dianne juvik Skrevet 27. juni 2006 #1 Skrevet 27. juni 2006 ja i dag sitter eg her igjen. mistet vår lille gutt i krybbedød 20.05.2005 han ble kun 39 dager gammel, jeg fant han i vuggen sin fire timer etter at han fikk mat, de fant ikke noe galt på obduksjonen. var veldig i sjokk, men valgte å prøve igjen. hadde først en spontanabort også ble eg gravid. det skulle bli en jente denne gangen, torsdag var jeg på ultralyd og alt var helt fint. fredag var jeg på skolen og lørdag var eg min mann og min sønn på 7 år i byn, merket at det murret i ryggen så vi dro hjem det gikk over og eg la meg ned. ringte til helsetunet for å gi beskjed om murring i ryggen men fikk til svar at eg skulle legge meg ned, var jo ingen som tenkte på fødsel i uke 24 når eg har gått to svangerskap over tiden med store barn. sov hele natten da jeg stod opp for å gi min sønn frokost fikk eg plutselig vondt i ryggen og sa til min mann at vi måtte ringe helsetunet men eg måtte først på do, der ser eg at vannposen er på vei ut for helt sjokk, løper inn og ringer kk ambulansen kom men lille jenten kom til verden inne i bilen. alt var over på noen minutter. hun var født 1015 og døde pga svake lunger kl 0247. skal ha minnestund på fredag. lurer på om jeg noensinne blir menneske igjen og psykolog er på ferie. er også redd for sønnen min på syv han gledet seg sånn og få en søster og alt det han har opplevd med døden og sett to av sine søsken dø.blitt veldig glad hvis noen har lyst å svare meg. hilsen dianne
løve67 Skrevet 2. juli 2006 #2 Skrevet 2. juli 2006 Oi, ord blir jo fattige her.... Må være helt ufattelig tungt for deg og din fam. Livet føles helt klart urettferdig i sånne situasjoner. Så trist så trist. Jeg føler virkelig med deg/dere. Var selv veldig redd for krybbedød og har tenkt veldig mye på det. Nå er min sønn 6 mnd, så er vel over de mest kritiske mnd når det gjelder akkurat det. Noen ting bare skjer uten at man kan gjøre noe fra eller til. Det er det som er så skummelt med krybbedøden synes jeg. Det er ingenting man kan gjøre. Og så uendelig leit at den lille jenta di ikke skulle få leve. Det er grusomt. Har kanskje ikke den rette erfaringen for å skrive noe trøstende, men mitt eneste råd med tanke på 7 åringen er å snakke masse om hva som har skjedd. Forklare at dessverre så er det sånn noen ganger at naturen ikke "funker". Kanskje var jenta syk og derfor "ordnet naturen/kroppen" opp selv. Velger selv å tro at det kan være slik. Vet av erfaring at barn er veldig nysgjerrige på døden, og hva som skjer. Og hvorfor. Man må jo bare prøve å forklare på beste måte, uten å skremme. Har opplevd tantebarn som har mistet besteforeldre, det var mange spørsmål til tante da... Jeg har selv abortert en gang, men var da ikke lengre på vei enn noen få uker. Håper at du holder hodet over vannet! Er det ikke evt en annen psykolog du kan kontakte - via sykehuset f.eks. Eller prate masse med gode venninner. Sender masse varme tanker til deg og din fam.
KineMI Skrevet 15. juli 2006 #3 Skrevet 15. juli 2006 vil sende deg masse klemmer. takk for at du delte din historie.
Alenemor til 2prinsesser Skrevet 28. juli 2006 #4 Skrevet 28. juli 2006 Heisann!! Ser d er en stund siden du skrev dette... Men vil bare si at jeg virkelig føler med deg, og håper du har det så bra som man kan ha d når sannt skjer... Bor på Askøy selv, så vi kan jo prate hvis du har lysst da..... Men må si jeg virkelig føler med deg og din familie...
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2009 #5 Skrevet 5. mai 2009 Hei! Ser det er ganske lenge siden du fortalte din historie her. Ville bare fortelle en liten historie selv. Med tanke på din lille gutt. Da jeg var liten, omtrent 5-6 år, døde en nabojente på omtrent ett år av krybbedød. Dette var en familie som var veldig nære vår familie, og vi fikk det hele nært innpå oss. Jeg hadde da en bror som var noen måneder eldre, og hver dag (når han sov i vogna o.l) og kveld når han sov, måtte jeg inn og sjekke at han pustet. Jeg var livredd for at han også skulle dø, og ble ikke forklart noen ting omkring krybbedød. Men jeg hadde overhørt de voksne snakke om det, og fått med meg at barn over tre år sjeldent dør av krybbedød. Så hver dag og natt til han var tre sjekket jeg. Det var en fryktelig tid, og jeg husket at treårsdagen hans var en lettelsens dag. Da var han liksom "reddet". Ville bare fortelle dette, for å vise viktigheten av å inkludere barna når slikt skjer. Forklar dem alt rundt dødsfallet, og svar når de spør.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå