Hvordan få bestemor til å respektere skeptisk baby?

[Anonym bruker]

Babyen på måneder trenger litt tid før han vil sitte på fanget til andre enn mor og far. Det går bra hvis den andre personen tar seg tid til å bli litt kjent først. Problemet er at bestemor ikke vil vente, men absolutt holde ham med en gang uten å prate litt først. Har prøvd å si at han trenger noen minutter for hilse først, særlig når det er mange nye mennesker i rommet, men det bryr hun seg ikke om. Hun bryr seg heller ikke om at babyen tydelig reagerer med redsel. Hvordan kan jeg si fra på en pen og ikke støtende måte når det ikke hjelper å si at vi må vente litt før andre holder ham?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke problemet. Du gir jo ikke fra deg babyen hvis du vet babyen blir redd. Og skjer det at babyen er redd og alleree i bestemors armer tar du bare babyen ifra henne. Bestemors følelser er da fullstendig underordnet babyens velvære. Gi klar beskjed, enten gjør hun det på babyens og dine premisser eller hun kan bare glemme å holde barnebarnet overhodet. Da kan hun jo velge selv.

[Anonym bruker]

Problemet er at jeg ikke vil la bestemors (svigermors) følelser kommer foran barnets, men jeg vil ikke bli uvenner eller komme for mye på kant med henne heller, tror ikke det er så bra for barnet det heller. Hun er den eneste vi omgås som ikke tar hensyn til at babyen trenger tid (det gjør vel voksne også...) og dermed den personen babyen trives minst hos, det er jo synd. Tror ikke det er helt ubevisst heller, for hun står på sitt og skal absolutt ta ham og gå vekk fra oss foreldre.

 

Andre gode råd, helst ikke for "brutale" i første omgang? Kanskje noen har noen tips med humoristisk vri?

 

HI

[Halloween-mamma]

 

Min mor var likedan med gutten min.. Hun kom inn i stuen og løftet han til seg. Og når han begynte å hylgrine og jeg skulle ta ham tilbake så merket jeg at hun holdt GODT fast i ham..liksom hun ikke ville gi ham fra seg! Men jeg sto på mitt - siden jeg var så bestemt på at han skulle til MEG hver gang han ble misfornøyd så skjønte hun det ganske fort. Men jeg merket jo at aller helst ville hun trøste ham selv.

 

Av en eller annen grunn så føler de at de MÅ få til å klare sånne ting selv, akkurat som om de skal vise oss hvor flinke de er eller noe.. Jeg tror at når svigermoren din lusker seg unna med gutten så er det i håp om at de to plutselig skal komme på bølgelengde. Kanskje tror hun at han vil bli mer medgjørlig om dere ikke er i nærheten?

 

Jeg vet ikke hva slags råd jeg kan gi deg. Jeg synes også dette er et vanskelig tema, særlig siden dine små hint ser ut til å prelle av henne. Men om du tror hun vil kunne endre seg kan du kanskje ta det opp med henne. (Dere ser henne sikkert såpass mye at det vil lønne seg i lengden?) Kanskje du kan si noe sånt som at "Vet du, jeg har lagt merke til at babyen ikke er så trygg på deg. Det er jo kjempesynd, siden du er bestemor blah blah, og hvis du vil så kan vi kanskje bruke noen dager på å se om vi får til å la dere to bli kjent på nytt?" - og så kan DU styre, siden du er den som kjenner babyen og kan forutse hans reaksjon så kan du gi henne direksjoner.."Gjør sånn og sånn, det liker han..og hvis du venter litt nå og bare lar ham få tid så vil han kanskje bable litt tilbake"..sånne ting?!

 

Og hvis ikke dette faller i god jord ville jeg rett og slett sagt at akkurat nå så er det tydelig at babyen ikke er helt klar for å være så sosial med henne som hun ønsker. Så enten MÅ hun være litt mer tålmodig og prøve å ikke stresse babyen eller så må hun vente med å holde og styre på med babyen til han blir litt større...

 

Jeg er litt streng på sånt som dette, så noen i familien min syntes jeg var RAR i en periode.. De mente jeg "gjemte" bort babyen fra dem, siden jeg aldri kom på besøk. Men den egentlige grunnen var at jeg ikke orket å utsette babyen min for alt det styret som ble når vi besøkte dem. (Alle slåss om babyens oppmerksomhet, og i tillegg var det masse støy i form av TV, dataspill og andre unger) .. Nå er han den "sjeldne" babyen i familien, så det blir jo himla liv hver gang han kommer enda. Men han er mye større nå, så det er jo lettere.. Og nå respekterer de også at jeg sier at han trenger å få holde på litt for seg selv i fred og ro, at ikke han liker 110% action hele tiden.

 

Ble litt langt dette, men merker at jeg er litt opptatt av dette. Har mange ganger lurt på hvorfor folk ikke bare kan OBSERVERE babyer mens de gjør "babyting" for seg selv.. Jeg synes det er det aller kjekkeste! De fleste andre jeg kjenner skal ha respons fra babyen hele tiden, pluss at de skal styre dem til å gjøre en spesiell ting eller leke med noe spesielt. Og det er jo litt slitsomt for de små ofte.

 

[Anonym bruker]

Ååååh, som jeg kjenner meg igjen i det du beskriver! Jeg ble beskylt for å være nervøs fordi jeg ikke lot de (svigermor og svigerinner) holde ham når han gråt.(les: illskrek) Han var knapt tre måneder gammel, klart han skal til mamma da! De mente det ville hemme ham sosialt.

 

Nå har problemet gått over, baby er snart ett år gammel og akkurat så sosial som de syns han skal være. Men jeg vet at de følger med og passer på meg, ja. Det må de gjerne gjøre, bryr meg ikke om hva de mener jeg.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Godt å vite at jeg ikke er den eneste som føler det er et problem!

 

Huff, ikke lett dette. Føler meg som "overbeskyttende, nervøs mamma" samtidig som jeg jo vet at det rette er å la babyen få tid. Han er heller ikke spesielt usosial og synes det er gøy med andre mennesker hvis de bare tar hensyn. Det går nok også på æren løs hos svigermor for hun får mye skryt innad i familien for å være så flink med barn, noe jeg faktisk ikke synes hun her. Hun ser jo dessuten at det går bedre når andre holder ham, og da blir hun enda verre. Tror ikke hun er så mottagelig for råd fra meg, det jo liksom hun som "kan" dette med babyer... Så jeg føler jeg må trå forsiktig for å ikke skape unødvendige konflikter, men babyen er jo viktigst likevel. Jeg er også som deg, Halloweenmamma, veldig opptatt av dette og kan egentlig ikke forstå hvorfor bestemødre er så lite lydhøre for babyens signaler.

 

HI

[Anonym bruker]

Det eneste som hjelper er nok å være litt streng slik dere forslår, "vennlig, men bestemt" som det heter. Så får jeg heller risikerer at svigermor blir snurt. Det verste er at jeg tror hun kan la det gå utover barnet, ved å sette en definisjon/merkelapp på ham og trekke dette fram i tide og utide.

 

HI

[2b&spira]

vi hadde det samme prob å vi sa bare rett ut at gullet vårt skulle sitte hos oss en 5-10min tid så kan de hilse på han på vårt fang.

vil de ikke det er det dems prob.

svigermor løp ut i bilen å tok han ut av sete innen vi kom oss ut av bilen selv eller hun skulle kle av ble ganske slitsomt i lengden men etter vi sa ifra har alt blit mye bedre..

[FrøkenSprøken]

Jeg kjenner meg sååååå igjen i dette!!!

Her er det heldigvis ikke besteforeldrene som er sånn, men oldeforeldrene, tantene, mine venner o.s.v.

 

Nå er jeg en ganske ung mor, og føler nok at fam. synes de har er RETT til å overkjøre meg av den grunn.

(De er eldre, vet bedre. Jeg kan da umulig vite like mye som dem, jeg som er ung og førstegangs osv. osv.)

 

Blir snart gaaaal av dette, og blir skikkelig såra:(

 

Jeg har alltid vært litt spesiell (kunstnerisk, opptatt av politikk, kunst og musikk,) og vennene mine har alltid hatt litt vanskelig for å akseptere dette.

 

De bare fnyser av meg, og godtar ikke at det er jeg som bestemmer.

 

 

Her en helg var vi i barnedåp, og det var masse styr hele dagen, med bare ukjente folk for Erlend. Det var i tillegg 32 grader i skyggen, og det var tydelig at lillegutt ikke hadde det bra.

Hele dagen maste kusina mi på 8 år om å få holde ham, men jeg sa at i dag skulle han bare være hos mamman sin, for det var ikke godt for han å fly fra fang til fang.

(Det skal være sagt at kusina mi er ben utrolig masete unge, som bare hemser på ham, og stresser ham skikkelig opp.)

 

Jeg sa at hun heller kunne sitte ved siden av ham og prate med ham, og så kunne hun få holde ham en annen dag.

 

Dette hørte moren hennes at jeg sa ca 1000 ganger den dagen, men når jeg senere på dagen hadde vært ute i bilen for å hente en ting, hadde hun plassert Erlend i fanget på dattera.

Faen, jeg ble så sint!!!!

 

Hvorfor kan de ikke bare akseptere min måte å oppdra ungen min på?!?! Jeg har ALDRI overprøvd deres oppdragelse, selv om jeg mener de gjlør det meste feil. (og det ser du på ungene...)

 

 

Hva ER det med voksne folk som må sette sine behov før babyen?

 

Hvorfor måååå de holde h*n hvis h*n ikke vil?!?!

 

Blir så rasende, så rasende! *knurr*

 

 

 

 

Ble vel litt langt dette *rødme* , men jeg blir så utrolig engasjert.

Godt å høre at det er flere som er enige mned meg, og som sliter med det samme.

Kan vi ikke bare bli enige om at mamman (ev. pappan) er sjefen, og at ingen blander seg opp i h*nnes avgjørelser?!?

[Anonym bruker]

Hei studentmamma,

 

Enig med deg!!!! Foreldrene er sjefene så lenge det ikke dreier seg om omsorgssvikt. Og det er det jo ikke akkurat når det er barnet som vil se folk itt ann først....

 

jeg er også lei av at folk blander seg inn i hva vi gjør/ikke gjør med babyen. Har som deg vært veldig nøye med å ikke si noe til andre foreldre selv om jeg ikke er enig i det de gjør, og må si at det kunne jeg jammen spart meg for de samme foreldrene blander seg nå når det er jeg som har baby. Er ikke spesielt ung mor, men det virker som om det at folk selv har barn gjør at de tror de har rett til uoppfordret si hva de mener hele tiden. Er sterkt fristet til å dra fram et el annet de har gjort i sin oppdragelse som jeg ikke liker bare for å demonstrere.