vil til mor

[Anonym bruker]

7 åringen er mammadalt og vil helst være hos mor hele tiden.

 

Far og mor har 50% delt samvær.

 

Hva kan far si/gjøre med situasjonen?

[ana baroma]

Svelge en kamel kanskje? Og redusere samværet sitt?? Det skal være til det beste for barnet, ikke foreldrene - og da kan man kanskje gå over til 60/40 eller noe? Jeg er i utgangspunktet positiv til 50/50, men ikke for enhver pris. Og ungen MÅ komme først!!!

 

Det er min første tanke iallefall

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Det er ikke alltid at det beste for barnet, er det barnet selv ønsker...

Jeg tror kanskje jeg ville bedt far om å ta en samtale med mor om dette. Og kanskje bør også barnet være til stedet! Det kan jo tenkes at barnet sier at det vil være hos far når det er hos mor... Barn er rare sånn.

 

I utg.pkt er barnets beste mest mulig foreldrekontakt med begge foreldrene. Ved delt omsorg, så har jo barnet llike mye kontakt med begge foreldre. Men dersom barnet absolutt ikke ønsker det (er jo så stor at man kan høre på barnet), så bør man kanskje diskutere en annen løsning.

 

Dette er uansett en beslutning som foreldrene må ta. Barna vet ikke alltid hva som er best for dem!

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Glemte å si at det kan jo være lurt av foreldrene (sammen) å prate med barnet om hvorfor det vil til mor. Det kan jo være en så enkel forklaring som at det har andre leker hos mor, savner vennene sine etc.

[Anonym bruker]

HI her: venner og miljø blir det samme, bor nært. Tror det har sammenheng med at mor er mye snillere... (får spise mer det han vil, får være oppe lengre, slipper å ha plikter hjemme, får godter...) + at jeg tror han rett og slett har behov for å være nær sin mor fysisk.

 

Far/min mann er overhodet ikke interressert i å endre på 50-50, han nekter å se gutten mindre enn 50, og det skjønner jeg jo godt...

 

Vanskelig å vite hva som er best

[Anonym bruker]

Min første tanke er at kanskje akkurat dette barnet ikke syns det er OK med 50/50 samvær? Hva med å sette seg ned og snakke om dette alle sammen(kanskje i første omgang uten barnet tilstede)?

Kanskje dette barnet trenger mer tid med mor, og dessuten en "fast bopel" slik at han/hun ikke skal være på flyttefot hele tiden. Hvis det er slik at far kategorisk sier at han ikke er interessert i mindre samvær enn 50% så synes jeg det høres ut som han tenker på seg selv og sine ønsker om samvær, før barnets beste og barnets ønsker.

[Anonym bruker]

HI: han ønsker å ha barna hos oss så mye som mulig for å bevare et fortrolig forhold til dem, slik at de føler de kan komme til han når det er noe.

 

Når man ser noen sjeldent, blir jo gjerne fortroligheten redusert også. Man mister den daglige "friksjonen," småkranglingen, lekeslossing, gjøre noe sammen, nærheten....

 

Men gutten selv er jo tydelig på at han ønsker å være hos mor mer! Hvilket min mann finner sårende.. Han tror det har med å gjøre at gutten har det lettere/mer komfortabelt hos mor... derfor forsøker han å kompensere litt i det små, ved at vi spiser yndlingsmaten hans, drar i bassenget osv.

 

Han tenker nok på seg selv, ja:) Men en 7 åring vet kanskje heller ikke hva som er best? Gutten har det nok mer stabilt her enn hos mor som virker mye sliten og frustrert

[ana baroma]

Det er ikke det at han føler ansvar for mor da? At han synes synd på henne, at hun er alene, føler at han må passe på henne osv? Dersom hun er mye sliten og frustrert, så kan det jo hende at det er noe sånt?

 

Vet ikke, bare en tanke som slo meg:-)

[-Hengebuksvinet-]

trives eller fungerer godt i en 50/50 ordning, noen behøver mer ro og stabilitet i hverdagen. Jeg tror ikke dette har noe med godterier og sånne ting å gjøre, du sier jo selv at mannen din også kompenserer ved å gi favorittmat og turer i badebassenget. Min stesønn er riktignok bare 6, men har innfunnet seg med at her er mer grenser enn hos mor og mindre snop og godterier. Samtidig har han "to" søsken her, det har han ikke hos mor.

 

Jeg synes dere burde ta gutten på alvor, så kan dere jo ev åpne for å trappe opp samværet igjen senere. Å skulle ha to likestilte hjem kan være en utfordring for selv den mest tilpasningsdyktige, men jeg forstår selvfølgelig farens tanker her også. Kanskje er det dere gutten vil flytte til om noen år? Uansett behøver dere jo ikke å redusere ned til vanlig samvær, men prøve å finne en mellomting. Dessuten kan dere jo også gjøre det som en prøveordning til å begynne med, uten å forandre det skriftlig. Er mannen din voksen tar han hensyn til barnet her.

 

Så på slutten at du skriver at mammaen er mye sliten og frustrert. Går dette utover gutten? Har dere grunn til å tro at det er hun som står bak ønskene? Jeg tror uansett dere bør ta gutten på alvor, og legge opp til noen samtaler. Gjerne ved hjelp av fam.vern kontoret. De har nok vært borti lignende problemstillinger. Og til slutt: Jeg tror det er veldig usunt å begynne å kompensere for ting, dette vil være direkte ugunstig den dagen dere får fellesbarn. Det er jo nettopp det å ta naturlig del i hverdagslivet som er det viktigste for alle barna.