uenige om dåp

[Line_13]

Hei!

 

Er kanskje andre som har spurt om dette tidligere, men...

 

Jeg har veldig lyst til å døpe vårt (kommende) barn, mens samboeren min er helt i mot. Er ikke "veldig kristen", så jeg sliter med gode argumenter, men dette er noe jeg virkelig har lyst til. Det føles nesten som jeg gjør noe galt mot ungen ved ikke å gjøre det. (Samboer tenker selvfølgelig motsatt...)

 

Andre som er i samme situasjonen, og har gode råd/erfaringer å komme med?

[Anonym bruker]

Har ikke samme erfaring. Vi ble enige om å døpe... men er jo forsatt usikker på om vi skal gjøre det. Men føles riktig ut... ikke pga relgion, men heller kultur og en markering. Noen vil nok si at navnefest eller noe slikt kan være på sin plass da... men jeg føler det motsatte. Navnefest kan jeg bli foruten... Jeg er av den som er i kirken en gang i året... nemelig julaften... Dette for de jeg føler det hører til og synes det er en fin måte å starte julen på. Samme gjelder dåp og bryllup. Konfimajon er eget valg som ungen skal ta. Er nok noe tradisjonell av meg men det er bare noe jeg føler er riktig. Dåp er kirke samme som bryllup. Om ikke kan du bare skrive ett pappir for det praktiske å være ferdig med det. Hisser sikkert noen på meg nå, men det er ikke meningen. Alle må ha sine meninger!

[Anonym bruker]

vi var i samme situasjon. jeg ville ikke døpe, men mannen min ville. jeg er ikke medlemav statkirka, er ikke konfirmert og har ikke noe forhold til kirka. så det ville bli helt feil å døpe jenta vår. han er heller ikke kristen, der gikk det mer på tradisjon. jeg fikk det som jeg ville, er så sta at jeg ikke ga meg... mitt råd får være, ikke gi deg, vær sta!!!

[Anonym bruker]

Hei du! Vi hadde heftige diskusjoner ang. dåp. Jeg ville, han var sterkt i mot. Han tok tidlig avstand fra kristendommen, og synes det er som et mareritt at presten skal stå der med hånda si på hodet til ungen... Det endte med at jeg fikk det som jeg ville heldigvis, men det føles ikke som noen seier akkurat.. Ikke så gøy å krangle med sin kjære om slike viktige ting. Men jeg klarte ikke å gi meg, et eller annet i ryggmargen min ligger der og nektet å bli med på å ikke døpe ungen min! Vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor det er så viktig for meg. Jeg er heller ikke så opptatt av det religiøse, men enten jeg liker det eller ei, så finnes det nok flere spor av kristendommen i mine holdninger og verdier. Dessuten står tradisjonen sterkt veldig sterkt, alle i familien min har døpt barna sine til alle tider, det er bare noe man gjør! Jeg synes også det er en veldig fin måte å ønske sønnen vår velkommen til oss på. Og navnefest blir ikke det samme for meg. Lykke til, men husk å respekter hverandres standpunkt! Er ikke verdt å bli uvenner for i alle fall!

[Gjest]

Jeg får nesten litt tårer i øynene. Du sier det er veldig viktig for ham og at du ikke har noen gode argumenter og at du ikke er noe spesielt kristen? Da synes jeg ærlig talt du bør gi deg.

 

Du vet hvilke tre ord som er viktigst i et forhold, bortsett fra "jeg elsker deg"?

 

"Du har rett"