Kan noen hjelpe meg litt?

[Skorpa]

Holder på å bli gal på samboeren min. På sykehuset etter nurket ble født virket han så god og glad, men så fort vi kom hjem omtrent ga han blaffen. Han har skiftet kanskje 5 bleier, og hun er 5 uker... de bleiene har j sagt han skal skifte. Han gjør ingenting, og j må be han holde henne. Burde han ikke ha lyst til å gjøre d uansett uten at j må si d? Vi har ennå ikke hatt sex siden fødselen, men nå har han begynt å mase. J er så skuffet og forbannet på han og d siste j har lyst på er sex -men j kan jo ikke si d akkurat. Har hatt så lyst til bare å reise til foreldrene mine, han bryr seg jo ikke likevel så kommer vel ikke til å savne oss. Aner ikke hva j skal gjøre. Hadde d ikke vært for at j var så glad i han skulle j tatt med meg jenta og reist, så kunne han ha d så godt.

[Far til tre]

Vet ikke om jeg kan hjelpe akkurat, men ... Det går ikke automatisk at man blir glad i et barn. Verken for kvinner eller for menn. Det er det skrevet flere bøker om. Hvis du vil gå nærmere inn på det, kan sikkert biblioteket hjelpe deg. Så nei, han må slett ikke ha lyst til å holde henne. Ingen av dere MÅ ha lyst til det, men det faller som regel på plass etter hvert (en annen ting er at man må gjøre ganske mange ting man ikke egentlig har lyst til i livet, så sånn sett mener jeg han må ta i allikevel).

Det var det ene. Det andre er at det knapt finnes noe dårligere tidspunkt å felle dom over et forhold på enn akkurat etter en fødsel. Dere har vært gjennom den kanskje største forandringen dere kommer til å oppleve i livet. Det er ikke dere to som er viktigst lenger, det er barnet. Kan ikke forestille meg noen større form for unntakstilstand i et forhold, så jeg vil sterkt advare mot å trekke konklusjoner nå. Kom inn i rutiner. Tilpass dere en annen tilværelse. Det kan godt være at dere slett ikke passer sammen, det kan godt være et dere skal bryte med hverandre, men akkurat nå bør dere ikke avgjøre det.

Det tredje er at han jo godt kan være usikker. Kanskje du i en hyggelig tone og uten stress og befalinger kan vise ham hvordan man gjør forskjellige ting med babyen. Koselige ting, bade henne for eksempel.

Jeg vil tro han er usikker. Jeg har tre barn, minste på fire måneder, så man skulle jo tro jeg hadde litt peiling. Likevel føler jeg meg usikker i forhold til den minste. På en måte føler vel fedre at babyen liksom tilhører moren litt mer, og at man av den grunn holder seg litt i bakgrunnen.

Og du kan godt fortelle ham at du ikke vil ligge med ham. Selvsagt kan du det! Det er ikke noen varig løsning, men i den fasen dere er nå, er det faktisk lov for deg å ikke ville. Akkurat som du må gi ham den samme retten hvis han i en periode av en eller annen grunn trenger det.

Ting går deg til etter hvert, skal du se!

[-Hengebuksvinet-]

rett etter fødsel, men er slett ikke enig i at du bør være så forståelsesfull som han mener. Jeg hadde stilt helt klare krav til mannen min, om han hadde oppført seg som din. Sånn at du også får muligheten til en pustepause nå og da. Det er jo bare å si rett ut at "nå behøver jeg en pause. Jeg har nettopp matet henne, men du må huske... " Her har mannen min stilt opp på linje med meg siden første dag, bortsett fra amming da, og det er jo nettopp dette som gjør at han hele veien har hatt et supernært forhold til henne. Gjør man ikke de dagligdagse tinga med barnet er det ikke å forvente at mors/farsfølelse skal komme av seg selv. (Selv om jeg så jo allerede på sykehuset glansen i øynene til pappaen, da han måtte ta seg av henne mens en haug av pleiere, jordmødre og leger sprang omkring meg.)

 

Jeg var dessverre veldig forståelsesfull mot eksen min, som hele tiden sa at alt skulle bli enklere når barnet ble litt større. Da kunne han sparke fotball med han og ta han med på aktiviteter. Så i det forholdet gjorde jeg bortimot alt med barnet, mens eksen brukte unnskyldninger som at "siden du er så flink å gi han grøt behøver jo ikke jeg å lære det". Jeg prøvde virkelig, både med det gode og det onde, å få han involvert etterhvert, men ingenting hjalp. Og da gutten var 2 1/2 var han fremdeles ikke noe mer engasjert, tror han tok han med ut for å leke 2 ganger den tiden vi bodde sammen. Han var og er selvfølgelig glad i gutten, men uforståelig nok gav ikke dette han noen interesse for å gjøre ting med gutten. Han sov til minst 2 i helgene, og satt foran data eller tv når han kom hjem.

 

Så jeg tror du bør kjempe for å få samboeren din involvert, det er lov å stille krav. Om ikke kommer det ikke bare til å gå utover hans oppfølging av gutten, men også utover forholdet deres. Kan hende skulle du tatt noen uker hjemme hos foreldrene dine, og fått slappet litt av. Så er du litt mer motivert når du kommer tilbake, og er mer opplagt til å ta tak i problemene.

 

[Anonym bruker]

Jeg synes du ør tenke godt gjennom tingene du gjør nå. Begge er sikkert i en sårbar situasjon og mennesker er forskjellige i den grad at dem trenger lang/kort tid for å tilpasse seg situasjonen. Jeg vil fåreslå at dere får en liten stund for dere selv så dere kan sankke om dette. Få noen til å passe "podden" så dere kan gå en liten tur utenom huset for å snakke om det. (Så får heller den som passer ringe dere om det er noe viktig) Da kan dere sikkert enklere få 1time eller 3 sammen å snakke uavbrutt om hva som enn har på hjertet. Kanskje dere kan komme sammen om noen ekle "kjøreregler" også. Om du pakker tingene og stikker til mor og far eller bare forteller at du ikke orker sex for de du er sur på han vil han sikker ha en forklaring. Det kan også gjøre ting bare verre, for de han blir bare mer usikker. Kanskje snakke om sine ting. Det kan være han ikke snakker om dem nå, og holder dem inne. Ikke sikkert han vet hvordan han skal få fram hva han føler. Ved å ta noe tid for dere kan det være alt som skal til. Da vil du kanskje forstå han, og han deg. Dere kan enklere få orden på tinga om dere starter i det små.