om å kontakte barnevernet

[Anonym bruker]

Har gode grunner til å tro at en nabogutt blir forsømt mens han er hos faren sin. Bl.a. vet jeg at faren drikker seg full i helgene, selv om gutten er der. Leiligheten er helt innrøkt. Gutten sitter og ser tegneserier på TV og spiser godter og drikker brus, mens faren og kompisene drikker og røyker. Jeg kjenner ikke guttens mor.

 

Jeg antar faren vil skjønne at det er jeg som tipser om jeg tipser, har en ubehagelig følelse rundt det, han har en ekkel utstråling. Jeg har små barn og er engstelig for hva som kan skje. Jeg vet at han vet at jeg uroer og bekymrer meg for denne gutten.

 

Har jo sett mora, men hun ser litt "harva" ut hun også, vet ikke hva hun heter eller bor.

 

Hva ville dere gjort? Gutten er 5 år.

[Anonym bruker]

Kjenner du noen andre i hans familie da? Ville evt tatt kontakt med noen av de. Eller snakket med barnets mor.

 

Man bør være forskiktig med å kontakte barneværnet. Man bør kjenne til situasjonen vedig bra, før man kontakter dem. Om du absolut vil gjøre det, så må du virkelig være bekymret over barnet. Men man prøver andre utveier først.

 

Det kan hende hans mor ikke vet om det og at hun er en kjempe bra mor.

[Gjest]

"Jeg antar faren vil skjønne at det er jeg som tipser om jeg tipser"

 

Hvorfor kan du ikke stå for det du mener, og melde din bekymring under fullt navn? Gjerne skriftelig, så kan far/mor få kopi fra deg eller fra BV, og slippe å lure på hva du egentlig har sagt.

 

Det holder vel å skrive:

Jeg er nabo til NN som er helge pappa for X.

Uten å vite noe sikkert, frykter jeg at NN drikker og røyker mens X er hos ham på samvær, og at gutten får usunn mat.

 

Med-fullt-navn.

 

 

En slik melding vil barnevernet i det minste bringe videre til mor, og kanskje vil de også gjøre sine egne undersøkelser.

 

Og far trenger ikke gå å lure på om du har påstått noe mer enn du har grunnlag for.

[Maud]

Jeg synes du fikk et bra tips fra den som svarte deg før meg. En melding til barnevernet må uansett være skriftlig hvis de skal starte en undersøkelsessak. Det høres absolutt ut som om det er nødvendig. En melder kan være anonym, men det blir enklere for barnevernet dersom de kan oppgi hvem melder er og hva som står i bekymringsmeldingen. Jeg synes det er trist at så mange mener man må være forsiktig med å melde bekymring til barnevernet. Dessverre fører det til at mange barn ikke får den hjelpen de trenger. Det er svært lite sannsynlig av barnet blir flyttet ut av hjemmet dersom det er det du er redd for. En gutt på 5 år trenger at noen ser at han ikke har det bra og prøver å hjelpe faren med å ta bedre vare på gutten!

[-Hengebuksvinet-]

for det finnes utrolig mange barn i Norge som ikke har det bra. Og dessuten er det jo ikke du personlig som tar noen beslutninger, du bare overfører ansvaret for å vurdere situasjonen til noen som har mer kompetanse enn deg. Og om barnevernet skulle finne ut at dette ikke er en holdbar situasjon for barnet, vil de jo likevel forsøke å finne ordninger som er til det beste for familien som helhet.

 

Jeg har en sønn selv i samme aldersgruppe, som jeg er nødt til å sende til samvær hos en far jeg ikke stoler helt på angående alkohol. Men i følge barnevern og familierådgiver er jeg bare nødt til å la faren få en sjanse til å vise at han har forbedret seg, selv om han hadde noen uheldige episoder der han drakk selv om han var alene med barnet (da vi bodde sammen). Jeg trodde han hadde kontroll, men ved et tilfelle kom jeg hjem til en gutt som var våknet og en pappa som jeg ikke fikk kontakt med (drita full). Han sier jo selvfølgelig selv at han ikke drikker når han er sammen med sønnen nå (har lært av sine feil), men jeg har lite mulighet til å kontrollere og følge opp eksen under samvær. Derfor håper jeg virkelig at naboene ville tatt affære om han ikke klarer å holde seg på matta. Jeg ville tatt denne kampen for et hvilket som helst barn, nettopp pga at barnet fortjener en mer stabil oppvekst. Om foreldrene hadde fått et horn i siden på meg hadde jeg brytt meg lite om akkurat det.

 

Håper du gjør det eneste rette. Jeg er livredd for at det samme kan skje med sønnen min, dvs at pappaen drikker når han er der. Her hjemme hos oss har vi et stabilt familieliv og prøver på å gi barna best mulige oppvekstvilkår, men jeg vil alltid måtte forholde meg til min egoistiske og upålitelige eks. Håper bare ikke at han påvirker sønnen vår altfor mye i feil retning.

[Anonym bruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon, ringte BV pga bekymring over en aleneforsørgers drikking. BV sendte meg et skjema i posten som jeg skulle fylle ut og sende inn igjen. Deretter ringte BV og ville ha meg til samtale - sammen med vedkommende person som jeg hadde innklaget -- for at jeg skulle fortelle hvorfor jeg hadde sendt inn bekymringsmelding, dvs forklare for henne hvorfor jeg synes at en mor ikke kan drikke seg full på kvelden når hun har små barn hjemme hos seg og ingen andre voksne er tilstede!!! Da takket jeg for meg. Jeg har hverken tid eller anledning til å dra fra jobb for å sitte i møter og forklare voksne mennesker hvorfor de ikke skal drikke seg fulle når de har barn.

Jeg sa selvfølgelig fra til BV om mitt syn, og at jeg forventet at de klarte å formidle dette til moren uten at min tilstedeværelse burde være nødvendig.

[Anonym bruker]

tilføyelse: jeg fant også ut at flere over tid har klaget på samme person, og at barna i huset fikk hjelp av et foreldrepar til en av venninnene til ene jenta. Så de hang ikke helt i løse lufta, da hadde jeg nok vært villig til å gå litt lengre for å hjelpe de. Det endte med at jeg sitter igjen med et stort og ubesvart spørsmål om hvordan BV egentlig jobber, og hva slags folk som jobber der.